Å bråvåkne og innse at man ikke har stilt inn korrekt margbredde i det dokumentet man ambisiøst har kalt «masteravhandling.docx».
Å sove dårlig resten av natta.
Å utpå formiddagen plutselig komme på det med margbredden igjen, leite rundt på nett etter dokumentet der formelle krav står, å justere ned margbredden fra 3,17 cm til det påkrevde 2,5.
Å sitte og se sitt magnum opus krympe fra 87 til 82 sider.
Den følelsen.
Én måned igjen i dag.
Jeg hiver fortsatt etter pusten.
