Unpause

Mars

Og sjøl om fortauene har vært bare hele vinteren gjennom, er det først når sola varmer igjen, at det føles virkelig, først nå byen våkner fra dvalen den hadde glemt den var i, rister litt forfjamsa på hodet, leiter opp småsko, skinnjakke, solbriller, oppdager byen igjen, går turer langs elva, kjøper kaffe på kiosken og sitter på en benk i sola og drikker den, og overalt der man går, er det folk å gå inn i, folk å betrakte – solosyklister, flokksyklister, unger som springer rundt, unger som sitter rett ut på fortauet og spiser sjokolade og deler hemmeligheter, kaffedrikkere, utepilsere, turgåere, turståere, kjærestepar, gamle damer med rullings og rullator.

Mars. Og jeg tiner midt i en bevegelse, trenger ikke lenger tvinge kinnene, munnen, leppene til å artikulere det jeg prøver å si, trenger ikke lenger tenke på å gå i le på vei heim om ettermiddagen, blir mer enn et par øyne som stikker opp over skjerfet, kjakene numne etter å ha ledd av de samme vitsene sia januar.

Mars. Og vinterstøvet virvles opp i ei soloppvarma leilighet, virvles opp og drysser ned i et kretsløp som bare midlertidig forstyrres av golvklut og gode intensjoner, en håplaus kamp. Hver gang jeg tviler på egen tiltrekningskraft, tenker jeg på støvet, støvet som generer seg sjøl på nytt og på nytt for å bekle livet mitt, trekkes mot meg som midd mot ei pute, danser rundt hodet mitt og føttene mine i triumf, overvinner meg igjen og igjen.

Mars. Krokus i et bed utafor Mercur. Kajakk i motvind på vei inn mot Skansen og armer som truer med å streike før vi når moloen. Søndagstur og sjølportrett med solbriller på vei ned trappa. Snapshots fra et liv i umerkelig endring.

 


Drivis: et øyeblikksbilde fra januar

Drivisen haster nedover elva, og vi står på Nidareid bru i sola, mot vinden, og ser isen drive under og forbi oss i svimlende fart, flak møter flak, sprø is møter hard, en skjør lyd av is som knuser tynnere, flakete is, den dumpe lyden av større flak som barker sammen, kniver om plassen, må fram, fram, fram, dras med strømmen, under brua, danner en propp, stopper opp, treffes av en ny ladning is, presses sammen, regrupperer, splittes opp på nytt, dras videre, videre, fortere, saktere, fortere igjen. Is i vekselstrøm.


Artikulasjonsutfordringer og euforisk kulde

Fra én dag til den neste slår januarkulda inn over byen, og jeg fryser midt i en bevegelse, fryser midt i alle bevegelser, inngår i en påtvungen hybriditet med ullgenser og stillongs, katalogiseres som en ull- og nylonbasert livsform med øyne som så vidt stikker opp over skjerfet.

På vei heim over Øya om ettermiddagen i elveluft og sno fryser ansiktet, kinnene, leppene midt i en samtale, og jeg klarer plutselig ikke fullføre ordet jeg begynte på; leppene lystrer ikke, vil ikke la seg forme, og jeg kommuniserer via strupelyder til vi legger om kursen og havner i le. Tar inn synet av gatelysgule Elvegata som speiler seg i svart elv med frostrøyk, så fint at det er helt latterlig. Brutal harmoni.

Det er torsdag, det er tirsdag, det er onsdag. Jeg mistet følelsen i fingrene i nærheten av Lerkendal et sted og har ledd i fire kvartaler sammenhengende mens jeg omhyggelig har plassert beina under meg på det glatte underlaget, fordypa i en kvasiseriøs samtale om intersubjektiv sjølgranskning og subjektiv empiri. Briljerer foran, bak og forbi forskremte femten år gamle jenter i boblejakke på vei til håndballtrening. Klubb Dragvoll.

400 meter fra blokka mi sier vi ha det, og jeg går heim til kald stue og tom kha gai på hurtigtast. Om kvelden strekker jeg valne fingre lengselsfullt mot vifteovnen i ei stue som holder 17 grader. Skriver med ei hånd, varmer den andre. Skifter hånd, gjentar prosessen.

Januar og kulde og livet er alltid ei spilleliste unna å tippe over i rein, uforfalska eufori.

 


Uanstrengt resiprositet

Vinrøde Converse mot et tørt, gruslagt fortau første lørdag i januar, siste lørdag før ny jobb, og det er en time siden jeg sto opp til mobilen som vibrerte med spørsmål om jeg hadde lyst til å henge i byen, og jeg svarte «Veldig!» og heiv meg i dusjen.

Det er sju grader i lufta, men vinden sender et kaldt gufs mot trassige strømpebukselegger mens vi går mot hverandre. På Skansen treffes vi, vinker overentusiastisk til hverandre på tjue meters avstand, men rekker nesten å gå forbi hverandre mens vi fikler med å skru av musikk og ta av hodetelefoner, og vi har rukket å le to ganger før vi sier hei.

Vi går gjennom Hospitalsløkkan og prater om familiene våre og iPadene deres, om jula og hva folk kalte seg på mIRC i 2001, om vinden, som aldri blåser nok, om bare fortau, entusiasme og butikkene vi aldri tør å gå inn i aleine. Vi er tøffere sammen.

I St. Olavs gate krysser vi trikkeskinnene, går innom Big Dipper og blar gjennom plater i tjue minutter, sjøl om ingen av oss har platespiller, uten at noen av oss synes det er noe rart i det. Vi rekker å miste hverandre på Outland tre ganger på ti minutter, fniser av kjøleskapsmagneter på Kremmerhuset og står som motvekt ekstra lenge i ledningslistreolen på Clas Ohlson mens vi prater så karslig og kyndig vi bare kan om drill og turtall og gipsplater og montering, men det er ingen andre i nærheten, og reolen blir ikke synlig imponert.

På impuls og med bankkontoens godkjenning tråler vi byen for platespillere, men snusleppa på Big Dipper selger meg to plater og er utsolgt for spillere fram til tirsdag, og på Soundgarden møtes vi av stengte dører og ei juletrekule som spinner rundt sin egen akse med 33 1/3 omdreininger pr. minutt.

Vi følger hverandre tre kvartaler heimover, og sier ha det med avtale om søndagstur dagen etter for å prate ferdig.

På heimveien, gjennom veiter, over brustein, med Paul Westerberg i bakgrunnen, wearing too much makeup, not near enough clothes, med en litt for tung pose i handa og ei uregjerlig ledningslist under armen, merker jeg at jeg har smilt bredt i fire timer i strekk uten å tenke over det, og idet jeg krysser trikkeskinnene i Ila, tenker jeg: «Nå! Nå i dette øyeblikket elsker jeg virkelig dette dumme, lille livet mitt.»

Og tilbake i sofaen tenker jeg på de tolv åra vi to har vært venner, på alle samtalene, alle mIRC-loggene, MSN-loggene, SMS-ene, de snart 13 000 facebookmeldingene, alle turene, alle julene, alle latterkulene, den motstrebende omverdenen vi alltid prøvde å forstå, alltid prøvde å få på gli, alltid prøvde å gli inn i, all den idiotiske einvegsloven og vanskelige tovegsloven vi har analysert og skåret grimaser av til hverandre, alle gangene vi har stått og frosset på et gatehjørne fordi vi må fortelle ferdig før vi går heim hver til vårt – «og, jo, forresten …», og enda en halvtime går –, og det står plutselig klart for meg: Det var oss det handla om hele tida. Det var dette som aldri sklei unna. Vennskap og uanstrengt resiprositet.


Første søndag i advent

Lavt skydekke over Trondheim utsletter alt i over tretti meters høyde. Dagslyset er på vei bort klokka halv tre. Idet jeg åpner tekstdokumentet, kommer de første små snøfjonene. Før jeg begynner å skrive, snør det sidelengs. Det bølger seg. Bølge på bølge med adventsdryss. Dansende snøflak over våt asfalt. Virvel på virvel i den grå ettermiddagen. På leikeplassen løper en liten tass rundt og prøver å fange snøfnuggene med tunga. Jeg prøver å gjøre som da jeg var åtte: stille meg ved vinduet, se opp på den fallende snøen og late som det ikke er den som faller, men jeg som stiger, høyt, høyt over bakken, men det snør ikke beint nok, jeg kastes av i første sving og ramler i bekken.

