Månedlig arkiv: april 2011

Framtida kom i går

Nervøs masterstudent siste uke før deadline

Hei!

Jeg har ikke vært her på ei stund.

Deadline for masteravhandlinga viste seg plutselig å ikke være så fiktiv som jeg, i masterbobla, hadde sett for meg, og jeg har praktisk talt bodd i et Word-dokument den siste måneden eller så. Folk rundt meg (les: nettaviser) begynte å snakke om påske. Jeg forsto ikke helt hva de mente med det, men plutselig var alle butikkene stengt og det var ingen barn i barnehagen utafor vinduet mitt på ei hel, lang uke. Jeg gikk selvfølgelig ut fra at verden hadde gått under.

«Fint», tenkte jeg. Da slipper jeg å levere. Noensinne.

Den gang ei.

Nei, jeg overdriver nå. Selv i masterbobla feirer vi påske, selv om feiringen stort sett foregår i .doc-format. I det minste var det fint vær mot slutten, så jeg kunne sitte på glassverandaen og skrive, slapt mysende mot skjermen, omgitt av marsipanhvaler, solo og nidar-blanding.

I går var i alle fall den såkalte store dagen. Jeg hentet oppgaven fra trykkeriet og bar den egenhendig (vel, i en tøypose) til instituttkontoret for å levere. Instituttet har nylig flyttet inn i ei brakke på en fotballbane, siden de faste lokalene skal muggsaneres (jeg veit ikke om det egentlig er mugg som skal fjernes, men siden det tross alt er Dragvoll det er snakk om,  oddsene er på min side). Jeg satte altså kursen mot fotballbanen, gikk inn i den nydelige instituttbrakka og befant meg midt i en jungel av hvite dører. Det er påfallende hvordan så mange språkfolk kan samles under samme tak og ingen av dem klarer å bidra til ordentlig skilting av lokalene. So much for klarspråk.

Jeg fant uansett døra til ekspedisjonskontoret. Der sto det en stor, hvit lapp.

STENGT UT DAGEN PÅ GRUNN AV BEGRAVELSE

Et kort sekund så jeg hele min akademiske karriere falle i grus. Jeg vurderte å bare smugle de påkrevde seks eksemplarene av avhandlinga under dørsprekken og løpe derfra, men fant ut at en slik oppførsel ikke var en masterkandidat verdig. Det er viktig å sette strenge krav til sin egen oppførsel i en slik situasjon, synes jeg. Jeg dumpet derfor hele bunken hos studieveilederen i rommet ved siden av, og dersom rette vedkommende stanser meg på gata og etterlyser oppgaven i ettertid, kan jeg derfor med god samvittighet svare «Kameraten din sa det var greit».

Uansett, nå er avhandlinga ute av mine hender. Jeg kniser hver gang jeg går forbi bunken med eksemplarer som ligger på telefonbordet mitt fordi jeg syns det er så komisk å se navnet mitt på trykk. Jeg kniser en gang ekstra fordi jeg nå har skrevet noe så alvorlig som en avhandling. Jeg tror jeg kommer til å slutte å knise i tide til å få karakteren.

Nå utforsker jeg det nye konseptet «fritid», og har satt sammen en «skjem bort deg selv»-pakke fra Narvesen. Snapple-en gikk imidlertid ned på høykant i går, så i dag eksperimenter jeg med hjemmelaget is-te med honning, mynte og lime.

Framtida ser lys ut!

Nå skal jeg bruke resten av kvelden til å tvinge meg selv til å innse at jeg FAKTISK HAR LEVERT MASTERAVHANDLING! (påkrevde versaler der), og dermed ikke lenger behøver å ligge våken til halv fire og bekymre meg for fotnoter, litteraturhenvisninger, semikolon og hvorvidt jeg glemmer å skrive forord/skrive sammendrag/sende i trykken/levere. Nå begynner framtida.

Inntil videre henger jeg på nav.no.

Bevis for hva jeg har gjort de to siste årene. Absurd å se sitt eget navn på trykk.


Bli inte som jag när du blir stor

Krampesover med en klump i magen for fjortende natta på rad.

Jeg har sluttet å telle.

Drømmer jeg flagrer rundt på den gamle barneskolen min med Håkan Hellström på repeat.

Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg.

 

 


Mitt liv som masterstudent, del ørten

Å bråvåkne og innse at man ikke har stilt inn korrekt margbredde i det dokumentet man ambisiøst har kalt «masteravhandling.docx».

Å sove dårlig resten av natta.

Å utpå formiddagen plutselig komme på det med margbredden igjen, leite rundt på nett etter dokumentet der formelle krav står, å justere ned margbredden fra 3,17 cm til det påkrevde 2,5.

Å sitte og se sitt magnum opus krympe fra 87 til 82 sider.

Den følelsen.

Én måned igjen i dag.

Jeg hiver fortsatt etter pusten.

 


Stapp in the name of love! (before you break…well, everything)

Fordi det er en sånn dag, går selvfølgelig også middagen i vasken. Pølsa velger å sprenge seg framfor å rolig la seg trekke til passelig temperatur  i kokevannet. I det minste smakte den fremdeles godt.

Kålrotstappa gikk det derimot verre med. Mitt forsøk på et avsluttende pepperdryss resulterte i at lokket på pepperkverna falt av, og hele innholdet ble prompte fordelt utover komfyr og kålrotstappe. Hvis noen lurte: Nei, 30 gram hel- og delvis kvernet sort pepper er IKKE en smakshøjdare. I alle fall ikke i kålrotstappe.

Jeg vurderer å legge meg før jeg uforvarende kommer i skade for å ødelegge en bærende vegg i blokka, slette masteravhandlingen fra alle lagringsområder, skjelle ut diktatorer med lett tilgang på atomvåpen eller spise opp isen i fryseren.

Bilder av middagen kommer nedenfor:

 


Det er en sånn dag

Lyspæra på do har gått, og jeg venter bare på at norske tv-kanaler skal kaste seg over programkonseptet «Dogåing i mørket» (eventuelt «Dassing i mørket», dersom de virkelig skal være kontroversielle). Kanskje har de gjort det allerede (Nei, Ikke Gjør Det, Ikke Gjør Det Nå Som Alle Ser Det). Kanskje er jeg en ubetalt prøvekanin som blir filmet via den fancyschmancy lampesokkelen, en så fancyschmancy sokkel at egnede pærer ikke lar seg oppdrive på Prix, men må bestilles på nett. Det er en sånn dag.

Jeg prøver å være flink, men jeg sliter med å forstå hvorfor folk som ikke kan skrive, absolutt insisterer på å utgi bøker. Nei, jeg sikter ikke til ukas internettfenomen, Jacqueline Howett, selv om det samme prinsippet gjelder for henne. Jeg sikter til pensumforfattere som konstruerer utilgivelige setninger som:

«(i) epistemological arguments that an outsider cannot understand or represent accurately a particular kind of experience and about the inappropriate explanatory frameworks which outsiders bring with them to their research and which provide the grounding for the argument that they should not attempt to do so».

Tillat meg å legge inn et gyllent «hæ» for oss alle. Det er en sånn dag.

Jeg prøver virkelig å forstå hva som er årets aprilspøker på diverse nettaviser, men overanstrengelse tvinger meg til å gi opp av . Jeg prøver i stedet å filtrere ut de virkelige nyhetene. Jeg skal si fra hvis jeg finner noen. Det er en sånn dag.

Jeg redder dagen med Lily, Marina, Alanis, og Robyn og drømmer om sommer, lange skjørt og sandaler. På en sånn dag er det det eneste som hjelper.

Oppdatering: Firefox har nettopp avsluttet brått femten ganger på to timer – de fjerde siste gangene på rappen, før jeg rakk å gjenopprette fanene. Jeg har dermed ikke klart å lese videre enn det berømte sitatet gjengitt ovenfor. I tillegg lar Word meg ikke tilføye et eneste ord til masteravhandlingen. Glem musikk og sommerdrømmer. Jeg trenger sjokolade, iskaffe og en klem for at denne dagen skal kunne reddes. Jepp. Nå har det virkelig blitt en SÅNN dag.