Daglig arkiv: 23. oktober 2009

Astarkvedja tester ting: Iskonfekt

Etter mye masing på min kjære (les: «du, Diplom-is har lansert ISKONFEKT! De har den på Prix! Den koster bare 40 kroner…»), ble det endelig iskonfekt til Gullrekka.

Iskonfekt

Førsteinntrykk: Fin eske.

Andreinntrykk: Oi, sjekk de svære bitene!

Tredjenntrykk: Oi, er det bare ni?

Fjerdeinntrykk: Kanskje like greit, med tanke på livlinjen.

Digresjon: Livlinjen er er ord som holder på å falle ut av bruk. Litt trist.

Første bit: Sjokoladefyll: NAM!

Andre bit: Jordbær. Tenk jordbærkroneis. NAM!

Tredje bit: Karamell: NAM!

Terningkast: Sju av seks. Enstemmig.

Gjentakelsesfare: Stor! (Hmm. Butikken er fortsatt åpen for kvelden… Hmm…)

Anbefaling: Løp og kjøp! Fort! Før de blir utsolgt! Hva venter du på? Løøøøp!

For ordens skyld: Konfekten er betalt av egen lomme. I den grad jeg er sponset av noen, er det Lånekassa.


Litt som å date MacGyver…

…bare uten hockeysveisen.

Problem: Oppvaskhanskene var gjennomvåte etter oppvasken. Om de ikke henges opp riktig kan de mugne og bli riktig så ubehagelige å ha på seg for nestemann. Vi trenger klesklyper!

Nytt problem: Astarkvedjas roteskuff viste seg å være klinisk tom for klesklyper.

Løsning: Min kjære snekret sammen opphengskroker av poselukkere og binders, noe han kry som en hane viste meg etterpå.

Det burde være overflødig å nevne at jeg ble salig imponert.

Jeg føler meg som pen, anonym dame i nød i en hvilken som helst MacGyver-episode.

I tillegg har han kjøpt iskonfekt.

Gi mannen en Nobelpris!

Oppvaskhansker

Oppvaskhanskeoppheng


Min natt med David Toska

Det begynte med en avsløring: David Toska var egentlig ikke kjent for NOKAS-ranet. Han sto derimot bak en stor bursdagsselskapsmassakre/piknikmassakre to år i forveien. Tenk svensk midtsommer med hvite klær og bløtkake og hele pakka som går over i blodbad.

Uansett. Jeg hadde tydeligvis vært tilstede på denne massakren. Mens Toska & co. utslettet hele selskapet hadde jeg, tilsynelatende ubekymra forsynt meg av buffeten i bakgrunnen (enkelte ganger skremmer jeg meg selv).

Nå var det på dagen to år siden massakren, det var arrangert en ny, identisk piknik på akkurat samme sted og jeg lå bak et gjerde og ventet på massakren så jeg kunne kaste meg over godsakene (les: buffeten) en gang til (jeg er mye hyggeligere i virkeligheten, altså).

Da tok David Toska meg i kragen, stakk en pistol mellom skulderbladene mine og tvang meg på beina. Jeg måtte gå slik gjennom hele byen (se for deg en Dickensk versjon av Trondheim, veldig mørkt og dystert, anti-midtsommer om du vil), og vi endte til slutt opp foran et fengsel. Eller nei, fengsel er et for smigrende begrep. Heller en kombinasjon av fangehull og gjødselkjeller. Der ventet en gjeng på ca. 50 tannløse, uflidde, møkkete kriminelle i fillete klær som svømte rundt i møkka eller satt på bjelkene rundt omkring og lo ondt, klare til å kaste seg over meg og rive meg i små, små biter.

Da våknet jeg. Trøtt og med vondt i mage og hode, og en smule foruroliget.

Jeg foretrekker fortsatt drømmen om Joshua French i ei blomstereng. Mye mer avslappende.