Clearly not meant to be…

Etter halvannen uke med treningsskulk, var det på høy tid å begynne igjen. Tenkte jeg. Da jeg først kom i gang, derimot, fikk jeg tegn på at det motsatte var tilfelle: Verden vil rett og slett ikke ha en veltrent Ástarkvedja.

Etter å ha svettet, hvest og pustet tungt som en brunstig okse i ti av totalt femten minutter på skimaskin med faretruende høy puls, kastet jeg et stjålent blikk på skjermen til skinaboen, som uhygienisk nok trente i tennissokker, uten sko. Han kom fem minutter etter meg og hadde alt tatt meg igjen. I tillegg vitnet pulsmålingene om at han hadde det riktig så trivelig. Konkurranse-instiktet mitt gråt. Det kom ut som svette.

Da jeg fant ut at knebøymaskina var ødelagt og dermed gjorde 140 kg til en lek, var jeg dum nok til å skifte maskin. Besvimelsesfaktoren økte momentant. Det motsatte skjedde med kulhetsfaktoren.

Alle de kule maskinene på treningsprogrammet mitt var opptatt av olme wannabekroppsbyggere i 30-årene, så jeg sjanglet mot mattene for å utføre den forhatte «Planken.» På vei ned på matta ble jeg høflig prikket på skulderen av merkeklærtreningsbaben som strekte ut mot en ribbevegg et par meter bort. «Unnskyld, men jeg holder på her.» Fnis. Det var nok ikke hver dag hun møtte noen hvis ansikt matchet treningstøyet.

Mitt siste håp var en ny runde på skimaskina. Til min store glede var det en ledig. Jeg hoppet (vel, stavret meg) opp og satte i gang. «Resuming workout» lyste skjermen mot meg. Jeg kikket panisk rundt meg. Hadde jeg stjålet maskina fra en wannabekroppsbygger eller en merkeklærbabe? Ingen meldte seg. Jeg fortsatte et par metaforiske meter framover, og merket at hodet ble lettere og lettere. Ikke et godt tegn.

«Hva skjer om man besvimer i skimaskina?», filosoferte jeg. Faller man sidelengs, drar med seg maskina i fallet og      skaper en dominoeffekt der jeg drar med meg skimaskin 2, fire stepmaskiner og søppelbøtta med desinfiserings-spray? Lysten til å prøve dette uteble. Jeg sjanglet inn i garderoben med plass til en eneste tanke i hodet. «Dette var bare ikke meant to be.»

Så dro jeg heim og spiste meg mett på Bixit Bar.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: