Månedlig arkiv: oktober 2013

Lou Reed er død

Først en notis fra Rolling Stone i Twitter-feeden min ti på halv sju søndag kveld.

«Lou Reed has died at age 71»

Og hjernen min stopper opp på tanken «nå slapp han mer»

Twitter-feeden min er helt stille.

«Lou Reed er død», skriver jeg.

Og mens etterdønningene siger inn og retweetes – YouTube-videoer, sitater, R.I.P.-er, hvil i fred-er – tenker jeg at jeg fortsatt deler opp livet mitt basert på hvilke Lou Reed-album jeg har hørt i den perioden, og at alle de verste og fineste og mest forglemmelige øyeblikkene mine i voksen alder har skjedd til et mentalt soundtrack av Lou Reed og Velvet Underground.

Jeg traff først på Lou Reed sommeren 2003 gjennom boka Prozac Nation, som mitt 16-årige meg brukte som sin bibel til de finere ting i livet: kjærlighet, depresjon og musikk. Det var enkelt. Lou Reed kombinerte alle tre.

Vinteren og våren 2006 erobra jeg verden til tonene av Velvet Undergrounds «There She Goes Again» og Lous «Walk on the Wild Side». Nitten år og nyoppdaga og fikk et støt i magen av forventninger og hormoner hver gang han kom til siste refreng og ble ironisk inderlig-insisterende: «I said hey, BABE. Take a walk on the wild side». Sommeren var samleplata Velvet Underground Gold og «thought of you as my mountain top, thought of you as my peak, thought of you as everything I’ve had, but couldn’t keep. Linger on your pale blue eyes» i hvert minutt sommerjobben ikke opptok.

Høsten 2006 var høsten der jeg kjøpte Transformer og Best of … på CD på Platekompaniet sammen med han jeg var forelska i, men som ikke ville. Om vinteren satt jeg på bussen heim fra Dragvoll med Songs for Drella og prøvde å ikke grine på bussen med «I really miss you / I really miss your mind / I haven’t heard ideas like that in such a long, long time» på repeat. Jeg sinnamima til «I hate being odd in a smalltown» og sendte sangen til venninna mi heimefra med responsen: «Oi. Dette. Dette er oss! :O» i retur.

Våren 2007 hadde livet letna såpass at jeg gikk videre til Coney Island Baby og hadde «that crazy feeling» og sverga «Man, I swear I’d give the whole thing up for you» til ingen i sin særdeleshet ut i den lyse mailufta.

På seinhøsten 2008 innleda jeg mitt livs viktigste forhold til tonene av Berlin.

Våren 2013 endte forholdet, og jeg brukte hele sommeren på å plukke opp meg sjøl igjen til Magic and Loss. Jeg jobba for mye, stressa for mye og på det verste klarte jeg bare å senke skuldrene og redde dagen ved å sette på Metal Machine Music på repeat og høre den flaggermusaktige feedbacklyden forplante seg som frysninger nedover ryggen. En tweet om det sikra meg et vennskap.

Takk for alt, Lou.

Takk.


Motstand: et øyeblikksbilde fra tidlig september

Jeg våkner fra en drøm om bestefar av at høstsola skjærer i øynene, magen knurrer, og mobilen kvitrer som ei grashoppe.

Slumr.

I drømmen hadde jeg gjenoppliva et glemt barndomsminne om bestefar, han som døde da jeg var to og et halvt. Plutselig sto han helt klart for meg. Jeg husket akkurat hvordan han var. Han sto lett framoverbøyd på kjøkkenet og pusset nesen med et gigantisk lommetørkle han hadde i bukselomma. Så våknet jeg, og alt gikk tilbake inn i tåka igjen.

 

Jeg slumrer bort livet i en halvtime mens jeg leser nettaviser, prøver å få stålulla vekk fra hjernen og forbanner magen, som alltid verker. Sjekker jobbmail fire ganger. Ingen manus. Jeg har tatt unna køen. Inntil videre har jeg fri. «No må du stå opp veitj. Kan itj ligg her og dra dæ», sier jeg, bare for å høre lyden av noens stemme, selv om det er min egen.

 

It’s another headache Monday.

