Kveldstur med meg og Ila og meg og Anders og meg og Håkan og ingen andre i nærheten på bilder med dårlig oppløsning. Verden er lilla og rosa og ny, alltid nyest før den forsvinner, og nå er den borte alt, og det er mørkt, og busslyktene blender meg når jeg ser ut vinduet og mot Ilaparken. TV-nabo har som alltid på TV-en, en dieseltankbil passerer litt på måfå på vei til Trolla, og blodbøka i Ilaparken har fortsatt ikke våkna fra vinterdvalen. Verden er på gli.
Aftensang for havluft og fiskemåse
Livet og osten i kjøleskapet
Meterologene har erklært vår under tvil. Jeg forfekter fortsatt vinterdyne og har en eksotisk, Coop Prix Ila-kjøpt ost i kjøleskapet. Den stinker opp hele kjøkkenet, men jeg forteller meg selv at den ikke smaker så verst. Dessverre forsvinner den i sneglefart. Jeg er redd for at den skal bli dårlig og ende opp som svinn, men kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan jeg skal kunne avgjøre når den har blitt dårlig. Den lukter dessuten så stramt at jeg kvier meg for å kaste den av hensyn til det øvrige søppelet. “Døh, vi prøver liksom å ha en viss standard her”, ser jeg for meg at kaffegruten vil snøfte og epleskrotten istemme. Og så blir osten sikkert lei seg og tar igjen med å stinke verre igjen, og så har vi det gående. Som bevisst samfunnsborger av Blekkulf-generasjonen kan jeg selvfølgelig ikke la det skje. Jeg kan ikke være bekjent av at det blir dårlig stemning i søppeldunken. Til kvelds blir det derfor to skiver med eksotisk stinkeost. Og eventuelt en yoghurt med distinkt bilukt av … ost.
Tilstandsrapport fra Trondheim, 15. februar 2013
Sola skinner på vinterferievis, reflekteres i snø og bunnhålke og sniker seg ned bak åsen allerede klokka to. Man kan sitte på glassverandaen med T-skjorte, men fryse på beina (og være for lat til å gå inn igjen). Suicidalt oliventre er forvist til glassverandaen, da jeg er lei av at det drysser ned hele stuegolvet. Nå får det bære eller briste – ut fra min fullstendige mangel på grønne fingre kreperer det sannsynligvis av kulde i overskuelig framtid. Jeg er litt engstelig. Treet er nøyaktig like gammelt som min språkvaskerkarriere, og jeg veit ikke om de symboliserer hverandre på et vis – det virker i alle fall som begge lider av flekktørke og med jevne mellomrom truer med å gi opp ånden. Så langt har begge klart seg, men nødskrikene begynner å bli vanskelige å overhøre, selv om de stort sett lar seg true til taushet av henholdsvis vann + sol og musikk + bøker.
Sola skinner meg i øynene, og jeg myser over tastaturet mens jeg biter på en negl som alltid er i veien. Og jeg tenker at 26 i grunn høres fælt gammelt ut, og at jeg burde ha skjønt mer nå. Og jeg lurer på akkurat når det var man ikke lenger kunne knytte nye vennskapsbånd gjennom å spandere tyggis og hvilken kapital det er som har erstattet sweetmint på vennskapsmarkedet. Og jeg burde ha vært litt flinkere, litt mer strukturert, litt mer konsentrert, sittet litt lenger med hver tekst før jeg tar pause, stått opp litt tidligere og spist litt mer havregraut (og likt det), lest litt dypere bøker (og likt dem), tenkt litt dypere tanker og dvelt ved dem litt lenger, vært litt mer utadvendt (sånn som arbeidsmarkedet liker), produsert noe mer enn bare komma, jogget uten å føle meg som min egen morfar (malplassert i joggesko), tatt den hersens doktorgraden og vært brilliant litt (med fotnoter og litteraturliste og egen gruppe for informanter på kontaktlista på mobilen), kanskje rota meg ned til en frisør i stedet for å hakke laus på mitt eget hår på badet over norske tolv år gamle spillefilmer, slutta å bite meg sjøl i kinnet av vanvare, begynne å fullføre setninger jeg starter på,
Men kanskje er jeg ikke skapt for burder. Kanskje er det nok å tross alte litt. Kanskje kommer det et øyeblikk i nær eller fjern framtid der alt bare plutselig faller på plass, kanskje er dette bare en bit som ikke passer inn noe sted og som på et eller annet tidspunkt forkastes til fordel for noe bedre, eller kanskje forkastes alt annet, alle burdene og måttene og skullene og hvis barene og jeg finner ut hva det er jeg da sitter igjen med. Kanskje er det noe jeg befinner meg vel med.
Er det forresten noen som vil ha en tyggis?
Mens januar blir februar
Snøen lyser opp himmelen flere netter på rad. Jeg burde sove, men ligger med lukkede øyne og spiller ut scener fra en film jeg aldri ville ha vist noen, der alle sier akkurat det jeg vil de skal si og jeg er our hero of the day. Jeg er ikke så ofte our hero of the day. Faktum er at mens andre gjør heroiske forsøk på å redde verden, sitter jeg heime og blogger om toasttraller.
Noen ganger gjør jeg selvfølgelig også andre ting. I går jogget jeg for eksempel en tur, sånn helt nonchalant. Skjønt, jeg tror ikke nonchalant er det ordet tilfeldig forbipasserende ville ha brukt til å beskrive joggestilen min. Snublete, hikstende og baktung er mer nærliggende adjektiver her. Til å ha vokst opp blant rådyr har jeg lært skremmende lite.
Jeg burde virkelig sove.
Hvorfor er det alltid ei glipe mellom dyna og meg? Hvorfor kjøpte jeg så tjukk vinterdyne at den står av seg sjøl og ikke rekker ned til lakenet? Å, nei, nå blir jeg forkjøla igjen.
Tro om lisensen ble betalt? Nei, jeg orker ikke sjekke nettbanken nå. Oi, den tåneglen skrapte mot dyna, gitt. Tro om jeg klarer å bite den av hvis jeg … nei, ikke tenk den tanken engang.
(Jeg må tenke rolige tanker.)
Små kattunger krøllet sammen i ei korg med garnnøster og filt. Lukta av ferskt granbar. Nybakte boller. Jeg er visst litt sulten. Har Bill Clinton et mellomnavn? Er det sant at han spilte saksofon, eller var det bare på Animaniacs? (Fokuser, Aune!) Små, trøtte kattunger. Du er varm og tilfreds og ligger under dyna, og i morra blir en deilig dag, og tenk på snøen som ligger tung over byen som ei god, varm dyne, og var det Kid, Princess eller Jysk som var Norsk Sengetøylager? Jeg burde virkelig lese ut Game of Thrones, men jeg burde jo lese mer norske bøker og ikke kontaminere språksansen min med engelsk, men det er jo så viktig å beherske flere språk, men det er … er det … lese mindre nettaviser … hjernen overstimulert … pensjonspoeng … pensjonspoenglotto, morsomt ord … blogge om i morra.
Om morgenen brygger jeg ekstra sterk kaffe med kanel og drikker fra det grønne kruset med lundefuglene på mens jeg tenker på ingenting.
Besøk i den astarkvedjske heim
Billedblogger er alltid populære, har jeg latt meg fortelle. Interiørblogger likeså. Popularitetssøkende som man bare er etter halvanna (to) år med heimekontor, tok jeg derfor en runde rundt i min trivelig uryddige heim med kameraet hevet til dyst. Her skal dere komme meg tettere inn på livet, enten dere vil eller ikke!
Dette er altså meg. Og dette er fullstendig juks, for bildet er overhodet ikke fra den astarkvedjske heim, men fra juleferien i den astarkvedjske foreldreheimen. Før jeg gikk laus på håret med saks. Det er sikkert pedagogisk å legge inn et før-bilde.
Her er altså etter-bildet. Det er ikke så mye mer å si om det.
Jeg bor i en toroms i Ila i Trondheim med kjæreste (ikke avbildet), kronisk suicidalt oliventre (foran) altfor mange bøker og ørten dingser som jeg ikke har funnet noen plass til (bak).
I frykt for at min manglende ordenssans ødelegger imaget mitt som flink og ansvarlig voksenperson, legger jeg her ved bilde av brannteppet mitt. Har montert det sjøl. Med hammer.
Her er min nyeste anskaffelse: toast-tralla. Denne leiker jeg selvfølgelig flyvertinne med. Hvis du syns det er useriøst, viser jeg til forrige bilde igjen.
Mango. Nå konsumert.
Nattbord i gangen. Arvet av den astarkvedjske mor. Heim for nøkler, tyggis og gamle aviser. Blir sikkert trendy snart. (De to siste setningene gjelder for ordens skyld bord, ikke mor. Hun er plenty trendy. Hun er på Wordfeud og alt.)
Vi avslutter runden i det aller helligste: det astarkvedjske soverom. Her er det nyanskaffede astarkvedjske nattbord. Og ja, jeg leser Skriveregler på senga. Det er i grunnen alt dere trenger å vite om hva som foregår i det astarkvedjske soverom.
Da vinker jeg adjø med et lite flatterende bilde av meg sjøl i gangen. Det er jo viktig å by litt på seg sjøl av og til.
Sånn. Da kjenner vi hverandre litt bedre og kan gå tilbake til tekstbasert kommunikasjon igjen.
2013
Og tida gikk, og det ble jul og nytt år. Mens det ennå var høst, fikk jeg unna et par runder til med halsesyke og generell utslåtthet – dog kombinert med språkvask, som man heldigvis ikke trenger å se eller høres presentabel ut for å bedrive. Jeg hengte opp ei lilla adventskule i vinduet. Juleferien kom og gikk, snøen likeså. Snøen kom tilbake, jeg tok ned adventskula (eventuelt fikk den demontert). Jeg klarte å oppspore min utgave av Finn-Erik Vinjes Skriveregler, etter å ha kidnappet kjærestens i tre måneder. Ja, vi er et sånt par som opererer med separate utgaver av Skriveregler. Det er egentlig stort sett det dere trenger å vite om mitt parforhold.
Jeg har ommøblert leiligheten i hodet ca. åtti ganger om dagen og irritert meg over at vegger/sofaer/stikkontakter/døråpinger/vinduer/språkvaskere er så teit plassert. Løser problemet med å bestille stæsj fra Ikeas netthandel. Skrur sammen møbler til tomlene mister all følelse. Jeg er 26 år og har mitt første rosa nattbord. Endelig slipper jeg å oppbevare fluortabletter og bokbunker på golvet. Livskvaliteten går opp. Min, i alle fall. Jeg har ikke konsultert hybelkaninene ennå. På den ene siden kommer de nok til å savne bokbunkene, men på den andre siden mistenker jeg at de også ser seg nytte i nattbordet og er litt for villige til å flytte inn. Hm.
Leser sporadisk jobbannonser på Nav, Finn og Jobbnorge og tygger underleppe. Har en glimrende mastergrad og stryker i arbeidslivet. Introverte humanister uten truckførerskills eller ledererfaring er merkelig nok lite etterspurt. Setter inn et par nye komma i manus i stedet. Registrerer endringer i manus og utformer kommentarark til Word kapitulerer og kræsjer gang på gang på gang, og jeg mister de siste endringene. Må prøve å huske hva de var. Kalkulerer frister og forventa arbeidsframdrift, sjekker konto, purrer, mailer, overforbruker ordet «flott!» og har tross alt forsørga meg sjøl denne måneden også.
Klipper meg sjøl på badet mens jeg ser Elling. Resultatet blir deretter – litt diva, mest ustabilt. Bestemmer meg for at det er sjarmerende rufsete og vurderer å gå med lue inne. Er litt småkald og bor i ulltrøyer. Tenker veldig mye på hva vi skal ha til middag. Bekymrer meg for om jeg har fått et usunt forhold til rød saft. Bekymrer meg for om jeg har fått et usunt forhold til Bixit-kjeks. Bestemmer meg for at det har jeg ikke, og spiser selleri med smøreost mens jeg tenker på pensjonspoeng. Bestemmer meg for at jeg ikke orker å tenke på pensjonspoeng og leser noen nettaviser. Bekymrer meg for om jeg ødelegger språkfølelsen min med det. Krisemaksimerer noen sekunder. Vender tilbake til manus. Selvbiografien min skal hete Jeg har fjernet doble mellomrom.
Livstegn fra en språkvasker (25)
Det virker noe spekulativt å skrive et innlegg der jeg skamløst promoterer meg selv generelt og min egen bokproduksjon spesielt for så å forsvinne sporløst i X antall måneder. Jeg forsøker å avbøte denne (jeg gjentar) skamløse kommersialismen med et lite livstegn.
Så.
«Hva er nytt i Astarkvedjas spennende liv», er spørsmålet jeg tenker alle dere har stilt dere minst halvannen gang de siste månedene.
