Framtida kom i går

Nervøs masterstudent siste uke før deadline

Hei!

Jeg har ikke vært her på ei stund.

Deadline for masteravhandlinga viste seg plutselig å ikke være så fiktiv som jeg, i masterbobla, hadde sett for meg, og jeg har praktisk talt bodd i et Word-dokument den siste måneden eller så. Folk rundt meg (les: nettaviser) begynte å snakke om påske. Jeg forsto ikke helt hva de mente med det, men plutselig var alle butikkene stengt og det var ingen barn i barnehagen utafor vinduet mitt på ei hel, lang uke. Jeg gikk selvfølgelig ut fra at verden hadde gått under.

«Fint», tenkte jeg. Da slipper jeg å levere. Noensinne.

Den gang ei.

Nei, jeg overdriver nå. Selv i masterbobla feirer vi påske, selv om feiringen stort sett foregår i .doc-format. I det minste var det fint vær mot slutten, så jeg kunne sitte på glassverandaen og skrive, slapt mysende mot skjermen, omgitt av marsipanhvaler, solo og nidar-blanding.

I går var i alle fall den såkalte store dagen. Jeg hentet oppgaven fra trykkeriet og bar den egenhendig (vel, i en tøypose) til instituttkontoret for å levere. Instituttet har nylig flyttet inn i ei brakke på en fotballbane, siden de faste lokalene skal muggsaneres (jeg veit ikke om det egentlig er mugg som skal fjernes, men siden det tross alt er Dragvoll det er snakk om,  oddsene er på min side). Jeg satte altså kursen mot fotballbanen, gikk inn i den nydelige instituttbrakka og befant meg midt i en jungel av hvite dører. Det er påfallende hvordan så mange språkfolk kan samles under samme tak og ingen av dem klarer å bidra til ordentlig skilting av lokalene. So much for klarspråk.

Jeg fant uansett døra til ekspedisjonskontoret. Der sto det en stor, hvit lapp.

STENGT UT DAGEN PÅ GRUNN AV BEGRAVELSE

Et kort sekund så jeg hele min akademiske karriere falle i grus. Jeg vurderte å bare smugle de påkrevde seks eksemplarene av avhandlinga under dørsprekken og løpe derfra, men fant ut at en slik oppførsel ikke var en masterkandidat verdig. Det er viktig å sette strenge krav til sin egen oppførsel i en slik situasjon, synes jeg. Jeg dumpet derfor hele bunken hos studieveilederen i rommet ved siden av, og dersom rette vedkommende stanser meg på gata og etterlyser oppgaven i ettertid, kan jeg derfor med god samvittighet svare «Kameraten din sa det var greit».

Uansett, nå er avhandlinga ute av mine hender. Jeg kniser hver gang jeg går forbi bunken med eksemplarer som ligger på telefonbordet mitt fordi jeg syns det er så komisk å se navnet mitt på trykk. Jeg kniser en gang ekstra fordi jeg nå har skrevet noe så alvorlig som en avhandling. Jeg tror jeg kommer til å slutte å knise i tide til å få karakteren.

Nå utforsker jeg det nye konseptet «fritid», og har satt sammen en «skjem bort deg selv»-pakke fra Narvesen. Snapple-en gikk imidlertid ned på høykant i går, så i dag eksperimenter jeg med hjemmelaget is-te med honning, mynte og lime.

Framtida ser lys ut!

Nå skal jeg bruke resten av kvelden til å tvinge meg selv til å innse at jeg FAKTISK HAR LEVERT MASTERAVHANDLING! (påkrevde versaler der), og dermed ikke lenger behøver å ligge våken til halv fire og bekymre meg for fotnoter, litteraturhenvisninger, semikolon og hvorvidt jeg glemmer å skrive forord/skrive sammendrag/sende i trykken/levere. Nå begynner framtida.

Inntil videre henger jeg på nav.no.

Bevis for hva jeg har gjort de to siste årene. Absurd å se sitt eget navn på trykk.