Månedlig arkiv: september 2013

Om creepy sikkerhetsvideoer: tanker fra en flytur

Jeg har ennå til gode å møte noen som er så gjennomført harmoniske og veltilpassa som mora og ungen i sikkerhetsvideoen til Norwegian, der de tillitsfullt boarder flyet, fester setebeltet, blir bedt om å skru av mobilen og gjennomgår flyhavari. Glødende beherska tindrer de seg gjennom alle de riktige prosedyrene og rekker et nydelig «mor–barn-bonding moment» før de på korrekt vis hopper utfor den oppblåsbare rømningssklia.

 

Skjønt, jo mer man tenker over det, jo mer creepy blir det. Hvor twisted er det ikke å bruke flyhavari til å få sitt personlige bonding moment? Hvor twisted er ikke hele den videoen, når du begynner å tenke over det? Og hvordan går egentlig dialogen dem imellom?

– Ja, det var visst bare oss to på flyet – du har rett, det var litt rart, det tenkte jeg også over, men det er fint med kvalitetstid, da. Bare oss to. Gøy med fly. Vink til måsene, ungen min. Og av med mobiltelefonen, din skøyerunge! Ha, ha, ha.

– Og nå styrta sannelig flyet også. Sannelig. Sjøl om du skrudde av mobiltelefonen, slik flyvertinna ba deg om. Pytt, pytt. Jeg kan ikke se noen besetning lenger, forresten. Det var litt rart, i grunn. Hvor ble hun snille flyvertinna som roste deg for setebeltefestinga di, av? Død? Ja, ja. Sånn er nå engang livet. Og døden. Fin plass vi styrta da, tross alt. Fin utsikt her fra nødutgangsdøra. Synd jeg skrudde av mobilen så jeg ikke kan instagramme dette øyeblikket. Nei, da. Ingen panikk. Vi bare dveler litt her ved nødutgangsdøra mens vi mindfuller oss gjennom dette øyeblikket. Her og nå er alt som teller. Bare du og jeg. Så flink du er til å blåse opp vesten da, ungen min. God tid. Og … nåååååå hopper vi kontrollert ned den sklia med armene i kryss. Hooooooiiiiiiiiii, hvor det går! Jo, forresten. En siste ting: Du er adopteeeeeeeeeeeeeeeeeert.

Jeg flyr ikke særlig ofte. Jeg begynner å tro det er like greit.


42 prosent lykke

En grå, vasstrukken mandag i september tar jeg NRKs lykkebarometer. Snittet oppgis å være 67 prosent. Den norske gjennomsnittsmannen og -kvinnen går altså rundt og er nesten nøyaktig to tredjedeler lykkelig. Jeg måler med tommestokk og får lengden fra tærne og til langt opp på ribbeina. Tredje bluseknapp nedenfra. Jeg ender opp med selvmedlidende 42 prosent. Etter tommestokken er jeg lykkelig fra tærne og til omtrent midt på låret. De resterende 58 prosentene – hofte, torso, hals, hode, uregjerlig hår – blir på lykkelige bein transportert rundt som en ulykkelig klump uten mål og meining i livet. En klump som vissnok er lite til stede i nået.

Jeg får streng, men vennlig beskjed fra moderkanalen – riktignok noe spissformulert – om å bli mer optimistisk og tenke mer på jobben min og de jeg har rundt meg. Sette meg mål. Leve mer i nået. Og så kjører de på med en fotballmetafor.

Lykkelig?

Ute blåser det i korte, bestemte kast. Det høstes. Det har kriblet i halsen i snart en måned. Jeg ligger an til å være mye aleine i høst, og jeg begynner alt å bli irritert av mitt eget konstante nærvær både i mitt eget liv og mitt eget hode, så MER mindfulness virker umiddelbart som en rimelig dårlig idé. Katastrofalt dårlig idé. Tvert imot er jeg en stor tilhenger av alt som heter tankeflukt. Bøker. Twitter. Wordfeud. Idiotiske mobilspill. Jobb.

