Månedlig arkiv: juli 2011

Kjære potensielle framtidige innbruddstyv

Jeg skal være borte fra leiligheten min en kortere periode i nær framtid. Jeg antar du følger med på alle mine bevegelser via Facebook, Twitter og bloggen. Jeg skal gjøre det enkelt for deg.

Plantene mine kan du bare ta, så lenge du ikke rører oliventreet jeg har på verandaen. Det er et minne fra éndagsferieturen jeg bevilga meg tidligere i sommer, det kosta skjorta, og jeg har følgelig et svært sentimentalt forhold til det. Ikke så sentimentalt at jeg husker å vanne det ofte nok, men dog. Det samme gjelder den potta det står i.

Bøkene mine kan du bare glemme å ta. Det er ikke alle jeg har lest ennå, og de jeg har lest vil jeg gjerne ha for meg selv. Det er imidlertid visse unntak. Føl deg fri til å ta følgende bøker:

Ingvar Ambjørnsen – Delvis til stede. Jeg har to eksemplarer. Minst ett av disse er til enhver tid tilgjengelig.

Norrøn ordbok. Den har utspilt sin funksjon. Jeg sto til eksamen og fikk navn på bloggen.

Vendelas Make Up Beauty Bible. Nei, jeg indikerer ikke at du ser ut som et uvær uten sminke. Jeg antar du har anstendighet til å ikke indikere det samme om meg, selv om du tydeligvis syns det er helt greit å bryte deg inn.

Ikke ta dagboka fra jeg var fjorten. Tro meg. Du vil ikke lese det som står der.

Mine to klokker som det ikke er mulig å få liv i har riktignok ingen funksjon lenger, men jeg vil gjerne beholde dem. Jeg bruker dem som smykker og lar dem stresse meg to ganger i døgnet.

Fra kjøkkenskapene kan du imidlertid forsyne deg noenlunde fritt. Jeg ser gjerne at du tar de to pakkene med fiskebuljong som vi har forsøkt å begrave i det nederste kjøkkenskapet til venstre. De får hele kjøkkenet til å stinke på varme dager.

Og vær så snill, ikke ta lommelykta mi. Jeg trenger den når jeg vil lage mat samtidig som det står på musikk, varmeovn og støvsuger og hovedsikringen ikke klarer belastninga. Det samme gjelder gryteklutene og brannsprayen.

Og ja, ikke ta nettbankinnloggingsdingsene mine. Jeg har bygd opp en stor grad av irrasjonelt hat mot dem, men banken påstår at jeg trenger den for å sjekke min ikke-eksisterende inntekt og formue. Du vet, i tilfelle noen forsøker å tappe meg for de pengene jeg ikke har.

Jeg håper på din forståelse i denne situasjonen som tydeligvis ikke var mulig for meg å unngå.  På forhånd takk.

 


Trondheim, dag 0+5

Det er dag 0+5, og jeg er på joggetur. Og alt er likt men noe er forandret, for i ørene har jeg gårsdagens Dagsnytt atten og ikke Tina Fey.

 

Gråpapiret dekker fortsatt gamle Filter, og Gråkallbanen tar fortsatt svingen med et hyl. Veiarbeidet er fortsatt i gang, og jeg er fortsatt redd for å snuble i fortauskanter. Jeg føler meg fortsatt dum når jeg ser refleksjonen min i butikkvinduer og jeg peser ikke med større verdighet enn før. Nidelven renner fortsatt stille og vakkert og Bakklandet er fortsatt fylt av sjarmerende trehus og folk som går midt i gata og har all tid i hele verden. Guttene henger fortsatt på Marinen og er capstøffe, og bakkene opp fra Marinen er fortsatt like ubarmhjertige. Mødre triller fortsatt babyer i søvn mens de snakker i mobiltelefon, og kveldstoget tordner fortsatt over hodet mitt i det jeg passerer under Skansenbrua, og jeg er like fylt av skrekkblandet fryd og fascinasjon som jeg var for seks dager siden.

 

Og alt er likt, men noe er forandret.

 

På Gamle Bybro, innflettet i nettingen på sidene, henger røde og hvite roser og nelliker og visner sakte i den milde sommervinden.


Friday, bloody Friday

Jeg har ikke blogget på over ei uke. Det tar tid å finne ord nå. Jeg har ennå ikke funnet noen. Likevel ble det et langt innlegg.

Løsrevne tanker og episoder fra den siste halve uka:

Det er fredag ettermiddag. Jeg har vondt i magen og prøver å avspenne med hjemmelaget (mislykket) pizza og Friends på DVD. Jeg er aleine heime. Midt i en episode stopper jeg DVDen for å sjekke nettaviser. Leser det som ikke vil gå inn. Det har gått av ei bombe i regjeringskvartalet. Statsministeren er i sikkerhet.

Klokka er halv fem.

Jeg leser og leser, går inn i den samme driven jeg har vært i de to siste årene da jeg har arbeidet med masteroppgaven. Finne mest mulig tilgjengelig informasjon. Vurdere informasjonen. Vurdere kildene. Få et best mulig overblikk. Tenker på situasjonen videre.

Og jeg tenker igjen og igjen at det ikke rimer. Hvorfor? Hvorfor angripe et regjeringsbygg etter arbeidstid, midt i ferien, en fredag ettermiddag? Og jeg er sint på meg selv fordi dette er den første reaksjonen min, før frykt, før raseri, før sorg. Det kverner rundt og rundt i hodet mitt. Bombe i Oslo. Statsministeren trygg.

Og det rimer ikke.

Hashtaggen på Twitter ser ut til å være #oslexpl.

NRK surrer og går i bakgrunnen. Den ene gruppa etter den andre påtar seg skylden for handlingene. Eksperter uttaler seg.

Folket i sjokk.

Tenker tilbake på 11. september. Fremtidsfrykt. #holdhodetkaldthjertetvarmt

Noen skyter på Utøya. Melding etter melding blir retweetet. En mann iført politiuniform. Ikke ring oss, vi gjemmer oss.

Oppdaterer nettavis på nettavis, men ingen vet noe. Stoltenberg bekrefter at det er en situasjon på Utøya. Ingen vet noe. Og det er uvissheten som er det verste. Oppdater. Oppdater. Oppdater.

Hashtaggen er #Utøya. #Utøya is trending worldwide og samtidig er også Kongen i sikkerhet og vi er ikke i krig og Stoltenberg er dagens helt. Den første av så mange. Så uendelig mange. #hodetkaldthjertetvarmt

Mann i politiuniform.

Han skyter.

Dere som har båt i nærheten, plukk opp de som svømmer unna. RT!

Nei, ikke dra ut med båt, han skyter! RT!

Vi er i god behold. Så langt.

Nettavisene begynner å komme etter. Så, endelig.

En person pågrepet. Gjerningsmannen er norsk. Norsk, norsk, norsk.

Og det er slemt å være lettet.

Tallene stiger og stiger og man vet ikke hva som er rykter og hva som er endelig. En reporter blir spurt om hva han har sett.

«Jeg talte 30 døde»

30. Sa han 30? Twitter summer. Hjertet knyter seg sammen i bystet. 30!?!?

Detkanikkeskjedetkanikkehaskjedddetkanikkeværesanthanmåhasagtfeil.

Media melder åtte til ti drepte på Utøya. Klamrer meg til halmstrå. De første historiene er ute og de er ille. Zapper mellom nyhetskanalene. Alt går i loop. De samme skjebnene gjentas og gjentas. Vil ikke se dem på repeat. Vil ikke at de skal slutte å bety noe.

Det er i grenseland mellom fredag og lørdag nå. Media begynner å sende sterkt sladda bilder av gjerningsmannen. Navnet lekker på twitter. Et helt intetsigende navn, men det leder til en facebookprofil. Jeg ser og ser på bildene og ser ingenting. Alt virker regissert (tenker jeg da eller etterpå). Bildene er oppstilte, nøye utvalgt, utrolig corny. Posering på posering. Og jeg tenker at det er ingenting der. Ingenting.

Og navnet og bildet lekker gradvis, sladden blir mindre, man kan sammenlikne bildene fra profilen med bildene fra skjermen og så lekker VG navnet, så TV2, i løpet av natta, alle.

Og jeg oppdaterer og oppdaterer og oppdaterer nettaviser og det skjer ting så fort at jeg ikke klarer å henge med og jeg googler og jeg googler og jeg googler og det danner seg et bilde men det er fortsatt så diffust og så forferdelig kalkulert i sin grusomhet.

Jeg går til sengs halv tre, men hjernen skriker høyt og overdøver søvnen og hjernen er på Utøya og bildene og frykten går i loop og jeg har dødsangst, svetter i dødsangst til det blir lørdag og tallene har steget, de har steget over all forstand og det er ikke til å fatte, men det Norge jeg står opp til på lørdag er fortsatt det Norge jeg sto opp til på fredag og selv om historiene, detaljene, nyhetene blir mer og mer grusomme er kjærligheten overalt, og det er nettopp kjærligheten jeg vil velge å huske i dagene etter.

Det er dette som vil stå igjen.

Kjærligheten og samholdet. Talene om kjærlighet og frihet, samhold og demokrati. Talene som lappet Norge sammen igjen. Twitter. #holdhodetkaldthjertetvarmt. De hjerteskjærende nydelige skildringene fra @postpacific (John Erik Riley) om Oslo og etter hvert også om Norge. Stoltheten og respekten over dette lille, rare landet vårt som er så stort, stoltheten og respekten over de som tar på seg arbeidsoppgaver jeg ikke en gang vil tenke på, de som rydder opp, de som bygger oss opp igjen. Vi har så mange helter nå.

Så.

Jeg vil ikke nevne navnet ditt, for for meg er du ingen. Du skal ikke få æren av å oppleve mitt hat. Du trodde du kunne oppløse et demokrati i løpet av en ettermiddag. Du trodde du kunne skyte i stykker en nasjon. Du tok feil. Vi har ikke stått tettere sammen enn dette. Vi står hånd i hånd nå. Hånd i hånd mens vi viser deg ryggen. Du har tapt.


Dagens ord er «med»

Lang frokost med pannekaker og kaffe

TV med Ugly Betty

Søndagstur med Tina Feys Bossypants som soundtrack

Opp Steinberget med høy puls og dorske muskler

Speide over byen med mageveskebærende, fotograferende turister i stripede klær

Over Stavne bru med høydeskrekk

Middag med gresk salat

Is med kaffe og MASH

Nabo med bilalarm

Søndagsfilm med Adam Sandler


Postmoderne hustavle

Lykken er å ha noe å google i morgen


Hvem skal ut?

 

 


Kinokveld og digresjoner

Bridesmaids, altså.

Se den!

Seriøst, jeg frøys muligens på meg blærekatarr på vei heim (dongerijakke og tynn strømpebukse i juli? Hva tenker du med, jente. SKJERF! Potterfansen har i alle fall skjønt det, men jeg sporer av), men det var fullstendig verdt det. Morsom!

For øvrig har jeg spist meg til tidenes sukkerkick på en hel pose Skittles, som jeg ikke liker og alltid forveksler med Mike&Ike, som jeg liker, og snakker følgelig konsekvent med amerikansk aksent, à la Tines nye gimmick «Mr. Melk». Av og til er jeg glad jeg ikke bor sammen med meg.

God natt, alle sammen!

Sukkerkicked Astarkvedja, signing out.

 

 


Heaven, I’m in heaven…

Etter en hardbar start på dagen – nærmere bestemt en noe forstyrrende drøm om svensk (!) politi med skjold og batonger og en eller annen form for metalheadaktivister som skulle drepe politiet med hesjestaur, midt på gårdsveien vår heime – har dagen bare gått oppover. Ingen drapsforsøk i umiddelbar nærhet registrert (alltid betryggende), språkvasken gikk lettere enn beregnet i dag, stua lot seg støvsuge uten vansker, og jeg har en kinodate i kveld. Jeg kan ikke helt huske sist jeg var på kino (mistenker at det var snø ute, men det snevrer ikke inn tida så mye, egentlig), så jeg gleder meg som en unge.

 

Kino er imidlertid ikke nok til å rettferdiggjøre overskrifta i dag. Resten av forklaringen finner du her. Et par av disse, og jeg flyr (Et par til, og jeg ruller).

Bilder følger:

Det er fortsatt ikke avgjort hvem som får skrape bakepapiret for sjokolade


Jeg tror jeg har ferie i kveld

Dagens opplegg:

Hamburgermiddag klokka halv fem etterfulgt av jordbærdessert et par timer seinere.

Klokka kvart på ti er jeg  fortsatt så mett at jeg ikke orker å røre meg.

Dette var dagens i-landsproblem.

 


Pannekakebrunch

Jeg har vært så frokostlei i det siste. Runddansen med grovbrød, havregrøt, havregrøt, grovbrød, grovbrød begynner å bli… ja, hva skal man si? Tørr?

Havregrøtlaginga, der jeg stort sett måler opp havregryn og vann på gefühlen og hiver det i mikroen, har riktignok innebakt et spenningsmoment: Vil grøten koke over i dag eller ikke? (Etter to minutter: Vanligvis ikke, men det er fortsatt mer suppe enn grøt. Etter tre minutter: You betcha.) Spenningsmoment eller ikke, man blir lei. Det er altså med god grunn at jeg aldri har frokostblogget.

I dag slo jeg imidlertid til med pannekakefrokost, eller strengt tatt pannekakebrunch. Jeg har lest 101.cookbooks.com til øyet blir stort og vått i ei ukes tid, og følte meg rebelsk. En rask sjekk på dinmat.no og en rask titt i skap og skuffer forsikret meg om at det var gjennomførbart. Resultatet? Amerikanske pannekaker med plommebiter inni og mammas plomme-og eplesyltetøy på toppen. Kombiner dette med nytraktet kaffe i yndlingskoppen av rød emalje og M*A*S*H (Sesong 5: Movie Tonight, en yndlingsepisode) i DVD-spilleren og du har en stykk lykkelig Astarkvedja.

Nå skal jeg ut og gjøre joggeløypa utrygg for alle som finner på å gå foran meg. Hvis du hører noen pese som en rabiessyk hund (dersom de peser, jeg er strengt tatt ikke sikker) bak deg, er det sannsynligvis meg. Dersom noen passerer deg som et korallfarget lyn, er det nok heller noen andre.

Ha en fin søndag, alle sammen!