Motstand: et øyeblikksbilde fra tidlig september

Jeg våkner fra en drøm om bestefar av at høstsola skjærer i øynene, magen knurrer, og mobilen kvitrer som ei grashoppe.

Slumr.

I drømmen hadde jeg gjenoppliva et glemt barndomsminne om bestefar, han som døde da jeg var to og et halvt. Plutselig sto han helt klart for meg. Jeg husket akkurat hvordan han var. Han sto lett framoverbøyd på kjøkkenet og pusset nesen med et gigantisk lommetørkle han hadde i bukselomma. Så våknet jeg, og alt gikk tilbake inn i tåka igjen.

 

Jeg slumrer bort livet i en halvtime mens jeg leser nettaviser, prøver å få stålulla vekk fra hjernen og forbanner magen, som alltid verker. Sjekker jobbmail fire ganger. Ingen manus. Jeg har tatt unna køen. Inntil videre har jeg fri. «No må du stå opp veitj. Kan itj ligg her og dra dæ», sier jeg, bare for å høre lyden av noens stemme, selv om det er min egen.

 

It’s another headache Monday.

 

Mens andre våkner opp med hverandre, stresser, brødet setter seg fast i brødristeren, melka var sur, de må løpe etter bussen, får ikke start på bilen før på tredje forsøk, banner eller gleder seg hele veien til jobben, veksler to ord med en kollega i gangen på vei mot kontoret, ligger jeg og drar meg til halv ni og føler jeg har sluppet gjennom maskene i sikkerhetsnettet.

 

I Topophilia av Yi-Fu Tuan begynner han med å gå gjennom de fem sansene.
«Touch», skriver han, «is the direct experience of resistance, the direct experience of the world as a system of resistances and pressures that persuade us of the existence of a reality independent of our imaginings.» 

 

Vi tror ikke på noe før vi tar på det. Apostelen Tomas måtte ta på Jesu sår før han trodde på oppstandelsen, og har fått evig ettermæle som tviler.

 

Vi tror ikke på verdens eksistens før vi føler den. Det vi føler, er motstand. Motstanden som stopper kroppen i fallet, holder den på plass i sofaen (selv om vi ligger urørlige, faller vi ikke gjennom). Motstanden av noen andres kropp mot vår. Kaffekoppen mellom oss og den brennheite væska. Den iskalde vinden som røsker i kinnene. Brutaliteten oppveies av den trygge vissheten om at det er noen eller noe der som tar imot oss. Vi er ikke vektløse.

 

Jeg tror ikke på tiltrekning før det første kysset.

 

Eller, rettere sagt, jeg tror ikke på tiltrekning før det andre kysset bekrefter at det første ikke bare var en glipp, at han ikke bare kom borti meg på vei mot å sjekke mobilen, reise seg og gå, på vei mot å skjenke i enda en kopp kaffe, kom for nært og måtte kysse seg ut av en pinlig situasjon. Det gjør man bare én gang. Confirmatory touch.

 

Vi tror på verden og på oss sjøl gjennom strukturene av motstand som hindrer oss i å falle gjennom. Foreldre som maser på at vi skal legge oss når vi vil være oppe, stå opp når vi vil sove, dra på besøk til perifere slektninger når vi vil være heime, være hyggelige når vi vil være mutte, formaner, blander seg, legger seg oppi. Skolen eller jobben som maser på at vi skal møte opp der og der da og da, være tilgjengelige, våkne, oppmerksomme, serviceorienterte, ha et vinnende vesen til vi stempler ut eller lukker sekken for siste gang. Venner og kjærester som vil snakke når vi ikke vil lytte, som vil ut når vi vil være inne, som vil være sammen med andre når vi vil ut.

 

I de siste årene har strukturene av motstand sakte blitt slipet ned. Åpningene i sikkerhetsnettet har blitt større. Jeg har blitt vektløs. Frilanserlivet. Livet som solohabitant. Livet som enebarn. Jeg står opp, og det er ingen der. Jeg trakter kaffe, sjekker nettet, sier hei til noen på Facebook eller Twitter bare for å få bekrefta at jeg eksisterer i dag også.

 

Og jeg tror noe av grunnen til at jeg blogger, til at jeg er så aktiv på nett, er en trang til å få bekrefta egen eksistens. Egen versjon av egen eksistens. Å skape en nettpersonlighet, å konstruere meg sjøl som en ok person, å få bekrefta at den versjonen av meg faktisk eksisterer, ikke bare den versjonen jeg vokste opp med, den versjonen som ble hata, forakta, mobba, den versjonen jeg trodde jeg aldri skulle slippe unna, den versjonen jeg fortsatt er redd sitter igjen i det de i et anfall av urbanitet kaller gater i kommunesenteret heime, som gjør at jeg ikke liker å gå rundt der, går automatisk duknakka, for jeg veit ikke hvilken versjon av meg de tror på, disse jeg liksom vokste opp sammen med, eller som kjenner noen som kjenner noen jeg vokste opp sammen med. Tror de på konstruktet av meg som en ok person, som en morsom person når jeg bare anstrenger meg litt, den versjonen av meg som har venner og forhold, en person du ikke ville ha noe imot å tilbringe et par timer sammen med, en person øynene dine lyser opp når du ser – eller tror de på taperen, den heslige jenta ingen noensinne vil hæle å ta på, jenta du må tørke av hendene på buksa etter å ha håndhilst på, i frykt over at hesligheten smitter? Jeg veit ikke. Derfor går jeg alltid som om jeg går i motvind.

 

«You’ll have to be very strong
‘Cause you’ll start from zero
Over and over again.»

 

Jeg lå på golvet i stua mi hele fredag kveld, hele lørdag formiddag, den siste dagen i mai, den første dagen i juni, fire uker etter at det ble slutt, og bare gråt og gråt og gråt. Bunnen hadde gått utav meg, jeg var drittlei av meg sjøl og livet, og jeg hulka meg svett og varm, trøsteslaus av sorg og slitasje, vektlaus og med en følelse av å ha falt av jorda. Ground control to Major Tom: not responding. Mamma kom på besøk, og jeg slapp henne inn, strigråtende, og jeg forklarte mellom hulkene at jeg ikke følte at jeg hadde noe eller noen som holdt meg på plass lenger:
«Jeg har ingen fast jobb og ingen jobbutsikter og ingen gode venner som jeg er del av livet til lenger, og ingen kjæreste lenger og ingen søsken, og det er bare du og pappa som er ‘mine’ nå, og når dere dø-hø-hø-ør, har jeg INGEN, og jeg har ingen plass å feire ju-hu-hu-hu-uuuuuul, jeg må typ gå på legd hos søskenbarna mine, og det er i tillegg bu-hu-hu-hu-rsdagen min.» Her tok jeg en pause på fem minutter for å hulke, for dette var for grusomt til å tenke på.
«Nei da», svarte mamma tørt. «Det må du ikke. Jeg tror du må finne på noe annet. Jeg tror ikke noen av dem er så interessert i å ha deg på omgang, egentlig. Jeg tror de har det travelt nok som det er.»

Motstand.

For første gang på et døgn lo jeg.

Advertisements

3 responses to “Motstand: et øyeblikksbilde fra tidlig september

  • slikejenter

    Eg sakner deg og! (med dramatisk fjernsynsteaterstemme). Dessuten: Ti poeng og stjerne til mordi. Jeg tror du må finne på noe annet…

    • astarkvedja

      Enig. Det var total krisemaksimering, der jeg gikk inn i en slags tante Pose-rolle. Og jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ville ha kledd den kjolen. Eller den grimasen.

  • Maria

    Jeg liker mamman din. Og deg, selvsagt. Dette innlegget skal jeg lese igjen og igjen når sorgen tar over og jeg for lengst har glemt at livet er fint også uten sikkerhetsnett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: