Jeg er min egen actionthriller

Jeg er med i en drøm, i en film, men jeg er ikke meg. Jeg er ei amerikansk, blasert middelklassekvinne i starten av 40-åra.

En singel og infertil sådan,  ikke spesielt attraktiv, men med en blomstrende karriere innenfor et drakt-og-dress-yrke, muligens innen juss.

Jeg drar til Asis. Adopterer en baby, en liten gutt i blå klær. På flyet hjem sitter han på fanget mitt og gurgler og ler. Jeg er lykkelig.

Noen seterader foran er det en som reiser seg. En kvinne. Ei nonne. Ei veldig høy nonne. Ei veldig høy nonne med mørk skjeggvekst. Ei veldig høy nonne med mørk skjeggvekst som viser seg å ikke være nonne i det hele tatt, men derimot en libysk terrorist. Jeg debatterer med meg selv om hva en person fra Libya kalles. En libaneser er fra Libanon, en libyer er fra Libya.Uansett, vi har å gjøre med en libysk terrorist, en svært handlekraftig sådan. Mens jeg har resonnert, har han alt gjort noe med flyet, åpnet ei luke i midtgangen ved siden av meg og hoppet ut. Nonnehabitten folder seg pent ut til en fallskjerm, tydelig inspirert av åpningsscenen i den første «Charlie’s Angels»-filmen. Jeg er skremt og fascinert på samme tid.

Et dragsug oppstår etter at lemmen er åpna. Jeg (og resten av passasjerene) sitter fastspent og mister bare noen skarve flak flass. Min blåkledte guttebaby blir derimot brutalt revet ut av armene mine og sugd ut gjennom hullet, der han faller mot den sikre død.

NEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI!

Jeg brøler og hyler og skriker og bærer meg. Til ingen nytte. Hanerdødhanerdødhanerdødhanerdød. Jeg klarte ikke å beskytte ham.

Jeg merker raseriet stige. Raseri. Sorg. Avmakt. Frustrasjon. Jeg mister selvkontrollen, avreagerer ved å utøve stump vold mot hodet til en tilfeldig medpassasjer, en middels tiltrekkende, mellomblond mann i slutten av 40-åra. Han irriterer meg, så jeg går løs på ham igjen. Og igjen. Og igjen. Stump vold mot hodet. Han besvimer noen ganger, jeg lar ham være. Så fort han beveger seg igjen, fortsetter jeg å slå. Til slutt er han død. Ingen så det. Det er ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning at flyet er halvfullt og at ihjelslåingen ikke akkurat var diskré. Jeg tenker ikke så mye over det.

Flyet lander. Jeg forlater uhindret flyplassen, leier bil og oppsøker det som tydeligvis er min far. Han er i 70-åra, har briller og er pensjonert college-professor, muligens i juss. Jeg tilstår drapet, forteller hva som skjedde. Han trøster meg på en armlengdes avstand, redd for at jeg skal angripe ham. Jeg vurderer det.

Jeg våkner og er redd for meg selv.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: