Månedlig arkiv: juli 2013

Sol, selvbiografivariasjoner og suicidalitetsinduserende superkrefter

Varmebølgen har nådd Trøndelag, og temperaturen på glassverandaen – mitt favorittarbeidssted – nærmer seg feberhøyder. Jeg har bly i hodet og bly i fingrene og Snickers-is i magen og Slim Void og Hello Saferide på Spotify-spillelista og en manusbunke som ikke synes å krympe – heller det motsatte. Det kalles vissnok karriere. Det skal være en god ting.

Jeg tilbrakte søndag ettermiddag med å gå barfot i hagen til mamma og pappa – to timer på endeløs vandring rundt og rundt bærbuskene bare for å ha innprenta følelsen av gress, mose, barnåler og maur (vi skal ikke idyllisere, skal vi vel?) under føttene. Dette har vært en sommer. Det var ikke bare tåke og pledd og vinterdyne og gråhet. Det var også familie, venner, mose under føttene og å våkne til lørdagsbarne-TV kvart på sju om morran. Det var fint.

Seinere på kvelden, da jeg hadde tatt båt og leika 16 år og videregåendependler  igjen og etterpå vært überurban og venninnesosial med pizza på uteservering på Solsiden, satt jeg helt stille på verandaen mens en mann angivelig fortalte livshistorien sin til porttelefonen tre etasjer under på galopperende trondhjemmersk. Han ville «vær et æksæmpel te ætterfølgels».

Hvem veit. Kanskje det tar av. Drit i Twitter, drit i Facebook, drit i crappy WordPress-blogger med ujevn oppdateringsfrekvens. Det halvanaloge comeback. Gi det et halvt år, og vi står og dytter livshistorien vår på tilfeldige dørklokker alle mann. Om ikke det funker, ringer vi på hos naboen. I hver dørklokke ligger en ny mulighet for å bli sett.

Hodet banker. I går satt jeg i tjue minutter, djupt konsentrert og prøvde å høre lydopptak fra The Hum, men jeg hørte bare min egen puls og Ilabekken. Jeg mangler åpenbart suicidalitetsinduserende superkrefter og er bare litt skuffa.

Snart er det august.


Et blaff av eufori

Bilde

Den har vært grå og kald, sommeren min i år. Tunge skyer har lagt seg mjukt, men bestemt over Trøndelag. Adressa melder om den kaldeste juli siden 2004. Omstendighetene tatt i betraktning, har det virket mer enn passende. Kulde og dysterhet. Opparbeidet værsjuke.

Bilde

Men så: et solstreif etter ukevis uten. Lyseblå himmel, grønt gras bak blide lauvtrær. Trondheimsleia som ei ramme rundt. Fastlandet i sikte. Familie i umiddelbar nærhet. 

Sånn kan livet også være.

Mandagskveld og øyliv og et kort blaff av eufori.


To år etter

To år siden Norge ble rystet i grunnvollene. To år siden vi begynte å dele inn tiden i et før og et etter. To år siden jeg googlet et navn som for meg var ukjent og fikk opp en facebookprofil som ikke sa meg noe som helst – en nøye kalkulert fasade –, men som jeg skjønte kom til å bety noe, selv om jeg ikke ville det, selv om jeg stritta imot. Et navn jeg ikke ville kjennes ved. Et menneske jeg ville skulle være en bagatell.

To år siden Facebook kokte med «er du ok?» og «jeg er så glad at du lever», selv om ingen av oss hadde vært i nærheten en gang. To år siden kjærligheten lå på utsiden av kroppen. Den og frykten.

To år siden jeg så nyheter i loop til skjebnene gikk over i hverandre, til det ikke sank inn lenger, en flodbølge av grusomheter som gikk langt over min fatteevne, som seig inn i drømmene mine, inn i kvalmen jeg våkna til da dødstallene sparka oss alle i magen, i hjertet, i kne. To år siden klokka seks på ettermiddagen i en periode ikke lenger var synonymt med barnetvtid, men offentliggjøring av nye navn, navn som ikke lenger sto i presens.

For to år siden skreiv jeg dette. Og dette. I dag? Som så ofte ellers sier vaarloek det best.


Tåke

Grensa mellom ulykkelighet og værsjuke er til tider svært, svært tynn. Tåka legger seg over byen, fjerner Singsaker og Gløshaugen og Nidarosdomen fra synsfeltet, fjerner Sverresborg og Våttakammen, fjerner toppetasjen i blokkene, siger inn i hodet, i hjertet, inn mellom tærne. Kveldslufta fylles av den rå, noe pikante lukta av regn og skorsteinsrøyk. Alt går litt saktere. Når jeg går ettermiddagstur, er lufta tung, ladet av doggdråper og brutte løfter om sommervarme. Hodepine. Prematur november kommer krypende inn over landet.

Stillstand.

Tåkas gråskjær legger seg over hverdagen. Ullsokker, ullgenser, teppe, pledd, sjal. Vinterdyne og D-vitamintilskudd. Ospetrærne på den andre siden av gata får et rødskjær. Mjukt lys fra naboenes kjøkkenvinduer lyser opp sommernatta.

2013-07-17 10.16.28 2013-07-17 10.16.21 2013-07-17 10.16.39

 


Hybris until further notice

I fjor ga jeg altså ut ei bok. Not with a bang, but with a whimper fant den veien inn i Bibsys’ hjerte og ble glemt av alle andre. Meg selv inkludert.

Med jevne intervaller, særlig på lite ambisiøse søndager fylt med sol, kaffe, musikk og litt for lett tilgang på nett, kommer jeg igjen på at jeg er publisert forfatter og får en ustyrlig trang til å følge med på egen karriere. Med andre ord: Jeg googler meg sjøl. Stort sett kommer det bare opp dårlige vitser fra Twitter og min betraktning om at «20 spørsmål uten Knut Borge er som berlinerboller uten syltetøy. Hva er poenget?» Det er bra man setter spor etter seg her i verden. Særlig ambisiøst eller karrierefremmende kan det likevel ikke sies å være.

I løpet av søndagens googling dukka imidlertid dette treffet opp, og jeg leste til øyet ble stort og vått.

Boka mi er på ei liste!

Jeg aner ikke over hva!

Jeg lukker skjermen med en følelse av å ha fått diffus cred.


Frihet og ringende maiskorn

Jeg har, enn så lenge, ferie etter å ha levert fra meg et manus jeg har jobbet med i to måneder. Det har vært to lange måneder, og sliten, men lykkelig bestemte jeg meg for å bruke dagen til å sove ut i påvente av nytt manus.

Dagens første bevisste tanke, framprovosert av pipende notifikasjon på mobilen 09.00:

«Mmmmh. Skru av det maiskornet! Maiskornet ringer! Skru det av …»

Disney må ha gjort ubotelig skade på mitt skjøre barnesinn, siden jeg åpenbart finner det mer logisk å forbinde ringing med maiskorn enn mer kontekstnære ting (vekkerklokker, alarmer, sirener, telefoner etc.).

Nå pleier jeg sjela med kaffe, Kate Bush og lave(re) skuldre.


Ukeslutt

Lørdag gjør sin entré med gråvær og langsomt, dvelende regn, og jeg slumrer bort livet til klokka er elleve, og ingenting er så deilig som å ligge i senga og slumre og ikke måtte stå opp etter å ha sjangla utmatta i seng med manusoverdose rundt klokka ett i natt.

«It’s work, all that matters is work.»

Å gå i seng med følelsen av å ha gjort et godt dagsverk og vel så det. Å være i rute når alle solemerker tilsier at man skulle ligge etter plana – langt etter plana. Å endelig se slutten på manusbunken (og starten på den neste). Tryggheten av å vite at det kommer flere oppdrag.

It’s work, the most important thing is work
It’s work, the most important thing is work

Det er to år siden jeg starta som frilanser. Halvannet år siden jeg registrerte eget firma. Jeg tror jeg har klart å bygge opp noe. Noe tilnærma solid. Faste kunder. Inntekt. Et håndverk. Og jeg veit jeg ofte klager over jobben min, ofte stresser over den, av og til forbanner den, men innerst inne elsker jeg den. Etter to år kan jeg fortsatt stoppe opp og ikke tro at jeg faktisk får betalt for å lese.

