Månedlig arkiv: oktober 2010

Hva i huleste er egentlig Facebooktid?

Våknet og tenkte hvor fint det var at mobilen min gikk på Facebooktid og slik at vekkealarmen i alle fall ringte i tide. Våknet litt mer og lurte på hva i huleste Facebooktid var. Naboen mente i alle fall det var på tide å lufte pressluftboret. DRRRRRRRRRRRR DRRRRRRRRR DRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR

DRRRRRRRRRRRRRRRR DRRRRRRRRRRRRRRRRR DRRRRRRRRRRRRRRRRRRR

DRR

Vi kapitulerte til slutt og gikk en lang tur ut, via Gunnerus, Øya,  St.Olavs og Marienborg. Herlig høstvær og fortauene tina heldigvis i løpet av turen slik at vi kom unna turen uten knall og fall. Godt å få masteroppgaven på fysisk avstand av og til. Ble varta opp med kakao etterpå.

Nå har naboen heldigvis latt boret hvile igjen, så da er det tilbake til steinbruddet for meg. Facebooktid eller ikke facebooktid.


Türkisch für Anfänger

Ich bin Astarkvedja, und ich bin Türkisch-für-Anfänger-süchtig.

Oppskrift:

Menneskene:

Den tyske psykologen, nevrotikeren og alternativmammaen Doris Schneider har to tenåringsbarn: Lena (vår hovedperson; selvopptatt, dramatisk, viljesterk, også nevrotisk, og sarkastisk) og Nils (lillebroren; har som hovedoppgave å stå i bakgrunnen og se stødig ut). Hun treffer og blir forelska i den tysk-tyrkiske politimannen Metin som også har to barn i tenåra: Cem (Machotass som gjerne går i bar overkropp) og Yagmur (tenåringsjenta som setter sin ære i å være svært dedikert muslim, selv under vanskelige forhold).

La så denne herlige blandingen av «multikulti»-elementer flytte sammen i et schvært hus i Berlin, fortrinnsvis et som tidligere er eid av Günter Grass. Rør om og vent. Snart koker det over

Det kunne fort ha blitt kleint. Det ble i stedet morsomt, underholdende og svært avhengighetsskapende. Klisjeene er absolutt tilstedeværende, men med ironisk fortegn.

Her er første episode med engelsk teksting, saksa fra youtube. Snart vil også du omtale dine nære&kjære som «Gürkchen» eller, oversatt, «Lille Agurk».

Del 1:

Del 2:

 

Del 3:


Det er dette som er livet nå

Høljregn. Diger genser. Hårbøyle med blomster. Hjemmekontor. Lunken kaffe i rød emaljekopp. Laptop på fanget. Bangles – James på repeat på Spotify. Rasenes oppfinnelse oppslått på side 162. Gode venner et par tastetrykk unna. Masteroppgave.doc suser i bakgrunnen. Gresskarpai på komfyren. En større oppvask som venter. Ei påbegynt tysk bok i senga. Et par lilla Dr. Martens i gangen. Kaputt spyleknapp på do. Varmekabler på badet. Ei halv plate Smash-sjokolade på stuebordet. Påbegynt tysk bok i garnkorga under stuebordet. Fire nye episoder av Türkisch für Anfänger sett i svært godt selskap i går. Relativt ryddig leilighet. Manglende sangstemme. Mulig sludd ute nå. Tom kaffekopp. Skal sette på ei vaskemaskin snart.

 


#Husmorwin, Gresskarmakeri

Jeg impulskjøpte et gresskar i går. Det sto bare der, ensom og forlatt i ei korg, sammen med tre likesinna eksemplarer og ropte ut at det trengte et nytt hjem. Jeg tok det resolutt i stilken og bar det heim, mens jeg fantaserte høyt om gresskarlykter og gresskarpai. Det var tungt og jeg fikk krampe i armen.

I dag har jeg dermed brukt store deler av dagen på å hule ut gresskar. Gresskar er ikke så villig til å bli uthulet som jeg tenkte meg, tvert imot er det like villig til å gi avkall på innmaten sin som jeg ville være til å gi avkall på min. Gresskarinnmat lukter heller ikke spesielt godt.

Nå har jeg ei skål med gresskarfrø og gresskartentakler stående på kjøkkenbordet som jeg skal «rense og lage rista gresskarfrø av, som snacks… en gang». I steikeovnen hviler en gresskarpai med fyll som går over sine bredder (les: Over paideigen) og som alt har lagt igjen en fin liten svidd dam på bakeplata. På komoden i mellomgangen står resten av gresskaret og gliser et opplyst skryteglis. Her er skrytebildene.


Kvalitetstid

Nylaget pai i magen

 

 

Nyinnkjøpt emaljekrus med (for) sterk kaffe og ei plate Smash-sjokolade.

Varg Veum-bok gratis på nett


Obstfelder, Aarø og Reite: Det er lørdag.

Det regner og snøen krymper seg, sakte blir fortauene flekkvis isfrie, mens en er en og to er to, de  hopper i vann og triller i sand, zik, zak, de drypper på tak, tikk, takk, det regner i dag. Jeg har sovet lenge, sovet urolig, drømte jeg var med i en norsk gangsterfilm. Det gikk ikke noe særlig. Våkna skrubbsulten og heiv i meg to skiver med smøreost med mandarin og ananas. Hadde nesten glemt at den eksisterte, da jeg fant den på butikken sist uke. Mamma brukte alltid å kjøpe inn det når hun hadde forening og serverte ostefat og kjeks og jeg sneik meg inn og var flink jente og spiste ost, kjeks og kanskje en sellerikvist.

