Daglig arkiv: 6. juli 2011

Ila – Skansen – Kalvskinnet – Ilabekkparken: Sommerrute

Det er sommer og jeg vrikker meg bortover gata i løpetights, har ikke satt opp farten enda, passerer Kafé Filter i gangfart – det er fortsatt stengt, vinduene er dekket med gråpapir der noen har klippet til kikkhull, og en fyr står i døra og plyster etter meg når jeg passerer, mens Veronica Maggio synger

 

Snoriga armar och en randig kind

Glömmer aldrig bort min tonårssynd

 

og der passerer jeg huset til Anne B. og setter opp farten ved hjørnet av sykkelbutikken, galopperer ned bakken mot sjøen, forbi det lugubre gatekrysset, traver inn på sjøpromenaden, jogger forbi lugubre menn med lugubre blikk og hardt opparbeida ølmager, forbi økonomistuderende gutter og -jenter med engangsgrill og raybans, under brua som ble konstruet av han som bygde Golden Gate og som er freda, langs den golde grusørkenen som er Sandgata, opp den eviglange bakken fra Sandgata til Elvegata – forbi antikvariatet, over Kongens, forbi de kommunale boligene, skrår over gata ved Museumsparken der Cissi Klein fortsatt sitter på en benk, snart 70 år etter at hun ble drept ved ankomst til Auschwitz, 13 år gammel, men jeg skal bare skrå over gata, passere Gunnerus og spesialsamlingene, ta til høyre i Elvegata og det er varmt, så grusomt varmt at innvollene koker i kroppen og pulsklokka blinker 197 196 197 og jeg løper tjue meter før jeg stopper

 

Och jag blev en av dom som aldri kommit hem

 

rusler bortover Elvegata mens jeg hiver etter pusten og sender ironiske blikk til tilfeldige forbipasserende – «Hvorfor gjør jeg dette mot meg sjøl, sant?» – og det er fint, så fint som det bare er i Elvegata i juli, selv om det er varmt, selv om det hogger til i magen, selv om jeg ikke får puste, og Elvegata går over i Erling Skakkes og Voldgata og jeg må ha passert Ilen kirke og Rettsmuseet, selv om jeg etterpå ikke kan huske det, og jeg setter opp farten igjen, jogger parallelt med Kongens, krysser og sikter meg inn på Mellomila, der jeg alltid bekymrer meg for å bli overfalt, og det er så grusomt varmt og så grusomt vondt og jeg tror jeg skal besvime men jeg må bare fortsette må bare holde farten, må bare løpe videre løpe videre løpe videre, gjennom parken, over gangbrua med inskriberte hengelåser, din for alltid, må stoppe i den siste bakken og så er det slutt

 

för jag glömmer aldri bort vart du bor

 

for der bor jeg også.

 


Til dere som insisterer på å kjøre motorsykkel med defekt lydpotte og som absolutt må akselerere når dere passerer blokka mi

Slutt!


Fem år

Det verste er når det har gått fem år og vi aldri snakker sammen.

 

Det er fem år siden sist vi drakk kanskje latte, kanskje øl, fem år siden vi satt i skyggen og spiste reker, fem år siden vi gikk på kino flere ganger i uka og var helt aleine i salen, fem år siden vi lagde middag sammen og kranglet om hvem som skulle ta regninga, fem år siden vi lo ukontrollert av vitser ingen andre forsto.

 

Det er fem år siden, og vi møtes aldri tilfeldig på gata lenger, for vi bor i forskjellige byer, forskjellige land og det er fire år siden vi slutta å planlegge å treffes.

 

Det er fem år siden og jeg veit ikke når det glapp, veit ikke når det ikke lenger føltes naturlig å ta kontakt for å høre hvordan du hadde det. Fem år siden og vi har hatt kjærester den andre ikke har hørt om eller møtt, bodd plasser den andre ikke har sett, ledd av vitser den andre ikke skjønner.

 

Det verste er når det har gått fem år og det føles som et annet liv, et annet jeg.

 

Det verste er når fem år har visket ut alle spor.