Månedlig arkiv: februar 2012

Evig optimist

Jeg har alltid vært litt forut for min tid. Første året på videregående kjøpte jeg vinterjakke i august. I det siste har jeg vært overbevist om at det nå er vår. Litt fordi adressa.no sa det, mest fordi det har vært plussgrader ei stund. I går kom det ei større snøbyge utpå kvelden, ergo bestemte jeg meg spontant for at det nå sikkert var på høy tid å bytte til sommerdyne. Som sagt, så gjort.

Tolv timer og en småsår hals seinere ser jeg på vårjakker på nett. Det skal mer enn litt trekk til for å kue en trønder.

 


Lørdagslo

[Les: Lørdags- lo, ikke lørdag-slo]

Og jeg krampesitter i singlet på en litt for kjølig glassveranda og prøver å tvinge hjernen til å våkne fra sin dorske tilstand. Jeg er rammet av ukas sedvanlige tilfelle av lørdagsinfluensa, som innebærer at kroppen er fylt av bly og hjernen av sand. Jeg tror det er lo fra ei ukes språkvask som har samlet seg opp i hjernen og sakker all framdrift. Lørdags-lo. Mest kommafeil og denslags.

Sist helg løste jeg det med å sitte helt i ro og høre Agatha Christie-hørespill i halvmørket. I dag er det imidlertid strålende sol, så da må jeg finne på noe annet. Gå på butikken, for eksempel. Eller trene. Så langt har jeg bare løftet kaffekoppen, dog med mange repetisjoner. Jeg prøver å gjøre mental yoga, men hjernen er lite tøyelig. Jeg skvatt litt da jeg hørte en hund bjeffe energisk utafor her nå nettopp, men effekten var dessverre forbigående.

Tips mottas med takk.

PS: Takk til slike jenter, som linket til bloggen min i går! Hvis dere ikke leser bloggen hennes allerede (og dere er jo oppegående mennesker, så det gjør dere sikkert), gjør det!

 

 

 


Markedsføring gone weird

Libresses nye gimmick er å klebe ei en pakke gratis ansiktsmaske på bindpakken.

Jeg er noe usikker på hva de ønsker å oppnå her. Forventer de at jeg skal begynne å menstruere oftere og i større volum i ren, skjær pavlovsk opprømthet over gratis stæsj som jeg ellers hadde måtte kutte i tyggisfondet for å ta meg råd til? Er det en slags kompensasjon for invalidiserende menssmerter? Er det en kompensasjon for bindets utilstrekkelighet – ikke kan man svømme med det, og tross de mye omreklamerte vingene går jeg ikke særlig stødigere i motvind? Er det et subtilt hint om min ikke-så-feilfri ansiktshud?

Neste gang håper jeg de legger ved sjokolade.

 

 

 


Den som ler sist

Det regner sidelengs i Trondheim, og jeg nigransker yr.no for å finne ei luke tørr nok til at jeg rekker over til butikken og tilbake uten å bli våt til skinnet. Luka er forespeila klokka ett.

I mellomtida fantaserer jeg om å lage meg popcorn og sitte og se snøen renne vekk og ned i kloakken.


Vårsøg

Sol ute, språkvask inne, og noe var feil. Jeg kjente meg så underlig varm og tung i kroppen. Holdt jeg på å bli syk? Var influensaen i ferd med å sette sine svette, hutrende klør i meg?

Nei. Jeg satte opp verandadøra, og det slo meg. En merkedag. Onsdag 22. februar 2012. Den første dagen det er varmt nok til å sitte på glassverandaen og jobbe.

Rundt meg smelter snøen. Jeg tror dette blir en fin vår.


By request …

Alternativ tittel: Hvorfor jeg ikke moteblogger.

Advarsel: Jeg ser alltid lettere dopa, men stressa ut på bilder. Kaffen har åpenbart ikke begynt å virke ennå.

Nok om det.

Her er de lovede bildene.

(Angående hva som ser ut som en avslitt, grå ulltråd nederst i hårspissene på det siste bildet, kan jeg berolige dere med at jeg ikke har kastet meg over strikkekorga i et forsøk på extentions. Det er simpelthen en kombinasjon av refleks og måten håret ligger på.)


