Lou Reed er død

Først en notis fra Rolling Stone i Twitter-feeden min ti på halv sju søndag kveld.

«Lou Reed has died at age 71»

Og hjernen min stopper opp på tanken «nå slapp han mer»

Twitter-feeden min er helt stille.

«Lou Reed er død», skriver jeg.

Og mens etterdønningene siger inn og retweetes – YouTube-videoer, sitater, R.I.P.-er, hvil i fred-er – tenker jeg at jeg fortsatt deler opp livet mitt basert på hvilke Lou Reed-album jeg har hørt i den perioden, og at alle de verste og fineste og mest forglemmelige øyeblikkene mine i voksen alder har skjedd til et mentalt soundtrack av Lou Reed og Velvet Underground.

Jeg traff først på Lou Reed sommeren 2003 gjennom boka Prozac Nation, som mitt 16-årige meg brukte som sin bibel til de finere ting i livet: kjærlighet, depresjon og musikk. Det var enkelt. Lou Reed kombinerte alle tre.

Vinteren og våren 2006 erobra jeg verden til tonene av Velvet Undergrounds «There She Goes Again» og Lous «Walk on the Wild Side». Nitten år og nyoppdaga og fikk et støt i magen av forventninger og hormoner hver gang han kom til siste refreng og ble ironisk inderlig-insisterende: «I said hey, BABE. Take a walk on the wild side». Sommeren var samleplata Velvet Underground Gold og «thought of you as my mountain top, thought of you as my peak, thought of you as everything I’ve had, but couldn’t keep. Linger on your pale blue eyes» i hvert minutt sommerjobben ikke opptok.

Høsten 2006 var høsten der jeg kjøpte Transformer og Best of … på CD på Platekompaniet sammen med han jeg var forelska i, men som ikke ville. Om vinteren satt jeg på bussen heim fra Dragvoll med Songs for Drella og prøvde å ikke grine på bussen med «I really miss you / I really miss your mind / I haven’t heard ideas like that in such a long, long time» på repeat. Jeg sinnamima til «I hate being odd in a smalltown» og sendte sangen til venninna mi heimefra med responsen: «Oi. Dette. Dette er oss! :O» i retur.

Våren 2007 hadde livet letna såpass at jeg gikk videre til Coney Island Baby og hadde «that crazy feeling» og sverga «Man, I swear I’d give the whole thing up for you» til ingen i sin særdeleshet ut i den lyse mailufta.

På seinhøsten 2008 innleda jeg mitt livs viktigste forhold til tonene av Berlin.

Våren 2013 endte forholdet, og jeg brukte hele sommeren på å plukke opp meg sjøl igjen til Magic and Loss. Jeg jobba for mye, stressa for mye og på det verste klarte jeg bare å senke skuldrene og redde dagen ved å sette på Metal Machine Music på repeat og høre den flaggermusaktige feedbacklyden forplante seg som frysninger nedover ryggen. En tweet om det sikra meg et vennskap.

Takk for alt, Lou.

Takk.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: