Daglig arkiv: 26. juli 2011

Friday, bloody Friday

Jeg har ikke blogget på over ei uke. Det tar tid å finne ord nå. Jeg har ennå ikke funnet noen. Likevel ble det et langt innlegg.

Løsrevne tanker og episoder fra den siste halve uka:

Det er fredag ettermiddag. Jeg har vondt i magen og prøver å avspenne med hjemmelaget (mislykket) pizza og Friends på DVD. Jeg er aleine heime. Midt i en episode stopper jeg DVDen for å sjekke nettaviser. Leser det som ikke vil gå inn. Det har gått av ei bombe i regjeringskvartalet. Statsministeren er i sikkerhet.

Klokka er halv fem.

Jeg leser og leser, går inn i den samme driven jeg har vært i de to siste årene da jeg har arbeidet med masteroppgaven. Finne mest mulig tilgjengelig informasjon. Vurdere informasjonen. Vurdere kildene. Få et best mulig overblikk. Tenker på situasjonen videre.

Og jeg tenker igjen og igjen at det ikke rimer. Hvorfor? Hvorfor angripe et regjeringsbygg etter arbeidstid, midt i ferien, en fredag ettermiddag? Og jeg er sint på meg selv fordi dette er den første reaksjonen min, før frykt, før raseri, før sorg. Det kverner rundt og rundt i hodet mitt. Bombe i Oslo. Statsministeren trygg.

Og det rimer ikke.

Hashtaggen på Twitter ser ut til å være #oslexpl.

NRK surrer og går i bakgrunnen. Den ene gruppa etter den andre påtar seg skylden for handlingene. Eksperter uttaler seg.

Folket i sjokk.

Tenker tilbake på 11. september. Fremtidsfrykt. #holdhodetkaldthjertetvarmt

Noen skyter på Utøya. Melding etter melding blir retweetet. En mann iført politiuniform. Ikke ring oss, vi gjemmer oss.

Oppdaterer nettavis på nettavis, men ingen vet noe. Stoltenberg bekrefter at det er en situasjon på Utøya. Ingen vet noe. Og det er uvissheten som er det verste. Oppdater. Oppdater. Oppdater.

Hashtaggen er #Utøya. #Utøya is trending worldwide og samtidig er også Kongen i sikkerhet og vi er ikke i krig og Stoltenberg er dagens helt. Den første av så mange. Så uendelig mange. #hodetkaldthjertetvarmt

Mann i politiuniform.

Han skyter.

Dere som har båt i nærheten, plukk opp de som svømmer unna. RT!

Nei, ikke dra ut med båt, han skyter! RT!

Vi er i god behold. Så langt.

Nettavisene begynner å komme etter. Så, endelig.

En person pågrepet. Gjerningsmannen er norsk. Norsk, norsk, norsk.

Og det er slemt å være lettet.

Tallene stiger og stiger og man vet ikke hva som er rykter og hva som er endelig. En reporter blir spurt om hva han har sett.

«Jeg talte 30 døde»

30. Sa han 30? Twitter summer. Hjertet knyter seg sammen i bystet. 30!?!?

Detkanikkeskjedetkanikkehaskjedddetkanikkeværesanthanmåhasagtfeil.

Media melder åtte til ti drepte på Utøya. Klamrer meg til halmstrå. De første historiene er ute og de er ille. Zapper mellom nyhetskanalene. Alt går i loop. De samme skjebnene gjentas og gjentas. Vil ikke se dem på repeat. Vil ikke at de skal slutte å bety noe.

Det er i grenseland mellom fredag og lørdag nå. Media begynner å sende sterkt sladda bilder av gjerningsmannen. Navnet lekker på twitter. Et helt intetsigende navn, men det leder til en facebookprofil. Jeg ser og ser på bildene og ser ingenting. Alt virker regissert (tenker jeg da eller etterpå). Bildene er oppstilte, nøye utvalgt, utrolig corny. Posering på posering. Og jeg tenker at det er ingenting der. Ingenting.

Og navnet og bildet lekker gradvis, sladden blir mindre, man kan sammenlikne bildene fra profilen med bildene fra skjermen og så lekker VG navnet, så TV2, i løpet av natta, alle.

Og jeg oppdaterer og oppdaterer og oppdaterer nettaviser og det skjer ting så fort at jeg ikke klarer å henge med og jeg googler og jeg googler og jeg googler og det danner seg et bilde men det er fortsatt så diffust og så forferdelig kalkulert i sin grusomhet.

Jeg går til sengs halv tre, men hjernen skriker høyt og overdøver søvnen og hjernen er på Utøya og bildene og frykten går i loop og jeg har dødsangst, svetter i dødsangst til det blir lørdag og tallene har steget, de har steget over all forstand og det er ikke til å fatte, men det Norge jeg står opp til på lørdag er fortsatt det Norge jeg sto opp til på fredag og selv om historiene, detaljene, nyhetene blir mer og mer grusomme er kjærligheten overalt, og det er nettopp kjærligheten jeg vil velge å huske i dagene etter.

Det er dette som vil stå igjen.

Kjærligheten og samholdet. Talene om kjærlighet og frihet, samhold og demokrati. Talene som lappet Norge sammen igjen. Twitter. #holdhodetkaldthjertetvarmt. De hjerteskjærende nydelige skildringene fra @postpacific (John Erik Riley) om Oslo og etter hvert også om Norge. Stoltheten og respekten over dette lille, rare landet vårt som er så stort, stoltheten og respekten over de som tar på seg arbeidsoppgaver jeg ikke en gang vil tenke på, de som rydder opp, de som bygger oss opp igjen. Vi har så mange helter nå.

Så.

Jeg vil ikke nevne navnet ditt, for for meg er du ingen. Du skal ikke få æren av å oppleve mitt hat. Du trodde du kunne oppløse et demokrati i løpet av en ettermiddag. Du trodde du kunne skyte i stykker en nasjon. Du tok feil. Vi har ikke stått tettere sammen enn dette. Vi står hånd i hånd nå. Hånd i hånd mens vi viser deg ryggen. Du har tapt.