Fight or flight – joggingens uante farer

Det var sommer. 3T-medlemskapet mitt hadde i månedsvis tapt den mentale prioriteringskampen mot manusdeadliner og fakturerbare timer. Et halvt år med heimekontor og selvstendig næringsdrift hadde tilvent meg et liv der det meste av bekvemmeligheter var maksimalt fem meter unna og fritid var et rent fiktivt fenomen. De fire hundre metrene til og fra butikken hadde begynt å anta maratonmessige proporsjoner i hodet mitt. Googlehistorikken min hadde begynt å få en urovekkende stor mengde innslag av søk av typen «hvor lang tid tar det egentlig å utvikle muskelsvinn?».

Det var ingen vei utenom. Jeg måtte begynne å jogge igjen.

I motsetning til Springsteen, som sikkert er en åpenbaring i løpetights, er jeg definitivt ikke born to run. Dersom løpestil kan omtales som «viskos», er min defintivt det – den har et umiskjennelig sirupsaktig preg, både i seighet og treighet. Hvorvidt jeg er en åpenbaring i løpetights, er et heller åpent spørsmål. Jeg får ikke så mye tilbakemeldinger på den fronten. Den eneste tilbakemeldingen jeg noensinne har mottatt i joggesammenheng, kom ganske bardust på meg sist søndag.

Jeg traff henne i Nedre Ila – jeg i viskos glid med hvesende pust og podcast på øret, hun med et bedagelig, vaggende ganglag best kjent fra frittgående høns, der hun bredte seg ut midt på gangveien, mellomfornøyd uvitende om andre menneskers eksistens.

Det er en smal gangvei med gjerde på begge sider. Passering krever normalt en viss godvilje fra begge parter. Fru Vaggende Ila bevilget sine medmennesker en passeringsmargin på snaue halvmeteren. Det var knapt. Det kunne gå. Det kunne gå ganske akkurat.

Urutinert som jeg er i alt over gangfart, varslet jeg ikke min ankomst verken ved klemt, kremt eller lyssignaler, men jeg bevilget henne en etter forholdene sjenerøs vagge- og vinglemargin i passeringsøyeblikket før jeg hikstet videre i retning Ila, mot muligheten til å ligge flatt ut på stuegolvet og bli venner med lungene igjen.

Det så lenge ut til å ha gått bra. Jeg gled inn i podcastland igjen.

Jeg trodde jeg skulle slippe unna med det.

Jeg trodde feil.

Tjue meter etter passeringen ble jeg revet ut av podcastland av et rasende «HEY!» bak meg. Jeg ble i tvil. Skulle jeg svare? Burde jeg gjøre noe? Skulle jeg be om unnskyldning for noe? Uten noe klart svar løp jeg videre. Hun ga seg ikke. Hun fyrte av en ny salve. Det lød som en anklage.

«Æ E STØRRE ENN DÆ!»

Hva var dette? Ble jeg truet?

Det var fight or flight.

Med et forsprang på 40 meter våget jeg å kaste et kjapt blikk over skulderen og innså at Vaggende Ila hadde rett. Både i omfang og alder var hun definitivt større enn meg. Ut fra ansiktsuttrykket å dømme hadde hun heller ingen skrupler mot å bruke noen av delene mot meg.

Jeg gjorde det eneste fornuftige.

Jeg tok beina på nakken og beinfløy hele veien heim.


Ekspansjon

Jeg skriver.

Jeg kjemper fortsatt om herredømme over ordene.

Jeg har vunnet noen.

De av ordene mine som ikke passer inn i dette bloggformatet, men som jeg likevel liker godt nok til å prøve å pushe på verden, blir nå publisert på bloggen Bokstavfnokk

Hvis du liker ord om ikke-erobret kjærlighet, dialoger om dans ved fruktdisken, samtaler om sex og vulkaner og fjollete føljetonger om forholdet mellom et monster og dets passiv-aggressive skaper, vil du antakelig like den.


Slaget i Tordenskiolds gate og scener fra et ekteskap: epistler fra en tam torsdag

Rommet har vært lyst lenge da jeg våkner og kommanderer mobilalarmen til å slumre mens jeg vekselsvis halvsover, drømmer i ti minutter lange rykk, leser nyheter eller oppdaterer Twitter og krampaktig nyter sommerdynas perfekt tempererte klimasone til de fire sifrene som flasher mot meg, insinuerer at evakuering strengt tatt burde vært iverksatt for ti minutter siden. Kaldt gulv under føttene, putemerker på kinnet i speilet på badet, dødsforakt for alle ordtak som inneholder ordet «morgenstund».

Jeg går mot byen med kontoret i veska: Converse mot brustein, Eels og Säkert! mot trommehinnene, stål i brystet, stålull i hodet, kommareglene i fingrene. Prøver å kappgå med mannen som har bestemt seg for å dele fortau med meg (solbriller, hettejakke, irriterende selvtilfreds kroppsholdning, minst sju cm lengre bein enn meg); leder klart i oppløpet forbi Trondhjems Hospital, men må krysse gata og gi tapt ved Skibnes Arkitekter, og Selvtilfreds Hettejakke vinner slaget om Tordenskiolds gate med åtte meters margin. Jeg trøster meg med at han aldri får vite det.

Biblioteket er morgendovent og nesten mennesketomt. Kaffen i hånda mi skvulper over på vei opp trappa, og jeg legger munnen inntil og slurper overfloden fra lokket før jeg sender et ironisk blikk mot bibliotekets temautstilling om klimaendringer som hilsen til de to bøkene jeg språkvaska der. Jeg stopper og åpner den ene, balanserer kaffen i den ene hånda, blar opp i forordet og sjekker om han fortsatt takker kona for grundig korrektur. Det gjør han. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over ikke å ha huska bryllupsdagen vår. På den andre side er han minst like ille. Han tror visst jeg heter Karin. Det må være derfor jeg aldri får blomstene hans.

Jeg sitter åtte timer på en halvgod stol i en halvfull lesesal, ser folk gå frem og tilbake over Peter Egges plass, prøver å avgjøre om de ser lykkelige ut, om de går mot noe eller fra noe. Tvinger blikket tilbake mot skjermen, lar liv vike for næring, vasker og fakturerer ut to oppdrag i rask rekkefølge, booker inn to nye. Jeg ligger omtrent akkurat på skjema. Klokka fem klapper jeg sammen maskina, surrer sammen strømadapteret, pakker sammen kontoret, hekter skuldrene ned fra ørene, smyger veskestroppen inn på plass mellom dem og går heim i kaldt solskinn.

Kveld og en sofa som elsker meg av hele sitt stoppede hjerte. Forventningen om morgendagens første kaffekopp sniker seg inn i hodet mitt, og jeg løfter blikket mot kveldssola som fortsatt skinner over Sverresborg. Plutselig virker fargene mykere.

Utenfor blokka blomstrer heggen. Det er snart helg.


I forgot about words

Jeg elsket bokstavene lenge før jeg skjønte hva de betød.

Et klart bilde:
Jeg sitter ved siden av mamma ved kjøkkenbordet, sola inn fra venstre, meg til høyre, ansiktet vendt mot kjøkkenbordet. Mamma skriver brev, jeg følger med, dingler med det ene beinet, støtter hodet i hendene, ser pennen gli over papiret, forventningsfull.

Hver gang hun skriver brilletegnet, fniser jeg. Det kommer ofte. Jeg skjønner ikke hvorfor hun er så opptatt av briller.

og
og
og
og

Det første ordet jeg elsket. Brillene som holder teksten sammen.

Som så mange andre lærte jeg å skrive før jeg lærte å lese.
Mitt første litterære framstøt: Ordene «RIV HER», møysommelig kopiert fra siden av den tomme smøreska jeg hadde dradd frem fra vedkorga. Fornøyd med resultatet triver jeg arket, løper inn til mamma i stua, klar for skryt, vifter arket foran ansiktet hennes og spør hva det står. Hun gløtter opp fra Adresseavisen og sier hun ikke vet. Knust av dette første møtet med litteraturkritikk og forrige generasjons åpenbart varierende grad av leseferdigheter haler mitt fireårige jeg smøreska opp fra vedkorga igjen og slenger originalkilden anklagende på bordet foran henne: «Men det står jo her!» Mamma legger ned avisa, dechiffrerer og forklarer. Skuffelsen brer seg i mitt første bevisste møte med sakprosa. Rommet virkelig ikke de kryptiske tegnene på smøreska større mysterier enn dette? Sveket av ordene krøller jeg arket sammen og sverger å holde meg til tegning.

