Foran meg på bussen sitter en gammel mann i brun pels og snakker med nesen sin.
Jeg får vondt i hodet av kulda mellom ytterdøra og busstoppet og stikker ipodøreproppen lenger inn i øregangen, fomler rundt med hanskekledte fingre. I magen, brystet, halsen et varmende vulkanutbrudd av overflødig syre. Jeg tar av lua og håret spraker og jeg kunne ha vært min egen peis om jeg ikke frøys sånn.
Den gamle mannen går av.
Jeg forsøker å vifte med tærne inni støvlene, men to lag tjukke, ideelt sett varme, sokker har presset dem inn i en midlertidig dvaletilstand, og de lar seg ikke vekke. Drømmer om take-away-kaffe. Varm, skummende, velduftende take-away-kaffe på en halvtom buss i slutten av november.
Noen drømmer er lettere å oppfylle enn andre.