«Skuffende lite», er svaret.
Jeg kjøpte ei kjøkkensleiv i plast på nær-Prixen for ei tid tilbake og er fortsatt litt i ekstase over det. Det er så ekkelt å ta saus med fingrene. Minussida er at det én ting mer å vaske opp. Men vi har sørget for å knuse to glass og en asjett i samme periode, så alt i alt vil jeg si vi ligger greit an. Ikke har vi saus så veldig ofte heller, så sleiva ligger mest i skuffa. Men likevel. Man må ta den ekstasen man får her i livet.
Jeg har bakt eplekake noen ganger, men i og med at jeg ikke har instagrammet det, er jeg usikker på om det telles. Men de ble ganske gode, altså. Æresord.
Jeg har vært forkjøla to ganger alt i høst – og vi er fortsatt bare halvveis i september – her kan det gå mot ny rekord, kyssesykehøsten 2005 trenger ikke føle seg for sikker enda! Ellers har jeg sittet mye med laptop i fanget og flikket på manus, satt inn utallige mengder komma, ødelagt språket mitt på diverse nettaviser og andre dumme ting, vært på Hitra en tur og sittet med laptop i fanget og flikket på manus der, sittet klistret til nettbanken og lurt på hvorfor pengene ikke kommer inn på konto, trukket et lettelsens sukk når pengene endelig dukker opp og jeg slapp å ta saken til inkasso denne gangen også, bekymret meg for omtrent fire tusen ting i minuttet, knapt trent eller vært sosial på det jeg kan huske, men har fortsatt levert alle manus til fristen. Og jeg nevnte eplekake, sant? Og sleiva? Den er svart, forresten. Sleiva, altså. Eplekakene ble sånn eplekakefarga.
Så da tenker jeg vi er ganske ajour.
Hva har dere bedrevet … med?
Skamløs selvpromotering: Book edition
I lang tid var jeg masterstudent.
Jeg var stressa. Jeg var trøtt hele tida. Når jeg sov, drømte jeg om forskningsintervjuer og om feil margbredde. Jeg forsøkte nå og da å oppsummere tilværelsen. Det var to lange år, og jeg trodde aldri jeg skulle bli ferdig.
Men alle gode nevroser må ta slutt en gang. I april i fjor leverte jeg. Jeg var ferdig. Jeg var kvalm. Jeg stotra meg nervøs gjennom ei prøveforelesning og hadde plutselig en flunkende ny mastergrad jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Og der er jeg fortsatt. Etter å ha levd to år i et Word-dokument, var det vanskelig å rive seg løs fra det elsk–hat-forholdet Word og jeg hadde fått, og som jeg nå har videreført i livet som språkvasker.
Mens jeg har sporet endringer, satt inn kommaer, stemplet inn og ut og forsøkt å finne ut hva jeg egentlig skal bli når jeg blir stor, har imidlertidig masteroppgaven levd sitt eget liv. Høy på skryt som den var etter en runde hos sensor, fant den veien til et fagbokforlag. Der likte den seg. I mai kom den ut, og spesielt interesserte kan finne den her.
/end of skamløs selvpromotering
plutselig sommer
gløtter ut vinduet og ser løvetannfnokk drive forbi
i kjekt driv forbi vinduet i tredje etasje
framover, oppover
framdrift/oppdrift
i bakken mot butikken klippes gresset med gressklipperen i tau ned skråningen
det lukter nyklipt gress og diesel
og jeg vet ikke akkurat når
men siden sist jeg løftet blikket fra skjermen
har det blitt sommer
panelovnen har vært skrudd av lenge
jeg har sluttet å tenke på snø
ullsokker
kan gå uten å beregne hvert skritt
og legemets ublide møte mot underlaget
er smått forelska
i ei blodbøk
Morgenstund fra barnemunn
Man veit man bor nær en barnehage når man rives ut av behagelig morgendøs av oppspilte røster som roper noe du ikke kan fange, ispedd en klar barnestemme som gjentatte ganger utbasunerer:«Det er farlig! Det er farlig! Det er farlig!»
Hva skjer egentlig i barnehagen? Planlegger de et kupp? Forsøker de ganske enkelt å rømme (noe vi gjorde gjentatte ganger da jeg selv gikk i barnehage)? Er det en ny rutsjestil som bråmodne fireåringer ser på med bekymring?
Og sist, men ikke minst: Heter ungen Ludvig?
