Månedlig arkiv: oktober 2009

Clearly not meant to be…

Etter halvannen uke med treningsskulk, var det på høy tid å begynne igjen. Tenkte jeg. Da jeg først kom i gang, derimot, fikk jeg tegn på at det motsatte var tilfelle: Verden vil rett og slett ikke ha en veltrent Ástarkvedja.

Etter å ha svettet, hvest og pustet tungt som en brunstig okse i ti av totalt femten minutter på skimaskin med faretruende høy puls, kastet jeg et stjålent blikk på skjermen til skinaboen, som uhygienisk nok trente i tennissokker, uten sko. Han kom fem minutter etter meg og hadde alt tatt meg igjen. I tillegg vitnet pulsmålingene om at han hadde det riktig så trivelig. Konkurranse-instiktet mitt gråt. Det kom ut som svette.

Da jeg fant ut at knebøymaskina var ødelagt og dermed gjorde 140 kg til en lek, var jeg dum nok til å skifte maskin. Besvimelsesfaktoren økte momentant. Det motsatte skjedde med kulhetsfaktoren.

Alle de kule maskinene på treningsprogrammet mitt var opptatt av olme wannabekroppsbyggere i 30-årene, så jeg sjanglet mot mattene for å utføre den forhatte «Planken.» På vei ned på matta ble jeg høflig prikket på skulderen av merkeklærtreningsbaben som strekte ut mot en ribbevegg et par meter bort. «Unnskyld, men jeg holder på her.» Fnis. Det var nok ikke hver dag hun møtte noen hvis ansikt matchet treningstøyet.

Mitt siste håp var en ny runde på skimaskina. Til min store glede var det en ledig. Jeg hoppet (vel, stavret meg) opp og satte i gang. «Resuming workout» lyste skjermen mot meg. Jeg kikket panisk rundt meg. Hadde jeg stjålet maskina fra en wannabekroppsbygger eller en merkeklærbabe? Ingen meldte seg. Jeg fortsatte et par metaforiske meter framover, og merket at hodet ble lettere og lettere. Ikke et godt tegn.

«Hva skjer om man besvimer i skimaskina?», filosoferte jeg. Faller man sidelengs, drar med seg maskina i fallet og      skaper en dominoeffekt der jeg drar med meg skimaskin 2, fire stepmaskiner og søppelbøtta med desinfiserings-spray? Lysten til å prøve dette uteble. Jeg sjanglet inn i garderoben med plass til en eneste tanke i hodet. «Dette var bare ikke meant to be.»

Så dro jeg heim og spiste meg mett på Bixit Bar.


Cottage Cheese Nation?

Først brukte jeg den bare som en kilde til kule, livshatende sitater i min pubertale tilværelse på tidlig 2000-tall.

 

Så tok jeg musikksmaken min derfra (Lou Reed, The Velvet Underground, Bruce Springsteens «For You»).

 

Nå har jeg også begynt å etterape spisevanene til Elizabeth Wurzel i Prozac Nation (med undertittelen «Young and depressed in America: A memoir») med cottage cheese og ananas. (I motsetning til den da tolvårlige Elizabeth spiser jeg det ikke fra termos i en gymgarderobe mens jeg riper opp leggene med barberblad.)

 

Jeg ser jeg burde utvide mine litterære referanser før det går gæli her.

 

Men cottage cheese og ananas til kveldsmat? Det funker som fjell!


Astarkvedja tester ting: Iskonfekt

Etter mye masing på min kjære (les: «du, Diplom-is har lansert ISKONFEKT! De har den på Prix! Den koster bare 40 kroner…»), ble det endelig iskonfekt til Gullrekka.

Iskonfekt

Førsteinntrykk: Fin eske.

Andreinntrykk: Oi, sjekk de svære bitene!

Tredjenntrykk: Oi, er det bare ni?

Fjerdeinntrykk: Kanskje like greit, med tanke på livlinjen.

Digresjon: Livlinjen er er ord som holder på å falle ut av bruk. Litt trist.

Første bit: Sjokoladefyll: NAM!

Andre bit: Jordbær. Tenk jordbærkroneis. NAM!

Tredje bit: Karamell: NAM!

Terningkast: Sju av seks. Enstemmig.

Gjentakelsesfare: Stor! (Hmm. Butikken er fortsatt åpen for kvelden… Hmm…)

Anbefaling: Løp og kjøp! Fort! Før de blir utsolgt! Hva venter du på? Løøøøp!

For ordens skyld: Konfekten er betalt av egen lomme. I den grad jeg er sponset av noen, er det Lånekassa.