Fnuggene blir mindre, færre, ettermiddagens gråhet mer påtakelig. Jeg tenker på å ta fram gul konditorfarge, gjøre alle D-vitamintablettene om til små soler, gjøre hver kveld på badet etter tannpussen til en solferie, men det blir bare teit, og den vil sikkert bare løse seg opp, og jeg er uansett ikke ei sånn jente som har gul konditorfarge i skapet, så jeg lar det ligge.

Skydekket letner, og jeg skimter bygningene på Gløshaugen. Første søndag i advent allerede. Jeg burde tenne lys. Jeg er ikke så god på burde. Jeg burde skifte spottene i taket på badet snart; alle fire har gått nå. Hvis jeg bytter ei pære hver søndag i advent, kan det regnes som en form for adventsaktivitet? Jeg tror ikke det finnes regler for sånt.

Skyene trekkes sakte unna. Et glimt av rosahvit og lyseblå himmel over hustakene. Mjukt dagslys over alt det grå.

Det var dette jeg venta på i dag.


Stormlengsel

Det blåser; det blåser ikke nok. Vi har søkt tilflukt i hver vår stue, oppvarma av vifteovn; oppildna av stormlengsel. Øyjenter i fjordbyen. Vi har snakka opprømt om muligheter for strømbrudd. Begge har hamstra sjokolade. Om ettermiddagen sjekker jeg batteriet i lommelykta. Tenner telys. Venter på stormen.

I kveldinga blåser det endelig opp. Hver vindkule som river tak i blokka, sitrer i meg. Blikket blir villere, smilet bredere. Jeg minnes høststormene heime: Vinden som river i veggene, uler ned gjennom skorsteinen, truer med å rive døra ut av hendene på meg når jeg slipper inn en søkkvåt katt. Lyset som plutselig går. Datt det ut? Nei, det var bare bløkting. Et kort blaff av mørke. Bløkting på bløkting til lyset endelig ikke kommer tilbake igjen. «DER gikk strømmen», konstateres det, og vi plirer ut vinduet for å se om det er mørkt hos naboene òg. Vi tenner lys. Vi fyrer i ovnen. Vi drikker det siste av kaffen. Vi hører på vinden. TV er ute. Nettet er nede. Det er for mørkt for bøker, for mørkt for aviser, for mørkt for kryssord. Det eneste vi kan gjøre, er å være familie.

Og det er der jeg vil være. Jeg vil kroe meg for hvert vindkast og vogges i søvn av blåsten mot skråtaket. Men i Trondheim spakner vinden etter å ha blåst seg opp til en skarve kuling, og jeg går tidlig til sengs  med forkjølelse og ligger søvnløs til halv to.

Det er søndag kveld. Vi går tur langs elva. Det er ring rundt månen. Snart vil det snø. Fra Øya ser vi murgårdene i Elvegata smile vennlig i det gule gatelyset. Vi vasser i nedblåste barnåler og snakker om filmer vi ikke har sett. På vei heim ruver Ilen kirke dystert over meg i måneskinnet. Jeg stopper og tar bilde.

Bilde

Det er fint dette livet òg.

Men stormlengselen i ei øyjente spakner ikke så lett.


November

Frosten kryper opp gjennom fortauet og legger seg som rim, men Ilabekken har enda ikke frosset for vinteren, og på trærne henger det siste rustrøde eller gule lauvet, som etter to måneder fortsatt klarer å gjøre meg djupt og inderlig betatt. Når jeg følger mamma til båten etter snarvisitt med påfølgende kaféfrokost, trenger kulda seg inn gjennom det tynne jakkestoffet, og fingrene stivner i et dødsgrep med tommelen festa til touchskjermen på mobilen når jeg stopper for å ta bilde av Skansen bru. Sesongbetont symbiose.

Bilde

November. Og jeg? Jeg ser ut gjennom uvaska vinduer, kler meg som en tømmerhogger, tenker for mye, har en uutgreelig floke i nakken, kaffe på kanna, en voksende manusbunke og et liv på Twitter, har fått to ord i inn i ordboka og har blitt headhunta til drømmevikariatet neste år. Ser man nøye etter, kan man se konturene av et begynnende smil.