Drikker traktekaffe og leser Selma Lønning Aarø, En rekke avbrutte forsøk som ebok. Ler og kjenner meg igjen. Legger hodet bakover for å få med meg den siste dråpen kald kaffe. Prøver å synge med til the Bangles’ «Going down to Liverpool». Går raskt over til å synge inni meg. Det høres bedre ut.

Skal snart på butikken og kjøpe mat og VG. Mens jeg sparer opp til et kaffi-t-skjorte-fond og venter på neste oppdatering på bloggen, skal jeg kose meg med Andrés siste eskapader på s. 74 i VG Helg i dag (Kjøp den og bli et nytt og bedre og tynnere og lykkeligere menneske. Vel, i alle fall tre av fire. Men jeg kan komme og ta maten fra deg, hvis du ikke er overbevist.).


Neglofil fredagskveld

Det er kveld og mørkt ute og herlig dunkelt inne. Jeg småbiter litt på en negl, tar opp igjen kontakten med gamle venner som har flyttet, planlegger, gleder meg for første gang på lenge, selv om alle planer er ganske diffuse.

Må stadig kjenne på tannkjøttet med tunga, det er sårt og litt hovent etter at jeg endelig har begynt å bruke tanntråd, skyver tunga opp mot jekslene og presser, føler meg flink. Fikler med neglene, prøver å forme dem slik jeg vil ha dem, selv om jeg veit det er nytteløst, neglene lar seg ikke forme, men jeg prøver stadig, har presset på dem siden jeg var tolv, presser venstre langfinger mellom tommel og ringfinger, prøver å gjøre neglen smalere, veit ikke hvorfor, men det har vært et stadig ideal, har holdt seg gjennom pubertet og utdanningsløp, aldri blir neglene bra nok, de har rar form og er mjuke, kan bøyes veldig langt bakover bare de er lange nok, og jeg klipper dem ned og presser, klemmer, fikler.

Planlegger filmkveld med kjæresten. Monsterbedriften. Har ikke sett noe særlig Pixar før, må ta igjen det tapte nå, utnytte salg på Platekompaniet. Gleder meg. Har popcorn i skapet og glemte å ta Nexium i går, magesyra brenner i halsen, brystet, magen. Trenger ikke whisky i kveld.

 


Fredag

Vrir meg ut av senga på overtid, leser kommentarer, smiler,  hiver i meg et glass sjokomelk og åler meg inn i strømpebukse, skjørt, trøye, jakke, støvletter.

Stikker innom bakeriet på vei til universitetet, skal ha en sånn derre grov ting med frø på (Mener du gresskarkjerner? Ja!). Fungerer ikke før frokost. Leser Skyggen over steinbenken på bussen, drikker kaffe på lesesalen, er opponent på et kapittel til en masteroppgave, får fem minutters pause som forvandles til fem minutters veiledning fra veileder, spiser fredagsgrøt i kantina, filosoferer over forskjellen på Madonna og Maradona (tro om de ofte får hverandres post?), ser over oppgaven min, oppsøker gamle venner på Facebookchat, leser nettdebatt om hundehold i utleieboliger, lukker laptopen, drar heim eller trener, etter hva jeg gidder, om jeg gidder å balansere på isen ned til idrettsbygget og om jeg gidder å vrikke meg ut av strømpebuksa og åle meg inn i den igjen enda en gang i dag. Det er en bra dag i dag.

God helg, alle sammen!

 

 

 


Bare kall meg Hålke-Hildur

Snøen gir seg ikke, tiner og trampes ned, blir klumpete og fryser til is, og jeg jeg inntar «gammel dame med beinskjørhet»-ganglaget igjen, vurderer hvert skritt nøye, som et sjakktrekk, setter foten prøvende ned, prøver vekta på den, kjenner om det går, før jeg kan løfte den andre foten og begynner prosessen forfra igjen. Har ikke stolt på føttene mine siden forrige isperiode, fra oktober til april, klarer ikke stole på at det holder, at beina ikke sklir ut under meg, ankelen min husker den gangen jeg sklei og datt ned en bakke og vridde foten to omganger i fjor, derfor må jeg alltid planlegge neste skritt, klamrer meg til autovernet eller rekkverket på brua, busser kjører forbi, i fantasien min tuter de og pasasjerene klistrer seg til ruta for å se på fenomenet meg: Ei åtti år gammel dame på 23. Er veldig bevisst på hvor skjøre håndleddene min er, ei skeiv landing og knekk som en tørr kvist og instant pain (just shake and stir).

Vurderer å barrikadere meg inne med et lass hermetikk og frossenmiddager fram til snøen smelter og masteroppgaven skal leveres. Vurderer å søke hjelpemiddelsentralen om rullator/spark-hybrid, men tror jeg er for ung. Vurderer å nettshoppe brodder så jeg slipper å gå ut og risikere liv og lemmer  for å kjøpe. Vurderer å modifisere  støvlettene mine ved å montere på varmepistoler under hver sko. Vurderer å bruke verneutstyr hver gang jeg går ut. Vurderer å emigrere.

Bestiller pizza.

 


Mitt nye yndlingsuttrykk

He’s so fluffy I’m gonna die!

Kontekst: (ca 2.15)