Månedlig arkiv: desember 2010

24

Jeg har blitt 24. Jeg sier det til meg selv i speilet og smiler forlegent.

24.

Jeg tror ikke helt på det selv.

23 var aldri min greie. Jeg ble aldri vant. 23 var et feilskjær, et bomskudd, en blindvei. 23 lot meg tro at jeg ikke var noe særlig. 23 var et speil som ikke reflekterte. 23 var en transportetappe. 23 var oppgaver som ikke ble skrevet, spørsmål som ikke ble stilt, spørsmål som heller ikke ble besvart, støv som la seg, verden som raste forbi. 23 var alt som aldri ble bra nok. Jeg som aldri ble bra nok. 23 var meninger jeg ikke hadde. 23 var meninger ingen andre hadde. 23 var fester jeg ikke var på. 23 var en buss jeg ikke rakk.

24

Det høres lovende ut.

Jeg håper jeg passer nå.

Reklamer

Kvelden før kvelden

Treet er pynta

det stakk meg i hånda.

Pakkene ferdigviklet

i skrøpelig glanset papir

og forseglet med teip.

Til/fra-lapper skrevet

Med gode ønsker

(Den første sjanger et barn behersker

«Til verdens beste mama»

med glitterlim og tusj.)

Pappa og pusen ser Kevin

hjemme alene i år også

lurer skurker

de glir på isen

mens Il Tempo Gigante dundrer i mål.

En time igjen nå.

Kvelden før kvelden.

24.

Vi venter på deg.


Om å være i tiden

Det nærmer seg jul (og i mitt tilfelle også bursdag).

Har nettopp skummet gjennom diverse sider på Wikileaks i håp om å finne ut hva jeg får av kjæresten.

Ingen treff.

Verdiløst.


Årsmelding 2010

Inspirert av bl.a. Vaarloek, her er mitt år (hittil) i utvalgte facebookstatuser.

Astarkvedja er herved 2011-kompatibel.


A drunken man’s praise of sobriety

Forsiden på dagbladet.no lørdag kveld vitnet om et litt spaltet syn i holdningen til alkohol:

 


Siden sist

…har jeg påført meg en risotto-skade (kan framvises på etterspørsel)

…har jeg deltatt på instituttets julefest og sagt opptil flere sammenhengende setninger om masterprosjektet mitt i nærvær av to professorer. Phew.

…har jeg overhørt at jeg deler joggeløype med ovennevnte to professorer. De tre gangene jeg faktisk jogget, that is. Heldigvis krysset våre veier ikke da (– Ja, det er en del av halvmaratonløypa mi, hørte jeg en av dem uttale. Med min illevarslende lilla hudfarge, kvasiasmatiske hvesing og tunga ned på knærne ville jeg nok ikke ha imponert.)

…har jeg + bedre halvdel lagd og spist sushi og er fremdeles i ekstase (det har gått en halv time)

…har jeg spekulert over hvordan man på en pen måte forteller uheldig, men høyrøsta, tenåringsjente i dynejakke at hun dessverre ser ut som om hun har sminket på seg en hudsykdom eller eventuelt sminket seg til audition for Trolljegeren 2 – Trollmors 11 små troll

…har jeg holdt kjeft og gått av bussen og planlagt blogginnlegg om ovennevnte emne

…har jeg lest Atonement og befunnet meg innenfor den minoriteten som ikke likte boka. Overhodet. Heldigvis har jeg War and peace å falle tilbake på.

…har jeg tatt juleferie og innsett at jeg snart har bursdag. 24. Skummelt.

…har jeg prøvd Maaruds løkringer uten å bli imponert (sushien mer enn oppveide for det)

…har jeg blitt föret med mammas huldakaker. 2010 er en god batch.

 

Nå er dere oppdatert. Om ti minutter skal jeg se My Family julespesial og spise sandwich-is. Prix hadde eviglang kø og gode grønne druer i dag. God helg!

 


Tegn på at jeg har hatt et litt for langt opphold i humaniora

Jeg har asymmetriske øredobber.

Jeg overbruker ord som «imidlertid», «hvis», «likeså», «endog» og «hvorledes» Dette kombineres med en sjarmerende hang til tung, gammeldags og ikke spesielt velformet setningskostruksjon: «Mannen, hvis navn er ukjent, likeså hvorledes han kom hit, visste endog hvor sukkeret sto. Imidlertid var kanelens nåværende oppbevaringslokasjon ham ukjent.»

Passivsetninger elskes.

Jeg eier to bøker av Hanne Ørstavik og tre av Jon Fosse.

Jeg syns nynorske futurum-konstruksjoner av typen «nokon kjem til å…» er hysterisk morsomme.

Jeg har i overveiende grad klær med et islett av lilla.

Dagens antrekk er derimot lilla-fritt. Imidlertid har jeg på meg en strikket tunika med bilde av blant annet sopp og katter. Dette matches selvfølgelig med asymmetriske øredobber og ullsokker.

 

Oppdatering: Og jeg glemte selvfølgelig å nevne det. Jeg går med fotformsko. Og i veska har jeg en pose kamferdrops.


Resirkulering: Mitt liv ifølge Elvis Costello

Denne gikk som en farsott over Facebook for noen år siden, men jeg kan ikke se at jeg gjorde den da, så her er litt meningsløs søndagsunderholdning til dere.

Using only song names from ONE ARTIST, cleverly answer these questions.Try not to repeat a song title.

Pick Your Artist:
Elvis Costello

Are you a male or female:
Sulky Girl

Describe yourself:
20% Amnesia

How do you feel:
Just About Glad

Describe where you currently live:
13 Steps Lead Down
If you could go anywhere, where would you go?
New Amsterdam

Your favorite form of transportation:
(The Angels Wanna Wear) My Red Shoes.

Your best friend is:
My Science Fiction Twin.

You and your best friend are:
So Like Candy.

What’s the weather like:
Beyond Belief.

What’s your favorite time?
Favourite Hour.

If your life was a TV show, what would it be called:
You Tripped At Every Step.

What is life to you:
Life Shrinks.

Your last relationship:
Uncomplicated.

Your fear:
Alison.

What is the best advice you have to give:
Home Is Anywhere You Hang Your Head.

Thought for the Day:
Honey, Are You Straight, Or Are You Blind?

How I would like to die:
After The Fall.

My soul’s present condition:
All Grown Up.

My motto:
Watch Your Step.


Paradoks i dusjen

Spørsmål som dukker opp når jeg bruker en halv time på å skrubbe dusjkabinettet uten synlig resultat:

Hvordan er det fysisk mulig at all skitten alltid er på den andre siden av glassveggen, uavhengig av hvilken side jeg står på?

Hver eneste gang?

Svar mottas med takk.

 


Underveis

Du står opp uten å ha sovet. Tar på et ekstra lag ull under klærne. Går ut i snøen med lua først. Klemmer veska under armen. Går gjennom mørket. Går forbi gjengen som står og venter på busstoppet. Går gjennom snøen. Går til stasjonen. Sitter på en kald benk og ser en mann med refleksvest gå fram og tilbake. Setter opp et avvisende ansiktsuttrykk hver gang han nærmer seg deg. Slapper av igjen hver gang han snur seg og går den andre veien. Venter på toget.

Toget suser inn på stasjonen og du klatrer ombord. Klokka er 05.43.

Du finner ei ledig firergruppe og seler av. Veska. Skjerfet. Jakken. Fjellstøvlene med tjukke såler. Legger beina opp på setet foran. Nyter varmen og halvmørket og er ikke trøtt i det hele tatt, bare behagelig sigen. Tung i kroppen. Ettertenksom.

Tar opp iPoden. Lar landskapet suse forbi i mørket mens du hører Elvis Costellos All Grown Up på repeat og ordene treffer deg med fornyet tyngde for hver gjennomhøring. Du ser ut av vinduet og grubler. I hodet ditt er du med i en film. I hodet ditt er du hovedpersonen. I hodet ditt er det du som bestemmer slutten.

Toget kjører. Det er lenge til du er framme.

I det minste er du underveis.