Litt som å date MacGyver…

…bare uten hockeysveisen.

Problem: Oppvaskhanskene var gjennomvåte etter oppvasken. Om de ikke henges opp riktig kan de mugne og bli riktig så ubehagelige å ha på seg for nestemann. Vi trenger klesklyper!

Nytt problem: Astarkvedjas roteskuff viste seg å være klinisk tom for klesklyper.

Løsning: Min kjære snekret sammen opphengskroker av poselukkere og binders, noe han kry som en hane viste meg etterpå.

Det burde være overflødig å nevne at jeg ble salig imponert.

Jeg føler meg som pen, anonym dame i nød i en hvilken som helst MacGyver-episode.

I tillegg har han kjøpt iskonfekt.

Gi mannen en Nobelpris!

Oppvaskhansker

Oppvaskhanskeoppheng


Min natt med David Toska

Det begynte med en avsløring: David Toska var egentlig ikke kjent for NOKAS-ranet. Han sto derimot bak en stor bursdagsselskapsmassakre/piknikmassakre to år i forveien. Tenk svensk midtsommer med hvite klær og bløtkake og hele pakka som går over i blodbad.

Uansett. Jeg hadde tydeligvis vært tilstede på denne massakren. Mens Toska & co. utslettet hele selskapet hadde jeg, tilsynelatende ubekymra forsynt meg av buffeten i bakgrunnen (enkelte ganger skremmer jeg meg selv).

Nå var det på dagen to år siden massakren, det var arrangert en ny, identisk piknik på akkurat samme sted og jeg lå bak et gjerde og ventet på massakren så jeg kunne kaste meg over godsakene (les: buffeten) en gang til (jeg er mye hyggeligere i virkeligheten, altså).

Da tok David Toska meg i kragen, stakk en pistol mellom skulderbladene mine og tvang meg på beina. Jeg måtte gå slik gjennom hele byen (se for deg en Dickensk versjon av Trondheim, veldig mørkt og dystert, anti-midtsommer om du vil), og vi endte til slutt opp foran et fengsel. Eller nei, fengsel er et for smigrende begrep. Heller en kombinasjon av fangehull og gjødselkjeller. Der ventet en gjeng på ca. 50 tannløse, uflidde, møkkete kriminelle i fillete klær som svømte rundt i møkka eller satt på bjelkene rundt omkring og lo ondt, klare til å kaste seg over meg og rive meg i små, små biter.

Da våknet jeg. Trøtt og med vondt i mage og hode, og en smule foruroliget.

Jeg foretrekker fortsatt drømmen om Joshua French i ei blomstereng. Mye mer avslappende.


Nye naboer

LavvoDette synet møtte meg da jeg så ut vinduet mitt i dag morges.

Jeg mistenker brødrene Dal.


Some dreams do come true…

Selv om etterkopper ikke har kommet ut av huden min ennå, er dette muligens et tidsspørsmål.

I dag så jeg nemlig edderkoppmammaen i vinduet mitt, akkurat slik jeg drømte henne. Det var koselig og litt scary på samme tid. Jeg har bestemt at hun heter Nadia. (Typ Nadia Suleman- octomom)

Fortsettelse følger?

Edderkopp


Klar for pandemi… eller hvordan var det?

PandamoniumDavid and Goliaths pysjgenser med Pandamonium på holder meg varm natta gjennom.

Så kan svineinfluensaen bare komme og prøve seg!


Nattablogg

Bare ETT glass til med Brämhults nå, så tar jeg kvelden. Forhåpentligvis uten edderkoppdrømmer denne gangen.

Men hvem vet?

Kanskje jeg får total Brämhultpsykose og drømmer om syreskader hele natta.

Appelsin og jordbær.. my favourite!

Appelsin og jordbær.. my favourite!

Tss..

Det er fortsatt verdt det!


Karma:

Å droppe avhandlingsseminar for å kunne sove lenger, bare for å drømme at en edderkopp hadde lagt egg under huden på meg på høyre underarm. Huden begynte å bule, og jeg måtte bruke en skalpell for å åpne huden og få dem ut. Samtidig måtte jeg flytte mammaedderkoppen fra venstre underarm til høyre underarm så hun kunne se avkommet (hun var veldig glad og stolt og hoppet opp og ned).

Alt dette mens jeg gikk rundt i leiligheta og kledde på meg og prøvde å sminke meg (det gikk, overraskende nok, ikke så bra).

Karma? I think so!

Verdt det?

I think so!