Jeg tenker på jobben min. Sjøl om jeg elsker manus over det meste annet – kaffe unntatt – og fortsatt ikke helt kan tro at jeg faktisk klarte å lure systemet til å la meg livnære meg av å LESE BØKER, er det heller ikke til å stikke under en stol at frilanserlivet til tider er en ensom, frustrerende affære, der tidshorisonten sjelden er lenger enn et par uker fram i tid, og man ikke aner om man klarer å dekke forskudsskatten i november. Det er dessverre heller ikke alle manus som i uspråkvasket tilstand er preget av en åpenbar pageturnerkvalitet. Eller av åpenbar struktur. Eller av verb. Og da blir man frustrert og brøler inn i ei pute og har ingen påfallende lykkefølelse noe sted, sjøl ikke bak knærne.

Og med hodet begravd i puta tenker man på at man er enebarn, og at hvis man ikke har råflaks og får stabla sin egen familie på beina – det er jo på ingen måte gitt –, ender man opp helt aleine i verden når ens foreldre en grusom dag ikke er lenger. Lykkefølelsen er igjen ikke påfallende.
 
Men det går tross alt framover, tenker jeg på vei opp fra puta. Og jeg liker jo egentlig å krisemaksimere. Om man gjør det riktig, kan det være mye underholdning i god krisemaksimering, sjøl om også den har blitt noe mer sedat med åra. Da jeg var fire, fem, seks, sju år levde jeg for eksempel i konstant nærværende frykt for og overbevisning om å bli drept av storungene på skolebussen eller i friminuttene. Bare fordi de var store, og bare fordi de kunne. I første klasse sov jeg ikke om natta fordi jeg var redd for å måtte hoppe ut av vinduene ved brannøvelse. Å dø aleine om seksti år eller å ikke klare forskuddskatten virker tross alt litt bleikt i sammenligning. Sjøl ikke i mine mest krisemaksimerende øyeblikk ser jeg for meg skatteetaten anno 2013 eller sjukeheimen anno 2050 gjøre ende på meg med å hive meg ut av vinduet. Men tanken muntrer meg jo betraktelig opp.

Dette er meg nå. Jeg er 26 år, 42 prosent lykkelig, og akkurat nå syns jeg det er et helt ok resultat. Det er helt greit å tenke at dette året ikke er høydepunktet i livet mitt. Noen år er det nok å holde seg flytende mens man klager høylytt under stjernene over mangelen på lyse punkter i sitt liv og ler av egen krisemaksimering. Akkurat nå kan det meste løses med mat, søvn og grimaser i speilet. Nok nå.

Nok.


Endelig september

Første høstdag faller på en søndag, og jeg våkner og føler meg uthvilt i ca. to minutter før øyelokkene søker haka igjen, og jeg bruker resten av dagen til å forsøke å jekke dem opp med kaffe.

Søndag er sakte tid og flanell og frilanserblues, restene av gårsdagens pizza (som takket være instruksjonene på pizzagjær-pakken endte opp som en høy, fluffy affære etter en times heving) og den nest siste Snickers-isen til dessert. Googling av «komma + koeffisient», «positiv påvirkning» og «resiprokt pronomen». Enda en kopp kaffe. To episoder «Freaks and Geeks». Kalde føtter i ullsokker og resten av oppvasken jeg ikke tok i går. Tre kvarters dedikert søndagskveldstristesse på senga med Nils-Øivind Haagensens Liten og spillelista som heter «45:33 minutter nærmere døden». Lesing av gamle tekster jeg hadde glemt jeg hadde skrevet, med påfølgende usjarmerende gapskratt over egne vitser fra 2007. Lengt etter potetball med flesk, kålrot, gulrøtter og kefir. Lovnad fra mamma om nettopp det når jeg kommer heim neste helg.

Og gjennom det hele er jeg søvnig og klarer ikke formane meg våken («Våkn, Åsta Mari! Du må våkne nå! Dette er tjueåra, Åsta Mari! Du kan ikke søvngå deg gjennom dem! Våkn, jente, våkn!»). Kvart over elleve skal jeg tvinge jeg i meg ei brødskive jeg ikke har lyst på, og slokke lyset og dagdrømme i tjue tilmålte minutter mens jeg setter på spillelista «Sing me to sleep» og so, ro, lille språkvasker, nå er helga over. Og høsten har nettopp begynt.