Ordene vant meg over igjen. Plutselig en dag åpnet de seg, og slik jeg hadde mistenkt, røpet de hemmeligheter langt større enn smøreska kunne holde. Ordene ga meg leikekamerater og dro meg med ut på eventyr til steder som ikke sto på kartet. Sammen med ordene løste jeg mysterier, overvant onde fyrster, overlevde skipsforlis og mytteri, svik og tapt kjærlighet. Jeg så tordivelen fly i skumringen mens lufta dirret av spenning. Jeg hvisket «God natt, mister Tom» med klump i halsen mens bombene haglet over et krigsrammet London. Jeg slet meg gjennom tenårene sammen med Bjørg Vik, Anne Karin Elstad og en etter hvert heftig understreket utgave av Prozac Nation. Jeg overlevde alle nervepirrende eksamensperioder med en massiv dose selvmedisinering i form av nervepirrende Agatha Christie-romaner ut fra en teori om at likt fordriver likt. Før blekket på mastervitnemålet hadde rukket å tørke, begynte jeg som språkvasker på fulltid. Ordene hadde reddet meg igjen.

Årene gikk.
Plutselig flommet ordene over.
Men de hadde ikke lenger magi i seg.
De hadde sveket meg igjen.
Igjen ble ordene kun tegn på en side, tegn som måtte sjekkes, slås opp, sorteres i riktig rekkefølge, erstattes av andre tegn, så omsettes i inntekt.

I get home and kick my books
Fuck you knowledge*

Plutselig sluttet ordene å gi mening. Det ene substansløse ordet fulgte det andre, fant sammen og dannet innholdsløse setninger, semantiske og grammatiske monstrum, oppblåste papirtigre, med hoder som spriket i alle retninger, glefset hånlig mot alle forsøk på å kobles til naboen, brilletegn eller ikke, og understreket poenget med å bite seg selv ettertrykkelig i halen. Lik sagamonstre motsatte de seg alle forsøk å splittes opp, reformeres og blåses nytt liv i.

Før hadde ordene slåss for meg. Nå sloss jeg mot dem.

Og jeg glemte ordene.
Jeg glemte hva ord gjør.
Jeg var så opptatt med å kjempe mot dem, av å forsøke å temme dem, at jeg glemte at ord slett ikke lar seg temme, men stadig må erobres.

Jeg glemte at den eneste måten å erobre dem på er ved å la dem sluke meg på nytt og på nytt, glemme alt annet, la dem ta meg i hånda og viljeløst gå dit de fører meg.

Jeg glemte at erobrede ord ikke kan stues bort i mørket, ikke kan låses inn og holdes fanget, men må lekes med, utfordres, presses til det ytterste for å holdes agile.

Jeg elsket ordene lenge før jeg erobret dem.

Jeg er klar for å leke.


Things in life*

Et liv utgjøres av rundt regnet 330 000 bestanddeler.

De store tingene:
Familie
Venner
En eventuell partner
Utdannings- og karrierevalg
Rutinene: havrenøtter og melk til frokost, yoga mandag kveld, de nøye timede tre minuttene fra ytterdør til busstopp
Forventningene: dagens første kaffekopp, pakken som kommer i posten, den neste Star Wars-filmen, det første kysset

Og alt det andre.
De faktiske tingene.
Alt som rekker å hope seg opp mens man går rundt og spiser havrenøtter med melk, skjærer grimaser i speilet og akkurat rekker bussen.

Bøkene. Klærne. Møblene. Pyntegjenstandene. Musikken.
Disse tingene du en gang kjøpte, og som uten at du la merke til det, har føyd seg fint sammen i ei ramme rundt deg, et negativ, en gipsavstøpning av de siste tretten årene i livet ditt.

