Kveld allerede, og jeg hører på Elvis Costello inni hodet mitt mens jeg drikker grønn te med sitron.
«You tripped at every step,» om og om igjen.
Vil krype inn i teksten og bli der ei stund.
God natt.
(For eventuelle interesserte, her er henholdsvis Spotifylink og link til teksten. Enjoy.)
Det er morgen, jeg er sulten og jeg drømmer at kjæresten slår opp. Forholdet var bare en scam, og han etterlater meg på låvebrua til det gamle fjøset heime. Det er sommer, men sola varmer liksom ikke, det blåser kaldt, jeg plukker hodet av noen smørblomster (soleier, sier pappa), og vil bare ligge i senga i byen og grine, grine, grine, men jeg kan ikke, for det er hans seng, selv om han sier den kan stå der inntil videre.
Og jeg griner og griner og vrir meg og er sulten og drømmer videre om en som gikk noen år over meg på barneskolen, han skulle prøve hangglider, eller var det fallskjerm, og han klarer ikke lande, han lander i sjøen, men så får han oppdrift, skjermen løfter seg og han blir slengt mot en klippe og dør. Lokalsamfunnet i sjokk. «Hanggliderulykker finnes ikke,» er det noen som sier i det fjerne mens jeg ser moren hans og lillebroren, rødstrimete av sorg og sjokk og det er på TV2-nyhetene og overalt og jeg vil si noe, men vet ikke hva, bare at alt er veldig trist og det skulle ikke bli sånn, så alt for ung og lovende og så videre.
Så våkner jeg og alt er greit, men jeg har forsovet meg, det er varmt med flanellskjorta jeg har sovet i, og jeg bestemmer meg nok en gang for å droppe den halvtimeslange bussturen til Dragvoll og lese heime. Ute er det 11 grader og regn og en liten unge i blå regnklær stabber ned en bakke i den ene barnehagen og prøver å gå opp den glatte, gjørmete bakken igjen. Det lykkes.
Tirsdag.
Astarkvedja 