Heimekontor

Når masteroppgaven er vel i havn og man sitter igjen med en mastergrad i nordisk språkvitenskap og ikke streber etter å bli norsklærer eller /konnsulent/, hva gjør man da? Man starter som språkvasker. Frilans. Man pugger kommaregler og sender friermail til diverse forlag og håper alle årene med studentøkonomi kommer til nytte.

Man får et lidenskapelig elsk/hat-forhold til Finn-Erik Vinje, kan snart åpne eget Vinjotek (kul og hipp forkortelse for ‘Vinje-bibliotek’) og ødelegger snart all streetcred sin som sosiolingvist.

Man innfører et variert kosthold med IFA og svart kaffe som hjørnesteiner i dietten.

Og sure drops. Don’t stop till the ganesår says ‘enough’.

Man investerer i pulsvanter og klokke. Det første (som tidligere nevnt) for å spare strøm. Det andre fordi den var kul. Og blå. Blått er flott.

Man ser mye ut av vinduet, spesielt på uteserveringa på kinarestauranten (til høyre), på byggeplassen (til venstre, ikke med i bildet) og – ikke minst– man overvåker postbilen og alle tegn som tyder på at den snart skal svinge inn i innkjørselen og berike mitt liv og postkasse med en pakkeleveranse. Helst en som ikke må hentes på Prix.

Kort sagt: Man har heimekontor.