Alle tingene som forteller historien om hvem du er. Sofaen som har omfavna deg fra du var femten, og som måtte bæres opp alle trappene i den gamle blokka. King Kong-figuren du fikk lenge etterpå av ham du så filmen med på kino. Billedramma med bilde av deg og bestevenninna i en fotoautomat, der du ler så drøvelen vises. Norrøn ordbok, som du aldri helt lærte deg å slå opp i. Plakaten med Coca Cola-dama du ikke husker hvorfor du kjøpte. Bon Jovi-CD-ene som var den første utskeielsen med konfirmasjonspenger som brant i lomma, og som nå har samlet støv i fjorten år og minner deg om hvem du ikke er lenger. Permene med gamle forelesningsnotater du enda ikke har kasta. Platespilleren du kjøpte med første lønning fra ny jobb, da fremtida plutselig virka sikra i et helt år. Stuebordet som pappa lagde på sløyden. MacBooken. Komfyren med tre fungerende knotter som står igjen fra den forrige eieren. Hyllemeteren med smal faglitteratur fra lagertømming på forlaget. Spillelistene som et korsett rundt livet ditt de siste to årene.

Alle disse små og store fine og idiotiske tingene som har blitt en del av hvem du er, kanskje mer enn hva du faktisk er selv.

Hvem hadde jeg vært om jeg hadde andre ting i livet mitt?
Litt færre uleste bøker. Litt annen musikk. Dongeribukser som faktisk satt. Litt mindre ting som sto framme. Litt mindre støv.

Kanskje litt smartere. Kanskje litt mer organisert. Kanskje litt mindre morsom.

Men ikke minst:

Hvem hadde jeg vært om jeg hadde disse i livet mitt?

Og ville du fortsatt ha vært der?

*Tittel hentet herfra


Sitte i parken med Eels

Jeg prøver å tvinge fram sommeren
Etter jobb, etter middag, fyller jeg koppen med litt for varm kaffe
(pulverkaffe, kokende vann,
ikke vits å trakte ei hel kanne bare til én)
tar på capribukse og T-skjorte
den jeg elsker, den lilla med MTV over hele fronten
som er altfor stor
henger en strikkejakke over veskereima
setter meg i parken og prøver å være av litt
ikke sjekke alle nettavisene alltid
eller twittersamtalene
eller se om noen sender meg meldinger
om noen tenker på meg
om jeg eksisterer utenfor meg selv

bare høre musikk og se på fontena i parken
tre seler som fra mai til september spruter vann på ei dame og ei lita jente
i det som må være tidenes særeste sommerjobb
likevel stiller selene opp år etter år
i fastsveisa dedikasjon

men jeg blir lei av å se på dem
hjernen skriker stadig etter nytt
instant gratification generation
sitter i solbriller og prøver å myse mot sola
men den forsvinner bak ei sky
så bak smarttelefonen min

musikken skifter
og i et par sekunder er jeg ett med eels
på det stedet i «mistakes of my youth» der det alltid brenner inni meg

In the final moments, I
hope that I know that I tried
to do the best I could

og jeg kjenner at jeg har en kjerne av stål og kan klare alt
og veit at hvis alt går skeis, veit jeg i hvert fall at jeg alltid forsøkte
alltid sloss

To stop defeating my own self
and stop repeating yesterday.

Og det er akkurat T-skjortevær
selv om underarmene nupper seg

jeg maner fram sommeren i meg
og tenker at sånn kan det være framover
bare gå i parken rett etter jobb
sitte og ikke tenke
gli inn i musikken
eller ei bok
bare forsvinne noen timer
se opp, forvirra
når sola går bak åsen, og det har gått tre timer
og ikke fatte hvor tida ble av


«We’ve got to get to higher ground». Sharknado-testen som indikator på personlig suksess

Vi har alle perioder der livet går oss imot, og fjerne bekjentes aktivitet i sosiale medier stempler oss som tapere ved å minne oss på alle festene vi ikke er på, alle jobbene vi ikke får, alle kjærestene vi ikke har, alle familiene vi ikke stifter, alle husene vi ikke bygger eller flytter inn i, alle de kompliserte håndarbeidsprosjektene vi ikke fullfører, og alle de strømlinjeforma kakene vi ikke baker.

