Tilstandsrapport fra Trondheim, 15. februar 2013

Sola skinner på vinterferievis, reflekteres i snø og bunnhålke og sniker seg ned bak åsen allerede klokka to. Man kan sitte på glassverandaen med T-skjorte, men fryse på beina (og være for lat til å gå inn igjen). Suicidalt oliventre er forvist til glassverandaen, da jeg er lei av at det drysser ned hele stuegolvet. Nå får det bære eller briste – ut fra min fullstendige mangel på grønne fingre kreperer det sannsynligvis av kulde i overskuelig framtid. Jeg er litt engstelig. Treet er nøyaktig like gammelt som min språkvaskerkarriere, og jeg veit ikke om de symboliserer hverandre på et vis – det virker i alle fall som begge lider av flekktørke og med jevne mellomrom truer med å gi opp ånden. Så langt har begge klart seg, men nødskrikene begynner å bli vanskelige å overhøre, selv om de stort sett lar seg true til taushet av henholdsvis vann + sol og musikk + bøker.

Sola skinner meg i øynene, og jeg myser over tastaturet mens jeg biter på en negl som alltid er i veien. Og jeg tenker at 26 i grunn høres fælt gammelt ut, og at jeg burde ha skjønt mer nå. Og jeg lurer på akkurat når det var man ikke lenger kunne knytte nye vennskapsbånd gjennom å spandere tyggis og hvilken kapital det er som har erstattet sweetmint på vennskapsmarkedet. Og jeg burde ha vært litt flinkere, litt mer strukturert, litt mer konsentrert, sittet litt lenger med hver tekst før jeg tar pause, stått opp litt tidligere og spist litt mer havregraut (og likt det), lest litt dypere bøker (og likt dem), tenkt litt dypere tanker og dvelt ved dem litt lenger, vært litt mer utadvendt (sånn som arbeidsmarkedet liker), produsert noe mer enn bare komma, jogget uten å føle meg som min egen morfar (malplassert i joggesko), tatt den hersens doktorgraden og vært brilliant litt (med fotnoter og litteraturliste og egen gruppe for informanter på kontaktlista på mobilen), kanskje rota meg ned til en frisør i stedet for å hakke laus på mitt eget hår på badet over norske tolv år gamle spillefilmer, slutta å bite meg sjøl i kinnet av vanvare, begynne å fullføre setninger jeg starter på,

Men kanskje er jeg ikke skapt for burder. Kanskje er det nok å tross alte litt. Kanskje kommer det et øyeblikk i nær eller fjern framtid der alt bare plutselig faller på plass, kanskje er dette bare en bit som ikke passer inn noe sted og som på et eller annet tidspunkt forkastes til fordel for noe bedre, eller kanskje forkastes alt annet, alle burdene og måttene og skullene og hvis barene og jeg finner ut hva det er jeg da sitter igjen med. Kanskje er det noe jeg befinner meg vel med.

Er det forresten noen som vil ha en tyggis?

Reklamer

3 responses to “Tilstandsrapport fra Trondheim, 15. februar 2013

  • Kamelrytterske

    26? bare ungdommen. Ikke no å være bekymret for. Tidligere Kommuneadvokat Otto Jebens skrev sin juridiske doktorgrad i en alder av 80. Og jeg har ikke begynt på min enda, selv om jeg nesten er nærmere hans alder enn din.
    Når det gjelder hår, har jeg de siste årene overlatt det til lokale helter. Eva på HaiCut i Ilsvika er trivelig og grei og klipper det meste på de fleste. Til en pris som man bør ha hatt en godt betalt jobb en stund for å takle. Zara på Salong Lotus i Kongensgata er også trivelig og grei, snakker kanskje ikke så alt for godt norsk, men det går så lenge man ikke har veldig sære ønsker om blonde sjateringer eller har krøller som krever en nennsom hånd med saksa. Noe hun så absolutt har, en nennsom hånd, men kanskje ikke alltid like heldig for yours trulys blonde lokker. Hun tar seg også betalt, men betraktelig mindre enn fruen i Ilsvika.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: