Sola skinner på vinterferievis, reflekteres i snø og bunnhålke og sniker seg ned bak åsen allerede klokka to. Man kan sitte på glassverandaen med T-skjorte, men fryse på beina (og være for lat til å gå inn igjen). Suicidalt oliventre er forvist til glassverandaen, da jeg er lei av at det drysser ned hele stuegolvet. Nå får det bære eller briste – ut fra min fullstendige mangel på grønne fingre kreperer det sannsynligvis av kulde i overskuelig framtid. Jeg er litt engstelig. Treet er nøyaktig like gammelt som min språkvaskerkarriere, og jeg veit ikke om de symboliserer hverandre på et vis – det virker i alle fall som begge lider av flekktørke og med jevne mellomrom truer med å gi opp ånden. Så langt har begge klart seg, men nødskrikene begynner å bli vanskelige å overhøre, selv om de stort sett lar seg true til taushet av henholdsvis vann + sol og musikk + bøker.
Sola skinner meg i øynene, og jeg myser over tastaturet mens jeg biter på en negl som alltid er i veien. Og jeg tenker at 26 i grunn høres fælt gammelt ut, og at jeg burde ha skjønt mer nå. Og jeg lurer på akkurat når det var man ikke lenger kunne knytte nye vennskapsbånd gjennom å spandere tyggis og hvilken kapital det er som har erstattet sweetmint på vennskapsmarkedet. Og jeg burde ha vært litt flinkere, litt mer strukturert, litt mer konsentrert, sittet litt lenger med hver tekst før jeg tar pause, stått opp litt tidligere og spist litt mer havregraut (og likt det), lest litt dypere bøker (og likt dem), tenkt litt dypere tanker og dvelt ved dem litt lenger, vært litt mer utadvendt (sånn som arbeidsmarkedet liker), produsert noe mer enn bare komma, jogget uten å føle meg som min egen morfar (malplassert i joggesko), tatt den hersens doktorgraden og vært brilliant litt (med fotnoter og litteraturliste og egen gruppe for informanter på kontaktlista på mobilen), kanskje rota meg ned til en frisør i stedet for å hakke laus på mitt eget hår på badet over norske tolv år gamle spillefilmer, slutta å bite meg sjøl i kinnet av vanvare, begynne å fullføre setninger jeg starter på,
Men kanskje er jeg ikke skapt for burder. Kanskje er det nok å tross alte litt. Kanskje kommer det et øyeblikk i nær eller fjern framtid der alt bare plutselig faller på plass, kanskje er dette bare en bit som ikke passer inn noe sted og som på et eller annet tidspunkt forkastes til fordel for noe bedre, eller kanskje forkastes alt annet, alle burdene og måttene og skullene og hvis barene og jeg finner ut hva det er jeg da sitter igjen med. Kanskje er det noe jeg befinner meg vel med.
Er det forresten noen som vil ha en tyggis?
Astarkvedja 