 

Mens andre våkner opp med hverandre, stresser, brødet setter seg fast i brødristeren, melka var sur, de må løpe etter bussen, får ikke start på bilen før på tredje forsøk, banner eller gleder seg hele veien til jobben, veksler to ord med en kollega i gangen på vei mot kontoret, ligger jeg og drar meg til halv ni og føler jeg har sluppet gjennom maskene i sikkerhetsnettet.

 

I Topophilia av Yi-Fu Tuan begynner han med å gå gjennom de fem sansene.
«Touch», skriver han, «is the direct experience of resistance, the direct experience of the world as a system of resistances and pressures that persuade us of the existence of a reality independent of our imaginings.» 

 

Vi tror ikke på noe før vi tar på det. Apostelen Tomas måtte ta på Jesu sår før han trodde på oppstandelsen, og har fått evig ettermæle som tviler.

 

Vi tror ikke på verdens eksistens før vi føler den. Det vi føler, er motstand. Motstanden som stopper kroppen i fallet, holder den på plass i sofaen (selv om vi ligger urørlige, faller vi ikke gjennom). Motstanden av noen andres kropp mot vår. Kaffekoppen mellom oss og den brennheite væska. Den iskalde vinden som røsker i kinnene. Brutaliteten oppveies av den trygge vissheten om at det er noen eller noe der som tar imot oss. Vi er ikke vektløse.

 

Jeg tror ikke på tiltrekning før det første kysset.

 

Eller, rettere sagt, jeg tror ikke på tiltrekning før det andre kysset bekrefter at det første ikke bare var en glipp, at han ikke bare kom borti meg på vei mot å sjekke mobilen, reise seg og gå, på vei mot å skjenke i enda en kopp kaffe, kom for nært og måtte kysse seg ut av en pinlig situasjon. Det gjør man bare én gang. Confirmatory touch.

 

Vi tror på verden og på oss sjøl gjennom strukturene av motstand som hindrer oss i å falle gjennom. Foreldre som maser på at vi skal legge oss når vi vil være oppe, stå opp når vi vil sove, dra på besøk til perifere slektninger når vi vil være heime, være hyggelige når vi vil være mutte, formaner, blander seg, legger seg oppi. Skolen eller jobben som maser på at vi skal møte opp der og der da og da, være tilgjengelige, våkne, oppmerksomme, serviceorienterte, ha et vinnende vesen til vi stempler ut eller lukker sekken for siste gang. Venner og kjærester som vil snakke når vi ikke vil lytte, som vil ut når vi vil være inne, som vil være sammen med andre når vi vil ut.

 

I de siste årene har strukturene av motstand sakte blitt slipet ned. Åpningene i sikkerhetsnettet har blitt større. Jeg har blitt vektløs. Frilanserlivet. Livet som solohabitant. Livet som enebarn. Jeg står opp, og det er ingen der. Jeg trakter kaffe, sjekker nettet, sier hei til noen på Facebook eller Twitter bare for å få bekrefta at jeg eksisterer i dag også.

 

Og jeg tror noe av grunnen til at jeg blogger, til at jeg er så aktiv på nett, er en trang til å få bekrefta egen eksistens. Egen versjon av egen eksistens. Å skape en nettpersonlighet, å konstruere meg sjøl som en ok person, å få bekrefta at den versjonen av meg faktisk eksisterer, ikke bare den versjonen jeg vokste opp med, den versjonen som ble hata, forakta, mobba, den versjonen jeg trodde jeg aldri skulle slippe unna, den versjonen jeg fortsatt er redd sitter igjen i det de i et anfall av urbanitet kaller gater i kommunesenteret heime, som gjør at jeg ikke liker å gå rundt der, går automatisk duknakka, for jeg veit ikke hvilken versjon av meg de tror på, disse jeg liksom vokste opp sammen med, eller som kjenner noen som kjenner noen jeg vokste opp sammen med. Tror de på konstruktet av meg som en ok person, som en morsom person når jeg bare anstrenger meg litt, den versjonen av meg som har venner og forhold, en person du ikke ville ha noe imot å tilbringe et par timer sammen med, en person øynene dine lyser opp når du ser – eller tror de på taperen, den heslige jenta ingen noensinne vil hæle å ta på, jenta du må tørke av hendene på buksa etter å ha håndhilst på, i frykt over at hesligheten smitter? Jeg veit ikke. Derfor går jeg alltid som om jeg går i motvind.

