Hårsår

Det er den tida på året igjen. Håret mitt holder på å gå til grunne. Tuppene spises sakte opp av det store flisemonsteret som kalles slitasje. Flokene trenger lengre tid og mer vold enn vanlig på å gres ut.

Hei, jeg heter Åsta Mari. Det er tretten måneder siden sist jeg var hos frisøren.

(hei, åsta mari)

Og jeg kvier meg. Jeg kvier meg til å bestille time, jeg kvier meg til å sitte i stolen, iført svart kappe og krage som stikker, med et speilbilde som alltid er mer eller mindre identisk med konfirmasjonsbildet mitt, midt imot, og et visst sosialt press på å smalltalke hengende over meg.

Jeg har mange gode egenskaper. Smalltalk finnes ikke blant dem. Det er visst en ikke uvanlig bieffekt av å vokse opp som enebarn med kyr som vesentlige samtalepartnere. Kyr bryr seg ikke om smalltalk. De er derimot veldig glad i skryt. Likevel tror jeg ikke frisøren blir spesielt imponert hvis jeg slår til med en «jåååå, så fiiiiiin kosse» og gir henne et par lette, men bestemte klapp på hofta. Awkward. Man kødder ikke med damer med saks og aggressiv betalingsterminal.

I mellomtida sitter jeg klistra foran Youtube og Google og taster inn «cut your own hair», «trim long hair» og «smalltalk while getting hair cut»  som en gal. Hvis jeg går forbi deg på gata med hår som Robert Smith (bilde), veit du hva som har skjedd.

Og det er helt greit. Jeg skjemmes ikke.

Bare ikke be meg smalltalke.