En er en, og to er to –
Vi hopper i vand,
vi triller i sand …

Langsomt, dvelende lørdagsregn og kaffe. Litteraturlister til retting. Arctic Monkeys i bakgrunnen. Alle innkjøp til helga gjort. I dag kan verden klare seg uten meg, mens jeg sitter inne og jobber. Verden går forbi blokka. Kaster tomme syltetøyglass og ikke-pantbare ølflasker. Tar en tur innom den sommertomme barnehagen for å leike, godt innhylla i regnklær. Gjemmer seg bak en busk og lar seg finne av en treåring. Kjører forbi med to kajakker på taket og overmot i bagasjerommet. I en blokkleilighet sitter en språkvasker og kroer seg.

Zik, zak
Vi drypper på tag,
Tik, tak
Det regner idag.

 

Sitater hentet fra:

Obstfelder, S. 1998 [1893/1892]. «Regn». I I. Stegane, E. Vinje & Aarseth, A. (red.), Norske tekster : lyrikk (s. 398). Oslo: Cappelen

Reed, L. 2008 [1990]. «Work». I Pass thru fire : the collected lyrics [sidetall mangler]. [s.l.]: Da Capo Press


Dagens facepalm

I dag morges tok jeg meg sjøl etter å leite febrilsk etter en play-knapp. Jeg fant noe som ligna, men det skjedde ingenting da jeg trykka. Og trykka. Og trykka. Så innså jeg at jeg satt med ei e-bok.

Jeg fungerer ikke uten kaffe.

 

IMG_0254

 

E-bok uten play-knapp.

 

IMG_0251

Astarkvedja uten kaffe

 


Halvveis i en sommer

Det begynner å bli mørkt om kvelden igjen, og gatelykta i bakken foran blokka gløder oransjegult mot meg mens jeg i rein stahet hutrer på glassverandaen med bare skuldre og skjerf. Det er juli i Trøndelag, og ullgenser holder ikke den kalde, klare høstlufta ute når jeg går kveldstur.

Trondheimssommer, og jeg går overalt jeg skal, for å treffe venner, for å henge med familie, til Flybussen med trillekoffert, fra toget med ditto last, til og fra butikk, på kveldstur, sliter ut sko og får gnagsår, lurer på hvorfor jeg får så rart ganglag i ballerinasko, skifter til overprisa kvasiconverse og er ok igjen, men med gnagsår, evinnelige gnagsår, fordømte friksjon. Hudens evige flukt fra kroppen.

Jeg begynner å lese tyske bøker igjen og får for første gang i livet et kick ut av å lese i Håvard Reitens tyske grammatikk. Jeg tråler Spotify for den samme musikken jeg hørte på da jeg var atten, nitten år og tyskstudine med skinnende øyne og førstegenerasjons iPod nano – Die Prinzen, Die Ärzte, 2raumswohnung – og treffer venner fra tysktida igjen. Fem år siden sist. Hvor har tida blitt av? Fem år er sciencefictionlenge ikke å treffes. Tyskåret. De beste folka. Det beste året. Den beste meg jeg noen gang var.

Og det funker fortsatt. Et sted der inne er jeg fortsatt. Ich als vorläufiges Subjekt.

Nesten helt mørkt nå.

Manussommer. Å være på gråten over ustabile referansesystemer og ufullstendige litteraturlister og lange avsnitt uten innhold, uten fullstendige setninger. Diffusomania. Å tøye arbeidskapasiteten til maks og kjenne fingrene stivne i «spor endringer»-stilling over tastaturet og ligge våken og ikke klare å gire ned. Kaffesommer. Ikke rekke å spise-sommer. Kvalmesommer. Stressommer. Vill i blikket og bitende på underleppa-sommer. Bare sjekke Twitter-sommer.

Mai var grusom og fin, fæl og skjør på én gang. Samlivsbrudd. Vannskade. Snø. Varmebølge. Solohabitering. Gamle venner. Nye venner. Musikk og Wordfeud. Den var mye, mai. Kjedelig rakk den aldri å bli. Juni var motstykket: stagnasjon, kjedsomhet, stress, regn, kulde, tårer, dårlige nyheter og en hvilepuls som aldri gikk ned. Juli virker mer solid. Slekt. Venner. Kveldsturer og musikk. Mat. Søvn. Grimaser i speilet. Øl og takeaway. Lange kafébesøk. Å lese Guy Delisles Pyongyang – A Journey in North Korea på senga mens jeg egentlig burde sove før flytur til Oslo. Å lese sjølbiografien til han i Eels på toget heim igjen.

Dette kan kalles et liv.