Daglig arkiv: 19. oktober 2010

3-Date: Grusomme meg

I kveld var jeg på kinodate og så «Grusomme meg» i 3D. Anbefales!

Raskt synopsis: Superskurken Gru er en skuffelse for seg selv og andre. Han klarer rett og slett ikke å slå gjennom internasjonalt. Det topper seg når rivalen Vektor (Viktor er visstnok et nerdenavn), stjeler en pyramide fra Giza og erstatter den med… noe helt annet. Sammen med sin gjeng Minioner (sjekk linken for bilder. Minionene er de som ser ut som ørepropper og som jeg nå har et brennhett ønske om å adoptere) setter Gru ut på et siste tokt for å oppnå makt, berømmelse og, ikke minst,  anerkjennelse fra mamma: Å stjele månen!

Så tropper tre søte, små, foreldreløse jenter opp på døra og Gru prøver å kombinere rollen som myk mann og superpappa med rollen som månestjelende superskurk og Minionadministratør. Resultatet er underholdende og sjarmerende, dog ikke klisjéfritt, men det er  absolutt verdt å kaste bort en kveld på.

Og om du gjør det: Kan du være snill og ta med en Minion tilbake til meg?

Reklamer

Videoblogg: Snø

 


Vinterdag i oktober

Går fra bussen i tynne støvletter og tjukk strømpebukse og vippeskjørt og vinterjakke, og det blir for kaldt. Fortauet kommer opp gjennom sålene og jeg fryser på føttene. Låser meg inn og varmer opp rødbetsuppa fra i går, leiter etter pepperbøssa som står rett foran meg. Blir irritert fordi jeg ikke finner den. Blir irritert fordi jeg så fant den på et sånn åpenbart sted.

Høstferien er over, og skoleungene heime kaster våte svamper på den gamle klasseforstanderen min til inntekt for TV-aksjonen. Noen har filma det og lagt det på nett på lokalavisa. Ser ham bli truffet i ansiktet. Skal aldri bli lærer.

Ute har det begynt å snø. Jeg prøver å filme det, men snøflakene er mer diffuse å fange på film enn våte svamper og på kameraet mitt er det evig sol og oppholdsvær.

Seks grader i solveggen nå.

Vinteren kom i oktober i år.

 


Besøk

Spiser frokost på kjøkkenet med mamma, da en eldre mann kommer spankulerende ned bakken, støttet av en paraply. Plutselig er han bestefar. Den samme blå kappa i blankt, solid stoff med skikkelige sømmer. Den samme lua med øreklaffer.
«Se», sier jeg til mamma. «Der er bestefar.»
«Ja, så sannelig!»
Jeg skjenker i mer kaffe.
«Bestefar var mye kraftigere,» sier jeg. «Altså, ikke tjukkere, men breiere. Mer breiskuldra.»
«Han ble tynnere mot slutten,» sier mamma.
Jeg tar en slurk av kaffen. Ikke Bestefar krysser gata, ett sviktende skritt av gangen.

Det var fint å se ham igjen.