Hårsår, del 2

Etter å ha gløttet gjennom to–tre youtubevideoer med ett øye og telt litt fram og tilbake på knapper og glidelåser, bestemte jeg meg.

Enten måtte jeg klippe håret, eller jeg måtte ta en beroligende pille (kamferdrops fungerer utmerket til sådan for sarte sjeler som meg selv).

Ergo tilbrakte jeg kvelden foran badespeilet med ei urovekkende spiss saks i hånda, en lånt kam i beredskap , badebelysningen strategisk dimmet og øynene halvveis i speilet, halvveis skjelende ned på håret.

Status: Ingen kroppsdeler gjennomhullet i vanvare med nevnte urovekkende spisse saks. En stk. diger hårball fjernet fra badegolvet. Null stk. hyl ytret (verken i smerte eller sjokk).

Hårmanke: Kortere. Antakelig mer hakkete.

Street-cred: Sjelden vært høyere.

Hva jeg lærte om meg selv:

a) Jeg er sjarmerende klønete når jeg får ei saks i hånda. Skylder på skolen som aldri gav meg venstrehåndssaks. Sakser har alltid vært ubehagelige, uforutsigbare instrumenter som helst bør overlates til andre.

b) Tross nevnte mangel gikk seansen overraskende bra.

c) Jeg kan skremmende lite om hår til å ha en såpass lang manke. En egenskap jeg mistenker med de fleste hester og løver.

d) Jeg får ikke dollartegn i øynene når jeg sparer penger. Øynene mine visualiserer de store haugene av bøker jeg kan kjøpe for pengene jeg har spart.

e) Jeg har et overraskende avslappet forhold til hvordan håret mitt ser ut bak.

f) Takk og lov for hjemmekontor.

Bilder kan lastes opp på forespørsel. Når det tørker. (Håret, ikke bildet)


Hårsår

Det er den tida på året igjen. Håret mitt holder på å gå til grunne. Tuppene spises sakte opp av det store flisemonsteret som kalles slitasje. Flokene trenger lengre tid og mer vold enn vanlig på å gres ut.

Hei, jeg heter Åsta Mari. Det er tretten måneder siden sist jeg var hos frisøren.

(hei, åsta mari)

Og jeg kvier meg. Jeg kvier meg til å bestille time, jeg kvier meg til å sitte i stolen, iført svart kappe og krage som stikker, med et speilbilde som alltid er mer eller mindre identisk med konfirmasjonsbildet mitt, midt imot, og et visst sosialt press på å smalltalke hengende over meg.

Jeg har mange gode egenskaper. Smalltalk finnes ikke blant dem. Det er visst en ikke uvanlig bieffekt av å vokse opp som enebarn med kyr som vesentlige samtalepartnere. Kyr bryr seg ikke om smalltalk. De er derimot veldig glad i skryt. Likevel tror jeg ikke frisøren blir spesielt imponert hvis jeg slår til med en «jåååå, så fiiiiiin kosse» og gir henne et par lette, men bestemte klapp på hofta. Awkward. Man kødder ikke med damer med saks og aggressiv betalingsterminal.

I mellomtida sitter jeg klistra foran Youtube og Google og taster inn «cut your own hair», «trim long hair» og «smalltalk while getting hair cut»  som en gal. Hvis jeg går forbi deg på gata med hår som Robert Smith (bilde), veit du hva som har skjedd.

Og det er helt greit. Jeg skjemmes ikke.

Bare ikke be meg smalltalke.


Plopp

I halvsøvne hører jeg snøen smelte. I ørska tror jeg det er jeg som lager dryppelyder. Plopp, plopp, plopp.

Lå og var ekstremt imponert over egne evner og klar til å ta over Michael Winslows rolle i Politiskolen, da jeg innså av lyden kom fra vindusramma og at mine stemmebånd fortsatt lå urørte.

Sovnet igjen i ren skuffelse.

 


15. februar 2012

Ny dag.

Snøen virvler dovent ned på den ene siden av huset, energisk på den andre.

Naboen over går med tresko. Stopper like over hodet mitt. Jeg holder pusten.

Øyet renner. Jeg biter på en finger.

Naboens TV er ett sekund raskere enn vår. Latteren går over hodet på oss før vi får den i reprise i stua.

Ny dag. Og jeg henger fortsatt litt etter.