Den som roper i skogen får svar?

«– Ja, vi er kjærester» bekrefter Sandra Lyng Haugen overfor både VG og Dagbladets nettutgaver i dag.

Pussig.

Jeg kan virkelig ikke huske at jeg spurte.

Thumb Ka Gai

Av og til er målene lettere å forstå enn andre.

Å oppgi mål i tommelfingre er litt skummelt, dog. Jeg tar meg selv i å tenke «åh. Er det så store biter jeg ville fått om jeg plutselig bestemte meg for å skrelle, hakke og tilberede suppe av min høyre tommel?» (Kids: Do not try this at home)

Reklame

Retrovideo: September Gurls

Jeg har hatt denne sangen på hjernen hele helga, og ble selvfølgelig også sjarmert da jeg fant denne lo-tech/no-tech-youtubevideoen med håndstyrte barbiedokker i hovedrollene.

Ha en riktig god mandag, alle sammen!

Cherry Bomb

En av mine favorittbloggere, den alltid like lesverdige Slike Jenter har gitt meg en bloggutmerkelse med en utfordring.

Kort fortalt er greia at jeg skal nevne tre favorittforfattere, og en bok per forfatter som jeg liker ekstra godt. Etterpå skal jeg overlevere stafettpinnen til fem andre bloggere som jeg liker å lese.

Klaus Hagerup

Jeg har gjentatt det til det kjedsommelige, det finnes ingen andre forfattere som klarer å få meg til å le høyt. Smile? Ja. Tenke «dette var morsomt»? Ja. Le høyt? Nei! Klaus Hagerup klarer det til overmåte. Jeg leser ikke bøkene hans offentlig lenger. Mine uhemmede latterutbrudd får fremmede til å undre om jeg holder på å få slag. Den evige favoritten er og blir Markus og Diana – lyset fra Sirius. Forelskelser, bekymringer, lengsel, skoleturer, kjendiser, en veslevoksen venn med pågangsmot som et middels lokomotiv og en litt tafatt forelder. Markus og Diana har rett og slett alt man kan ønske seg av ei ungdomsbok bok. Om du ikke leste den da du var åtte, vær så snill, stikk og les den nå.

 

Petina Gappah

Hennes bokdebut, novellesamlingen An Elegy for Easterly, på norsk oversatt som Klagesang for Easterly kom ut i fjor vår, til glimrende kritikker. Novellene finner sted i Robert Mugabes Zimbabwe, et land med galopperende inflasjon. For å sakse fra bokkildens beskrivelse:

Det kan være at Petina Gappahs karakterer har helt vanlige drømmer og håp for fremtiden, men de er fanget i en verden der de fullstendig mangler kontroll.I sin novelledebut viser Petina Gappah oss et stolt folk som kjemper for et godt og verdig liv under president Mugabes regime. Til tross for at de lever under ekstreme forhold er karakterene i Klagesang for Easterly mer enn ofre, de er komplekse mennesker med like stor vilje til å utsette seg for fare som å holde ut det som er vanskelig. De kjemper med store spørsmål alle må forholde seg til, uansett hvor i verden de befinner seg; brutte løfter, urealiserte drømmer og lengselen etter noe som forankrer dem til livet. Klagesang for Easterly er en overbevisende, generøs og til tider svært humoristisk samling fortellinger; et vakkert og kraftfullt portrett av et land i kaos.

 

Paul Murray

Det er djervt og kanskje litt dumt å anbefale en person jeg ikke engang har lest ferdig ei eneste bok av, men jeg har lest ca. en fjerdedel av Skippy dies de siste dagene og er fullstendig oppslukt. Tenk Harry Potter møter Dead Poets’ Society møter Election møter The Catcher in the Rye møter Less Than Zero i Irland. Jeg streker under setning etter setning. Må imidlertid legge inn forbehold om at jeg ikke veit hvordan de resterende 75% av boka er. Hvis den viser seg å være genuint dritt, får dere bære over med meg.

Jeg utfordrer:

Stova – fordi innehaveren er en av de morsomste personene jeg har møtt.

fridtun teikner og fortel – fordi hun skriver godt og reflektert og jeg er veldig nysgjerrig på hva hun leser

vaarloek – fordi jeg liker bloggen hennes veldig godt

Myaraq – min favorittsvenskimo som for tiden befinner seg på safari.

love deg evig rabarbra – fordi jeg dette er den kuleste bloggtittelen jeg kjenner til

 

PS: Si fra dersom noen av linkene ikke virker. Jeg har skrudd på beskyttet modus i nettleseren og alle mulige linker vises som https.

En buffering, en buffering, det er en ring med buff omkring…

Jeg har tilbakevendende krampe i tenkemuskelen midt mellom øyenbrynene.

Jeg tror jeg bufrer.

Definisjonen på lykke

Når man har infernalsk kløe på ryggen og klarer å få klødd seg på absolutt hele ryggtavla uten å få krampe i nakkemusklene.

Yoga i for trang gang

Jeg trener yoga i gangen, legger opp yogakortene som en kabal, strekker meg hit og dit og prøver å puste når jeg skal puste, strekke når jeg skal strekke og løfte når jeg skal løfte.

Det går sånn passe.

I solhilsen strekker jeg meg ut og holder på å slå ut speilet i gangen og få de dertil hørende ulykkelige sju årene samt glasskår å plukke opp og en ekstra tur til søppelkonteineren i sprengkulda. Jeg puster og peser uregelmessig og i overveiende grad med munnen. Solhilsen blir med jevne mellomrom avbrutt av at jeg må sjekke hvilken bevegelse som kommer neste gang. Flyten går med andre ord som streamingen av en youtubevideo (av f.eks. Psychedelic Furs) via et 56 kbits modem. Hakkete.

Jeg gir til slutt opp, rister litt på meg og går for å tenke over utfordringen slike jenter sendte meg i går.

Fortsatt god helg!

Middagsmett, fiksjonssulten

Ettersmaken av middag og kaffe henger fortsatt igjen bakerst i ganen, mot drøvelen, lukta henger fortsatt over leiligheten, lukta av søtpoteter og curry og kokosmelk, lukta av ingefær og koriander. Kindlen min viser at jeg er 19% inne i «Skippy dies»  og  jeg higer stadig etter mer! mer! mer! Enda en synsvinkel, enda noen sider til, enda en romankarakter å forholde seg til, enda en desillusjonert lærer eller moralsk korrupt fjortenåring,  enda en setning jeg kan streke under, enda en setning tre andre lesere har streket under og følelsen av å samlese i positiv forstand,  følelsen av å alt ha delt dette øyeblikket, denne setningen med noen. Uten å måtte forholde meg til dem etterpå.

 

 

Teknologiens bakside

Uante konsekvenser ved å ha gått til innkjøp av en høyteknologisk vifteovn med åtti ulike funksjoner og fjernkontroll:

Man gjenfinner seg selv sitte på huk på stuegolvet, foran ovnen, i ferd med å vri seg fram og tilbake mens man utstøter summelyder, for på den måten å prøve å instruere ovnen i ønsket oppførsel.

Det funka ikke.

I neste versjon av ovnen, håper jeg de inkluderer Josuha, datamaskinen (eller det førende programmet, jeg husker ikke) fra WarGames. Den hadde evnen til å lære, nemlig.

I mellomtida finner du meg på golvet. På huk.

Sum sum.

Sprengkulde i november

Foran meg på bussen sitter en gammel mann i brun pels og snakker med nesen sin.

Jeg får vondt i hodet av kulda mellom ytterdøra og busstoppet og stikker ipodøreproppen lenger inn i øregangen, fomler rundt med hanskekledte fingre. I magen, brystet, halsen et varmende vulkanutbrudd av overflødig syre. Jeg tar av lua og håret spraker og jeg kunne ha vært min egen peis om jeg ikke frøys sånn.

Den gamle mannen går av.

Jeg forsøker å vifte med tærne inni støvlene, men to lag tjukke, ideelt sett varme, sokker har presset dem inn i en midlertidig dvaletilstand, og de lar seg ikke vekke. Drømmer om take-away-kaffe. Varm, skummende, velduftende take-away-kaffe på en halvtom buss i slutten av november.

Noen drømmer er lettere å oppfylle enn andre.