Det er lett å måle suksess gjennom finishen og tjukkelsen på glasuren, nærværet eller fraværet av en kjærestes pust i nakken eller av de åtte bokstavene FAST JOBB. Heldigvis er det vi selv som legger lista for suksess i vårt eget liv.

For du skjønner, dersom du føler deg mislykka, er det ikke nødvendigvis fordi du er mislykka i den ordboksmessige definisjonen av ordet (havarert, avsporet: forbrytere, løsgjengere og andre mislykkede individer).

Du legger bare ikke lista lavt nok.

Jeg ser mye katastrofefilmer om dagen. De har et så enkelt, så bokstavelig og klart definert suksessbegrep:

Suksess er rett og slett å overleve når verden raser sammen rundt deg.

Sharknado (2013), min nye lidenskap her i livet, har også tornadoer fylt av menneskespisende haier, noe som rett og slett bare er fordømt god underholdning. Det er også et godt utgangspunkt for relativisering av egne problemer: Vel, så er livet mitt teit, men jeg rekker fint å gå frem og tilbake til Prix uten å være nevneverdig bekymra for å bli fortært av en tre meter lang hai som faller i hodet på meg på veien.

Nå forekommer det riktignok ofte at jeg drømmer at jeg blir spist av manus, men det skjer visst så godt som aldri i virkeligheten. Har jeg hørt.

Uansett. Jeg velger å tro at katastrofefilmer kan lære oss mye om livet og om hvordan man kan takle kjipe situasjoner. Ikke minst velger jeg å tro at det gir oss et rimelig godt kalibreringsverktøy når vi skal justere livslista vår.

Jeg har derfor utformet ei sjekkliste. Den er også en massiv spoiler alert. Men du rekker fint å ta en 86 minutter lang pause i lesinga for å se Sharknado før du går løs på lista. Dersom du svarer «ja» på mer enn tre av spørsmålene, er kommentarfeltet åpent for terapi.


Hvordan er suksessraten for livet ditt målt opp mot Sharknado?