 

«You’ll have to be very strong
‘Cause you’ll start from zero
Over and over again.»

 

Jeg lå på golvet i stua mi hele fredag kveld, hele lørdag formiddag, den siste dagen i mai, den første dagen i juni, fire uker etter at det ble slutt, og bare gråt og gråt og gråt. Bunnen hadde gått utav meg, jeg var drittlei av meg sjøl og livet, og jeg hulka meg svett og varm, trøsteslaus av sorg og slitasje, vektlaus og med en følelse av å ha falt av jorda. Ground control to Major Tom: not responding. Mamma kom på besøk, og jeg slapp henne inn, strigråtende, og jeg forklarte mellom hulkene at jeg ikke følte at jeg hadde noe eller noen som holdt meg på plass lenger:
«Jeg har ingen fast jobb og ingen jobbutsikter og ingen gode venner som jeg er del av livet til lenger, og ingen kjæreste lenger og ingen søsken, og det er bare du og pappa som er ‘mine’ nå, og når dere dø-hø-hø-ør, har jeg INGEN, og jeg har ingen plass å feire ju-hu-hu-hu-uuuuuul, jeg må typ gå på legd hos søskenbarna mine, og det er i tillegg bu-hu-hu-hu-rsdagen min.» Her tok jeg en pause på fem minutter for å hulke, for dette var for grusomt til å tenke på.
«Nei da», svarte mamma tørt. «Det må du ikke. Jeg tror du må finne på noe annet. Jeg tror ikke noen av dem er så interessert i å ha deg på omgang, egentlig. Jeg tror de har det travelt nok som det er.»

Motstand.

For første gang på et døgn lo jeg.


Kvinne (26) tar fly : en retrospektiv stemningsrapport

I sikkerhetskontrollen ser jeg en mann med iPhone-blikk og klær som koster mer enn boksamlinga mi, som glemmer å se opp og roter seg inn i den samme blindveien jeg passerte ham på vei ut fra for fem sekunder siden. Han stopper ikke før han treffer sperrebåndet. Jeg ler litt for åpenbart av ham. Han ser skrått vurderende på meg over skjerf og sperrebånd. Det ble ikke oss.

Jeg setter meg på et fly til Oslo. Det er varmt – latterlig varmt i ullgenser. På motsatt side av midtgangen snakker ei dame i femtiåra og en mye yngre mann om MR-maskiner. Han jobber med det, forteller han. Hun forteller rolig at hun lå i ei slik maskin for ti år sia og fikk panikk. Hun ler. Han forstår. De har visst funnet hverandre, og mens flyet letter, har de en munter samtale om klaustrofobi og eldre slektninger. Jeg tror ikke de kjenner hverandre. Det er fint.

Kofferten min er nitti prosent dårlig sammenstappa sovepose, og jeg er redd de med gjennomlysingsmaskina vil dømme meg. Under meg forsvinner Trøndelag under skydekket, og over skydekket møtes vi av ei perfekt loddrett kondensstripe i det fjerne. Jeg ser ut vinduet og lurer på om jeg hadde hatt flyskrekk om jeg klarte å ta det å fly seriøst. Jeg klarer ikke ta innover meg at vi henger kilometervis over bakken i en liten metallkapsel. Den eneste verdenen som eksisterer for meg nå, er den i flyet. Kognitiv brist.

I min verden biter dama jeg deler seterad med, tennene sammen og lukker øynene, og over midgangen snakker de fortsatt om klaustrofobi. Piloten fniser seg gjennom velkomsttalen på kjapp stakkatopilotsk med henholdsvis trøndersk og trønderengelsk intonasjon. Jeg antar de ba om konfirmasjonsattest før de ansatte ham.

Jeg er på vei til Oslo. På vei til venner, øl, «vafler», pizza og tilslørte bondepiker. Denne helga skal bli høstens fineste.