Noe mer du vil ha med det samme?

Såeh, Skatteetaten. Vi to må ta oss en prat. 

Jeg fikk et brev fra deg i dag om at du ikke var helt fornøyd med meg. Du fikk ikke nok av meg. Du vil ha restskatt i størrelsesorden halvanna av mine månedslønner. Det er i og for seg greit. Det er jeg som har valgt å være sjølstendig næringsdrivende, og jeg skal nok betale. På fristen og med et stivt smil. Jeg står meg i det. Jeg må muligens ta meg en ekstrajobb for å finansiere denne språkvaskkarrieren, men jeg står meg i det.

 

Men så. Når jeg etter mye om og men logger meg inn hos deg for å endre innrapportert næringsinntekt for inneværende år, slår du deg helt vrang. Først klikker du helt og avslutter nettleseren min idet jeg skal til å sende inn skjemaet. Møysommelig fyller jeg det ut igjen – riktige opplysninger i riktig rute – og trykker «send» mens jeg holder pusten og påkaller høyere makter.

 

Til takk får jeg ei kvittering. Og jeg ser at som takk for alle forsøk på å blidgjøre deg og å prøve å få dette til å funke og snu begge kinn til og være raus …

… så inndrar du også navnet mitt.