  • Lever du?
  • Har arbeidsplassen din / livsverket ditt / stampuben din blitt jevnet med jorden av en haiinfisert tornado siste 30 døgn?
  • Har a) du eller b) noen du kjenner i løpet av de siste 30 døgn blitt helt eller delvis spist av en hai?
    • Hvis svaret på a) i spørsmålet over er «ja»: Befinner du deg i magen på en hai nå?
    • Hvis svaret også her er ja: Dersom du befinner deg i magen på en hai, og dette er det du velger å sløse bort siste rest av mobilbatteriet ditt på, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg. Du er etter alle solemerker å dømme ingen nevneverdig suksess her i livet. Men det er fint å se at du lever på tross av dette. Det viser stamina. Det er kanskje håp for deg likevel. Men du bør vurdere å ringe noen.
  • Har du noen gang hatt en ekkel opplevelse i et pariserhjul?
    • Hvis svaret på det ovennevnte spørsmålet er «ja», er det fordi sist du satt i et pariserhjul, kom det en plutselig storm som rev fundamentet løs fra bakken og førte til at hjulet spant ut av kontroll som et diger hamsterhjul, drepte en rekke medpassasjerer og fotgjengere for så å kræsje i en bygning, og mannen din, som mot alle odds hadde overlevd alt dette, ble spist av en hai som falt ned på ham fra himmelen, og du nå er enke og har en kropp som Darth Vader i dusjen?
  • Drømte du om å bli skuespiller, bare for å oppdage at det eneste L.A. tilbød deg, var en jobb som bussjåfør på skolebussen?
    • Hater i tillegg ungene deg?
    • Har du blitt innesperret i en skolebuss sammen med 30 eksemplarer av arten fordi motorveien er oversvømt av to meter vann, og haier truer med å bryte seg inn og fortære dere?
    • Sliter du med vanskelige etiske dilemmaer i hverdagen? Handler disse etiske kvalene om hvorvidt det er riktig å ofre mindre, svakere barn til haiene for å øke den forventa levetida di med tre kvarter?
    • Blir du reddet fra denne situasjonen bare for å bli knust til kjøttfarse av H-en i Hollywood-skiltet som faller ned på deg?
  • Har du hukommelsesproblemer?
    • Sliter du for eksempel med å huske mennesker du har kjent, med én gang de har blitt spist?
  • Hvis du er dame:
    • Er du tidenes mest irriterende menneske?
    • Er du i tillegg litt … dum?
    • Sliter du med å utføre enkle oppgaver under press, som f.eks. å skru på en hekksaks?
    • Har du dumpet den stødige bareierektemannen din til fordel for en generisk kjekk, men helt vanvittig ulogisk, klinisk dum og dustete sjalu mann?
    •  … som åpenbart har en mental alder på 12 år og velger å komme med plumpe, menstruasjonsrelaterte kommentarer når stua di er oversvømt av døde haier og blodtrukkent vann, i stedet for å … vel … prøve å GJØRE NOE MED DET?
    • Ble nevnte personlighetsmessig tilkortkommende kjæreste så spist av en hai midt på det blodvannfylte stuegolvet ditt og glemt fra den videre historien, du synes det var til pass, og lurer på om du er en grusom person?
    • Begge kjønn: Er du den oppspiste, avglemte personlighetsmessig tilkortkommende kjæresten i historien om ditt liv?
  •  Hvis du er mann:
    • Har du noen gang befunnet deg i en situasjon der du nettopp har funnet drømmedama, bare for å miste henne … fra et helikopter … i storm … rett ned i gapet på en hai?
  •  Hvis du er en fraskilt eller separert mann:
    • Er ekskona di tidenes mest irriterende menneske?
    • Setter hun ungene dine opp mot deg, prøver å forhindre kontakt mellom dere og «glemmer» å nevne at sønnen din er kommet inn på flygerskole?
    • Er hun i tillegg litt … dum?
    • Må du likevel redde henne fra verdens undergang?
    • Bruker hun så dagen på å klage over innsatsen din og snakke om hvor teit du er, mens du i tur og orden redder henne, ungene, en skolebuss full av unger og et helt aldershjem?
    • Tvinger hun deg likevel til å kline med henne når sola kommer, og det er ca. fire mennesker igjen i hele L.A., og sønnen din alt kliner med den fine, sympatiske, haimassakrerende dama i historien (som nettopp har mistet jobben, falt fra et helikopter og ned i gapet på en hai, blitt reddet av sin sjef/kjærlighetsobjekt/svigerfar med motorsag, er uttygd og blodig og åpenbart syns dette er riktig tidspunkt å opprette kroppskontakt med vilt fremmede gutter på rundt tjue på)?
  • … er livet ditt egentlig ganske greit og ukomplisert?

Robinson på badegolvet med lykkelige ankler: et øyeblikksbilde fra mai

Sol og skydekke krangler om best eksponering på den andre siden av verandavinduet, og jeg ifører meg pledd og dongerijakke over sommerkjolen og nekter for at jeg fryser, mens jeg drikker dagens første kopp kaffe. Det er lørdag. Det er mai. Trærne i nærmeste omkrets holder på å bli grønne. Lufta er skarp og klar.

Deler av meg tror dette blir en fin dag.

Det er et nytt år, det har vært et nytt år lenge. Etter et år i forlagseksil lever jeg livet som en Robinson igjen, hensatt til egne luner og egen arbeidskapasitet på andres oppdrag. Står opp til en tom leilighet, spiser havrenøtter med banan, scroller gjennom nettaviser med sviktende konsentrasjon eller leser noen kapitler i ei bok, stempler inn, pløyer gjennom fagmanus etter fagmanus i en fart som får hjertet til å dundre som ei symaskin, alltid redd for å sende for høye fakturaer, spiser laks med byggperler, sovner foran Twitter. Snakker høyt med meg selv innimellom for å prøve å opprettholde en slags personlighet. Bygger opp virksomheten igjen, side for side, oppdrag for oppdrag, etter ett års brakklegging. Vinterstormer, fravær og fusjoner har slitt hardt på kundegrunnlaget. Det meste må bygges opp fra scratch igjen. Det tar tid. Resultatet er usikkert. I mellomtida padler jeg mot strømmen og holder meg flytende på en blanding av trass og havre. Selvstendig næringsdrivende lykkesmed.

