Det begynner å bli mørkt tidligere. Allerede klokka kvart over fire må jeg anstrenge øynene når jeg prøver å se inn til naboene i naboblokka.
Jeg ser aldri noen ting uansett, bare fragmenter av levd liv. Gardiner. Lys som slås på. Bevegelser i vinduet. Blåskjæret fra TVen. Mennesker som står på verandaen og røyker og ser ut i lufta, mot meg.
Kvart på seks er det bekmørkt. På tide å tenne lys, spise klementiner, drikke kaffe, sjekke mobilen.
Jeg har fire ubesvarte anrop fra et telemarketingfirma. Jeg lurer på om noen ser meg nå.
Astarkvedja 