Livet og osten i kjøleskapet

Meterologene har erklært vår under tvil. Jeg forfekter fortsatt vinterdyne og har en eksotisk, Coop Prix Ila-kjøpt ost i kjøleskapet. Den stinker opp hele kjøkkenet, men jeg forteller meg selv at den ikke smaker så verst. Dessverre forsvinner den i sneglefart. Jeg er redd for at den skal bli dårlig og ende opp som svinn, men kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan jeg skal kunne avgjøre når den har blitt dårlig. Den lukter dessuten så stramt at jeg kvier meg for å kaste den av hensyn til det øvrige søppelet. «Døh, vi prøver liksom å ha en viss standard her», ser jeg for meg at kaffegruten vil snøfte og epleskrotten istemme. Og så blir osten sikkert lei seg og tar igjen med å stinke verre igjen, og så har vi det gående. Som bevisst samfunnsborger av Blekkulf-generasjonen kan jeg selvfølgelig ikke la det skje. Jeg kan ikke være bekjent av at det blir dårlig stemning i søppeldunken. Til kvelds blir det derfor to skiver med eksotisk stinkeost. Og eventuelt en yoghurt med distinkt bilukt av … ost.