Lou Reed er død

Først en notis fra Rolling Stone i Twitter-feeden min ti på halv sju søndag kveld.

«Lou Reed has died at age 71»

Og hjernen min stopper opp på tanken «nå slapp han mer»

Twitter-feeden min er helt stille.

«Lou Reed er død», skriver jeg.

Og mens etterdønningene siger inn og retweetes – YouTube-videoer, sitater, R.I.P.-er, hvil i fred-er – tenker jeg at jeg fortsatt deler opp livet mitt basert på hvilke Lou Reed-album jeg har hørt i den perioden, og at alle de verste og fineste og mest forglemmelige øyeblikkene mine i voksen alder har skjedd til et mentalt soundtrack av Lou Reed og Velvet Underground.

Jeg traff først på Lou Reed sommeren 2003 gjennom boka Prozac Nation, som mitt 16-årige meg brukte som sin bibel til de finere ting i livet: kjærlighet, depresjon og musikk. Det var enkelt. Lou Reed kombinerte alle tre.

Vinteren og våren 2006 erobra jeg verden til tonene av Velvet Undergrounds «There She Goes Again» og Lous «Walk on the Wild Side». Nitten år og nyoppdaga og fikk et støt i magen av forventninger og hormoner hver gang han kom til siste refreng og ble ironisk inderlig-insisterende: «I said hey, BABE. Take a walk on the wild side». Sommeren var samleplata Velvet Underground Gold og «thought of you as my mountain top, thought of you as my peak, thought of you as everything I’ve had, but couldn’t keep. Linger on your pale blue eyes» i hvert minutt sommerjobben ikke opptok.

Høsten 2006 var høsten der jeg kjøpte Transformer og Best of … på CD på Platekompaniet sammen med han jeg var forelska i, men som ikke ville. Om vinteren satt jeg på bussen heim fra Dragvoll med Songs for Drella og prøvde å ikke grine på bussen med «I really miss you / I really miss your mind / I haven’t heard ideas like that in such a long, long time» på repeat. Jeg sinnamima til «I hate being odd in a smalltown» og sendte sangen til venninna mi heimefra med responsen: «Oi. Dette. Dette er oss! :O» i retur.

Våren 2007 hadde livet letna såpass at jeg gikk videre til Coney Island Baby og hadde «that crazy feeling» og sverga «Man, I swear I’d give the whole thing up for you» til ingen i sin særdeleshet ut i den lyse mailufta.

På seinhøsten 2008 innleda jeg mitt livs viktigste forhold til tonene av Berlin.

Våren 2013 endte forholdet, og jeg brukte hele sommeren på å plukke opp meg sjøl igjen til Magic and Loss. Jeg jobba for mye, stressa for mye og på det verste klarte jeg bare å senke skuldrene og redde dagen ved å sette på Metal Machine Music på repeat og høre den flaggermusaktige feedbacklyden forplante seg som frysninger nedover ryggen. En tweet om det sikra meg et vennskap.

Takk for alt, Lou.

Takk.


Motstand: et øyeblikksbilde fra tidlig september

Jeg våkner fra en drøm om bestefar av at høstsola skjærer i øynene, magen knurrer, og mobilen kvitrer som ei grashoppe.

Slumr.

I drømmen hadde jeg gjenoppliva et glemt barndomsminne om bestefar, han som døde da jeg var to og et halvt. Plutselig sto han helt klart for meg. Jeg husket akkurat hvordan han var. Han sto lett framoverbøyd på kjøkkenet og pusset nesen med et gigantisk lommetørkle han hadde i bukselomma. Så våknet jeg, og alt gikk tilbake inn i tåka igjen.

 

Jeg slumrer bort livet i en halvtime mens jeg leser nettaviser, prøver å få stålulla vekk fra hjernen og forbanner magen, som alltid verker. Sjekker jobbmail fire ganger. Ingen manus. Jeg har tatt unna køen. Inntil videre har jeg fri. «No må du stå opp veitj. Kan itj ligg her og dra dæ», sier jeg, bare for å høre lyden av noens stemme, selv om det er min egen.

 

It’s another headache Monday.

 

Mens andre våkner opp med hverandre, stresser, brødet setter seg fast i brødristeren, melka var sur, de må løpe etter bussen, får ikke start på bilen før på tredje forsøk, banner eller gleder seg hele veien til jobben, veksler to ord med en kollega i gangen på vei mot kontoret, ligger jeg og drar meg til halv ni og føler jeg har sluppet gjennom maskene i sikkerhetsnettet.

 

I Topophilia av Yi-Fu Tuan begynner han med å gå gjennom de fem sansene.
«Touch», skriver han, «is the direct experience of resistance, the direct experience of the world as a system of resistances and pressures that persuade us of the existence of a reality independent of our imaginings.» 

 

Vi tror ikke på noe før vi tar på det. Apostelen Tomas måtte ta på Jesu sår før han trodde på oppstandelsen, og har fått evig ettermæle som tviler.

 

Vi tror ikke på verdens eksistens før vi føler den. Det vi føler, er motstand. Motstanden som stopper kroppen i fallet, holder den på plass i sofaen (selv om vi ligger urørlige, faller vi ikke gjennom). Motstanden av noen andres kropp mot vår. Kaffekoppen mellom oss og den brennheite væska. Den iskalde vinden som røsker i kinnene. Brutaliteten oppveies av den trygge vissheten om at det er noen eller noe der som tar imot oss. Vi er ikke vektløse.

 

Jeg tror ikke på tiltrekning før det første kysset.

 

Eller, rettere sagt, jeg tror ikke på tiltrekning før det andre kysset bekrefter at det første ikke bare var en glipp, at han ikke bare kom borti meg på vei mot å sjekke mobilen, reise seg og gå, på vei mot å skjenke i enda en kopp kaffe, kom for nært og måtte kysse seg ut av en pinlig situasjon. Det gjør man bare én gang. Confirmatory touch.

 

Vi tror på verden og på oss sjøl gjennom strukturene av motstand som hindrer oss i å falle gjennom. Foreldre som maser på at vi skal legge oss når vi vil være oppe, stå opp når vi vil sove, dra på besøk til perifere slektninger når vi vil være heime, være hyggelige når vi vil være mutte, formaner, blander seg, legger seg oppi. Skolen eller jobben som maser på at vi skal møte opp der og der da og da, være tilgjengelige, våkne, oppmerksomme, serviceorienterte, ha et vinnende vesen til vi stempler ut eller lukker sekken for siste gang. Venner og kjærester som vil snakke når vi ikke vil lytte, som vil ut når vi vil være inne, som vil være sammen med andre når vi vil ut.

 

I de siste årene har strukturene av motstand sakte blitt slipet ned. Åpningene i sikkerhetsnettet har blitt større. Jeg har blitt vektløs. Frilanserlivet. Livet som solohabitant. Livet som enebarn. Jeg står opp, og det er ingen der. Jeg trakter kaffe, sjekker nettet, sier hei til noen på Facebook eller Twitter bare for å få bekrefta at jeg eksisterer i dag også.

 

Og jeg tror noe av grunnen til at jeg blogger, til at jeg er så aktiv på nett, er en trang til å få bekrefta egen eksistens. Egen versjon av egen eksistens. Å skape en nettpersonlighet, å konstruere meg sjøl som en ok person, å få bekrefta at den versjonen av meg faktisk eksisterer, ikke bare den versjonen jeg vokste opp med, den versjonen som ble hata, forakta, mobba, den versjonen jeg trodde jeg aldri skulle slippe unna, den versjonen jeg fortsatt er redd sitter igjen i det de i et anfall av urbanitet kaller gater i kommunesenteret heime, som gjør at jeg ikke liker å gå rundt der, går automatisk duknakka, for jeg veit ikke hvilken versjon av meg de tror på, disse jeg liksom vokste opp sammen med, eller som kjenner noen som kjenner noen jeg vokste opp sammen med. Tror de på konstruktet av meg som en ok person, som en morsom person når jeg bare anstrenger meg litt, den versjonen av meg som har venner og forhold, en person du ikke ville ha noe imot å tilbringe et par timer sammen med, en person øynene dine lyser opp når du ser – eller tror de på taperen, den heslige jenta ingen noensinne vil hæle å ta på, jenta du må tørke av hendene på buksa etter å ha håndhilst på, i frykt over at hesligheten smitter? Jeg veit ikke. Derfor går jeg alltid som om jeg går i motvind.

 

«You’ll have to be very strong
‘Cause you’ll start from zero
Over and over again.»

 

Jeg lå på golvet i stua mi hele fredag kveld, hele lørdag formiddag, den siste dagen i mai, den første dagen i juni, fire uker etter at det ble slutt, og bare gråt og gråt og gråt. Bunnen hadde gått utav meg, jeg var drittlei av meg sjøl og livet, og jeg hulka meg svett og varm, trøsteslaus av sorg og slitasje, vektlaus og med en følelse av å ha falt av jorda. Ground control to Major Tom: not responding. Mamma kom på besøk, og jeg slapp henne inn, strigråtende, og jeg forklarte mellom hulkene at jeg ikke følte at jeg hadde noe eller noen som holdt meg på plass lenger:
«Jeg har ingen fast jobb og ingen jobbutsikter og ingen gode venner som jeg er del av livet til lenger, og ingen kjæreste lenger og ingen søsken, og det er bare du og pappa som er ‘mine’ nå, og når dere dø-hø-hø-ør, har jeg INGEN, og jeg har ingen plass å feire ju-hu-hu-hu-uuuuuul, jeg må typ gå på legd hos søskenbarna mine, og det er i tillegg bu-hu-hu-hu-rsdagen min.» Her tok jeg en pause på fem minutter for å hulke, for dette var for grusomt til å tenke på.
«Nei da», svarte mamma tørt. «Det må du ikke. Jeg tror du må finne på noe annet. Jeg tror ikke noen av dem er så interessert i å ha deg på omgang, egentlig. Jeg tror de har det travelt nok som det er.»

Motstand.

For første gang på et døgn lo jeg.


Kvinne (26) tar fly : en retrospektiv stemningsrapport

I sikkerhetskontrollen ser jeg en mann med iPhone-blikk og klær som koster mer enn boksamlinga mi, som glemmer å se opp og roter seg inn i den samme blindveien jeg passerte ham på vei ut fra for fem sekunder siden. Han stopper ikke før han treffer sperrebåndet. Jeg ler litt for åpenbart av ham. Han ser skrått vurderende på meg over skjerf og sperrebånd. Det ble ikke oss.

Jeg setter meg på et fly til Oslo. Det er varmt – latterlig varmt i ullgenser. På motsatt side av midtgangen snakker ei dame i femtiåra og en mye yngre mann om MR-maskiner. Han jobber med det, forteller han. Hun forteller rolig at hun lå i ei slik maskin for ti år sia og fikk panikk. Hun ler. Han forstår. De har visst funnet hverandre, og mens flyet letter, har de en munter samtale om klaustrofobi og eldre slektninger. Jeg tror ikke de kjenner hverandre. Det er fint.

Kofferten min er nitti prosent dårlig sammenstappa sovepose, og jeg er redd de med gjennomlysingsmaskina vil dømme meg. Under meg forsvinner Trøndelag under skydekket, og over skydekket møtes vi av ei perfekt loddrett kondensstripe i det fjerne. Jeg ser ut vinduet og lurer på om jeg hadde hatt flyskrekk om jeg klarte å ta det å fly seriøst. Jeg klarer ikke ta innover meg at vi henger kilometervis over bakken i en liten metallkapsel. Den eneste verdenen som eksisterer for meg nå, er den i flyet. Kognitiv brist.

I min verden biter dama jeg deler seterad med, tennene sammen og lukker øynene, og over midgangen snakker de fortsatt om klaustrofobi. Piloten fniser seg gjennom velkomsttalen på kjapp stakkatopilotsk med henholdsvis trøndersk og trønderengelsk intonasjon. Jeg antar de ba om konfirmasjonsattest før de ansatte ham.

Jeg er på vei til Oslo. På vei til venner, øl, «vafler», pizza og tilslørte bondepiker. Denne helga skal bli høstens fineste.


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 782 andre følgere