Lykkelig?

Lykkefølelsen ligger og skvalper rundt anklene et sted. Den fyller meg i korte blaff: med tanken på den neste kaffekoppen, den første slurken varm og bitter mot tunga; på slutten av hver yogatime, da jeg finner at jeg mot alle odds har overlevd, og ingen lemmer spontant har falt av, trass stadige trusler; i varmen fra en solstråle i nakken; i varmen av et smil som møter mitt; på kvelder med venner, mat og øl; hver gang jeg får mamma til å le over telefon; i det øyeblikket der jeg kan overgi hodet til puta etter en lang arbeidsdag og flyte inn i en nesten uavbrutt bevisstløshet. Den tømmes for hvert tilbakeslag, for hver lovende begynnelse som endte opp som et fata morgana, og jeg glir inn en popkulturell klisjé og tilbringer timer gråtende på badegolvet, lent mot en sekk skittentøy, ansiktet sårt av saltkorn, og veit ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom enda en dag som krever fornyet innsats av meg, nye krefter, fornyet konsentrasjon, nye forsyninger trass og havre.

Så pusser jeg tenner og glir atter inn i en nesten uavbrutt bevisstløshet, og når jeg våkner, skinner sola, og morgenen bringer fornyede løfter om kaffe og havrenøtter og solstråler i nakken.

Anklene mine tror dette kan bli en fin dag.

I mellomtida vasker jeg badegolvet.


2014

Dette kalles en blindvei.

Du har to alternativer:

– snu
– utvide veien

Har du tilgang på gravemaskin? (j/n)

Har du tilgang på pukk? (j/n)

Har du peiling på hva du driver med, egentlig? (j/n)

Like greit å snu nå?

Hva mener du med at du sitter fast?


Unpause

Mars

Og sjøl om fortauene har vært bare hele vinteren gjennom, er det først når sola varmer igjen, at det føles virkelig, først nå byen våkner fra dvalen den hadde glemt den var i, rister litt forfjamsa på hodet, leiter opp småsko, skinnjakke, solbriller, oppdager byen igjen, går turer langs elva, kjøper kaffe på kiosken og sitter på en benk i sola og drikker den, og overalt der man går, er det folk å gå inn i, folk å betrakte – solosyklister, flokksyklister, unger som springer rundt, unger som sitter rett ut på fortauet og spiser sjokolade og deler hemmeligheter, kaffedrikkere, utepilsere, turgåere, turståere, kjærestepar, gamle damer med rullings og rullator.

Mars. Og jeg tiner midt i en bevegelse, trenger ikke lenger tvinge kinnene, munnen, leppene til å artikulere det jeg prøver å si, trenger ikke lenger tenke på å gå i le på vei heim om ettermiddagen, blir mer enn et par øyne som stikker opp over skjerfet, kjakene numne etter å ha ledd av de samme vitsene sia januar.

Mars. Og vinterstøvet virvles opp i ei soloppvarma leilighet, virvles opp og drysser ned i et kretsløp som bare midlertidig forstyrres av golvklut og gode intensjoner, en håplaus kamp. Hver gang jeg tviler på egen tiltrekningskraft, tenker jeg på støvet, støvet som generer seg sjøl på nytt og på nytt for å bekle livet mitt, trekkes mot meg som midd mot ei pute, danser rundt hodet mitt og føttene mine i triumf, overvinner meg igjen og igjen.

Mars. Krokus i et bed utafor Mercur. Kajakk i motvind på vei inn mot Skansen og armer som truer med å streike før vi når moloen. Søndagstur og sjølportrett med solbriller på vei ned trappa. Snapshots fra et liv i umerkelig endring.

 


Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 889 andre følgere