Månedlig arkiv: juli 2011

Helgelektyre: En kur for alt

Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg er en nettavisjunkie. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at en skremmende stor andel av alle nettavisartikler er enten svært, svært forglemmelige eller er utformet på en måte som er et hån mot det norske språk –ofte en kombinasjon.  Slankereportasjen fra Magasinet, opprinnelig fra slutten av juni, er derimot et svært velkomment unntak. Saken er velskrevet og – ikke minst – ustyrtelig morsom! Premissene er enkle: Flere i redaksjonen har murret over vekta. Løsningen er å sende hele redaksjonen på kræsjdietter, der alt fra LCHF, pulverkurer, tarmskylling – og de mer obskure diettene, hvitvinsdietten og bolledietten, blir prøvd. Dietten går over ei uke, og progresjonen følges. Det begynner etter hvert å lukte ganske rart i redaksjonslokalene… Hvem faller fra? Hvem står løpet ut? Hvem går ned mest, og ikke minst – er bolledietten en ukjent vidunderkur?

Saken kan leses her.

 

 


Fredag på rim

Våkner opp med hodeverk og magen full av bly

Språkvasker «i forhold til», gjør teksten god som ny

Ser på M*A*S*H og spiser mat og tenker på så mangt

Vasker opp, med middagsrotet er vi like langt.

 

Kaffe foran skjermen, Hammett fullført nå i dag

Pasternak er neste ut, her går det slag i slag

Nettshopper på etsy, hele verden for en slant

Stickeren jeg kjøpte var den billigste jeg fant.

 

Går forbi et påskeegg som bare ligger slengt

Jogger sakte, peser tungt og føler meg helt vrengt

Sofasurfer slapt selv om jeg burde lest ei bok

Blogger gjennom dagen med hjelp av rimordbok.


Det er derfor jeg aldri blir supermodell

Dagbladet skriver i dag om en nederlandsk turgåer i Spania som dro alene på tur. Det gikk ikke så bra, og hun tilbrakte  de neste 19 dagene i ei kløft, avskåret fra omverdenen. I kløfta overlevde hun etter sigende på vann fra elva, men var helt uten mat og ly.

Dagbladet skriver videre at kvinnen «tenkte på å spise maur, men klarte ikke å få seg til å gjøre det».

La oss oppsummere: Kvinnen tilbrakte altså, igjen: etter sigende, 19 dager mutters aleine i ei spansk kløft uten tilgang på mat, og klarte ikke få seg til å spise maur. Hadde det vært meg, kan jeg love dere at den fordømte kløfta hadde vært fysisk fri for både maur, planter, mose, gress og, i verste fall, spansk jord og smågrus nå.

 

 

 

 

 

 


Less is more

Tar bloggpause i to måneder, får seks nye abonnenter til bloggen via Bloglovin’.

Kommer sterkt tilbake, poster tre nye innlegg på en dag, mister sporenstreks en abonnent.

Den store filosofen Frasier Crane tok altså feil da han sa «If less is more, just think about how much more more is gonna be.»

Jeg skal ta det til meg og holde mer kjeft i framtida.

 


Ila – Skansen – Kalvskinnet – Ilabekkparken: Sommerrute

Det er sommer og jeg vrikker meg bortover gata i løpetights, har ikke satt opp farten enda, passerer Kafé Filter i gangfart – det er fortsatt stengt, vinduene er dekket med gråpapir der noen har klippet til kikkhull, og en fyr står i døra og plyster etter meg når jeg passerer, mens Veronica Maggio synger

 

Snoriga armar och en randig kind

Glömmer aldrig bort min tonårssynd

 

og der passerer jeg huset til Anne B. og setter opp farten ved hjørnet av sykkelbutikken, galopperer ned bakken mot sjøen, forbi det lugubre gatekrysset, traver inn på sjøpromenaden, jogger forbi lugubre menn med lugubre blikk og hardt opparbeida ølmager, forbi økonomistuderende gutter og -jenter med engangsgrill og raybans, under brua som ble konstruet av han som bygde Golden Gate og som er freda, langs den golde grusørkenen som er Sandgata, opp den eviglange bakken fra Sandgata til Elvegata – forbi antikvariatet, over Kongens, forbi de kommunale boligene, skrår over gata ved Museumsparken der Cissi Klein fortsatt sitter på en benk, snart 70 år etter at hun ble drept ved ankomst til Auschwitz, 13 år gammel, men jeg skal bare skrå over gata, passere Gunnerus og spesialsamlingene, ta til høyre i Elvegata og det er varmt, så grusomt varmt at innvollene koker i kroppen og pulsklokka blinker 197 196 197 og jeg løper tjue meter før jeg stopper

 

Och jag blev en av dom som aldri kommit hem

 

rusler bortover Elvegata mens jeg hiver etter pusten og sender ironiske blikk til tilfeldige forbipasserende – «Hvorfor gjør jeg dette mot meg sjøl, sant?» – og det er fint, så fint som det bare er i Elvegata i juli, selv om det er varmt, selv om det hogger til i magen, selv om jeg ikke får puste, og Elvegata går over i Erling Skakkes og Voldgata og jeg må ha passert Ilen kirke og Rettsmuseet, selv om jeg etterpå ikke kan huske det, og jeg setter opp farten igjen, jogger parallelt med Kongens, krysser og sikter meg inn på Mellomila, der jeg alltid bekymrer meg for å bli overfalt, og det er så grusomt varmt og så grusomt vondt og jeg tror jeg skal besvime men jeg må bare fortsette må bare holde farten, må bare løpe videre løpe videre løpe videre, gjennom parken, over gangbrua med inskriberte hengelåser, din for alltid, må stoppe i den siste bakken og så er det slutt

 

för jag glömmer aldri bort vart du bor

 

for der bor jeg også.

 


Til dere som insisterer på å kjøre motorsykkel med defekt lydpotte og som absolutt må akselerere når dere passerer blokka mi

Slutt!


Fem år

Det verste er når det har gått fem år og vi aldri snakker sammen.

 

Det er fem år siden sist vi drakk kanskje latte, kanskje øl, fem år siden vi satt i skyggen og spiste reker, fem år siden vi gikk på kino flere ganger i uka og var helt aleine i salen, fem år siden vi lagde middag sammen og kranglet om hvem som skulle ta regninga, fem år siden vi lo ukontrollert av vitser ingen andre forsto.

 

Det er fem år siden, og vi møtes aldri tilfeldig på gata lenger, for vi bor i forskjellige byer, forskjellige land og det er fire år siden vi slutta å planlegge å treffes.

 

Det er fem år siden og jeg veit ikke når det glapp, veit ikke når det ikke lenger føltes naturlig å ta kontakt for å høre hvordan du hadde det. Fem år siden og vi har hatt kjærester den andre ikke har hørt om eller møtt, bodd plasser den andre ikke har sett, ledd av vitser den andre ikke skjønner.

 

Det verste er når det har gått fem år og det føles som et annet liv, et annet jeg.

 

Det verste er når fem år har visket ut alle spor.


Høyrevridd nettleser

 

What to do?

All skrifta er kursivert. Google Chrome, hva holder du på med?


Nytt design

Jeg ble lei av det ufokuserte «snø-og-brakkeutsikt-fra-vinduet-mitt»-headerbildet, og tenkte det var på tide å fornye meg litt.

Noen reaksjoner?

 


Første halvdel 2011

Januar

Siste semester som masterstudent gjør sitt inntog.

Jeg publiserer freidig et blogginnlegg om mine store leseprosjekter. Jeg har i skrivende stund (4. juli) ikke kommet i mål med et eneste ett, men jeg har store planer om å lese ut Krig og fred før pensjonsalder kicker inn.

Jeg publiserer sosialrealistisk humorpoesi fra lesesalen. Jeg mister lesesalplassen min. Ute er det snø og glatt.

Februar

Jeg får bronkitt. Jeg skriver masteroppgave og er altfor trøtt. Ute er det snø og glatt.

Mars

Innspurt for masteroppgaven. Livet mitt handler ikke om så mye annet denne våren.

Ute er det snø og glatt, med et hint av vår. Jeg begynner å jogge, og får plutselig fastere lår. Jeg er hverdagspoetisk igjen.

April

Jeg går inn i siste måned som masterskribent, og sover ikke spesielt godt.

Jeg leverer masteroppgaven og feirer med innkjøp av Vogue og maratonsending med prinsebryllup, mens jeg fniser av hvor rart det er å se sitt eget navn på trykk. Jeg får plutselig den store skjelven, og tror jeg har levert ei halvferdig avhandling. Jeg sover fortsatt ikke spesielt godt. Ute begynner snøen endelig å forsvinne.

Mai

Jeg blogger ikke i hele tatt denne måneden. Masteravhandlingen blir feiret med middag ute med både mine og kjærestens foreldre. Jeg fortsetter å jogge. Føttene mine er to store gnagsår. Jeg går ned et énsifret antall kilo, det meste i form av gnagsår. Jeg begynner å lese på prøveforelesning. Jeg går femfjellstur med kjæreste og (min) mamma. Spreke førtiåringer spretter rundt meg, mens jeg føler meg døden nær og sverger å hate motbakker så lenge jeg lever. Det regner og jeg blir solbrent. Det er ikke så mye igjen av meg i etterkant.

Juni

7. juni spontanshopper jeg ei stiftemaskin og får sensuren på masteravhandlingen overbrakt muntlig av veileder på universitetskaféen, der jeg manisk sitter og stifter sammen støtteark. Jeg er en hit. Seinere samme dag prøveforeleser jeg over emnet «Gjør rede for mulige sammenhenger mellom språkdød og ulike språkblandingsfenomener» foran femten steinansikter, igjen med overraskende suksess. Jeg bruker resten av juni på å lande, bekymre meg over framtida og, prosaisk nok, lage middag.