Fashionably late

Vi har stått opp midt på natta for å ta flyet og havner i Kristiansand en time før lunsj. Vi går rundt i byen på måfå og kikker på sko, før vi sjekker inn,  spiser en fancy hotellunsjmiddag med dessertbuffet og hører på foredrag om språk og samfunn til lenge etter at det har blitt mørkt ute. Den interne klokka mi har for lengst gått i spinn, og jeg aner ikke hvor lenge jeg har vært våken. Vi spiser en ny middag, raider en ny dessertbuffet og ramler ut inngangsdøra for å se oss mette på livet.

Konserten er nesten slutt, så vi diskuterer oss til gratis inngang på de siste sju minuttene. Et mørkt rom. På ei opplyst scene står ei lyshåret jente og lager alle lydene selv, lar dem gå i loop mens hun legger vokal over. Effekten er suggererende. Jeg tvinger opp øynene, prøver intenst å merke meg navnet. Lingvistikkstudenten foran seg snur seg mot meg og lager «Ikke dårlig»-grimaser. Jeg nikker samstemt, storøyd, døsig. Applaus. Konserten slutter. Jeg deserterer gruppa mi og stuper i seng mens jeg laster ned albumet fra iTunes på iPoden. Må gjøre det mens jeg fortsatt husker navnet. Lucy Swann.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: