Månedlig arkiv: november 2013

Stormlengsel

Det blåser; det blåser ikke nok. Vi har søkt tilflukt i hver vår stue, oppvarma av vifteovn; oppildna av stormlengsel. Øyjenter i fjordbyen. Vi har snakka opprømt om muligheter for strømbrudd. Begge har hamstra sjokolade. Om ettermiddagen sjekker jeg batteriet i lommelykta. Tenner telys. Venter på stormen.

I kveldinga blåser det endelig opp. Hver vindkule som river tak i blokka, sitrer i meg. Blikket blir villere, smilet bredere. Jeg minnes høststormene heime: Vinden som river i veggene, uler ned gjennom skorsteinen, truer med å rive døra ut av hendene på meg når jeg slipper inn en søkkvåt katt. Lyset som plutselig går. Datt det ut? Nei, det var bare bløkting. Et kort blaff av mørke. Bløkting på bløkting til lyset endelig ikke kommer tilbake igjen. «DER gikk strømmen», konstateres det, og vi plirer ut vinduet for å se om det er mørkt hos naboene òg. Vi tenner lys. Vi fyrer i ovnen. Vi drikker det siste av kaffen. Vi hører på vinden. TV er ute. Nettet er nede. Det er for mørkt for bøker, for mørkt for aviser, for mørkt for kryssord. Det eneste vi kan gjøre, er å være familie.

Og det er der jeg vil være. Jeg vil kroe meg for hvert vindkast og vogges i søvn av blåsten mot skråtaket. Men i Trondheim spakner vinden etter å ha blåst seg opp til en skarve kuling, og jeg går tidlig til sengs  med forkjølelse og ligger søvnløs til halv to.

Det er søndag kveld. Vi går tur langs elva. Det er ring rundt månen. Snart vil det snø. Fra Øya ser vi murgårdene i Elvegata smile vennlig i det gule gatelyset. Vi vasser i nedblåste barnåler og snakker om filmer vi ikke har sett. På vei heim ruver Ilen kirke dystert over meg i måneskinnet. Jeg stopper og tar bilde.

Bilde

Det er fint dette livet òg.

Men stormlengselen i ei øyjente spakner ikke så lett.


November

Frosten kryper opp gjennom fortauet og legger seg som rim, men Ilabekken har enda ikke frosset for vinteren, og på trærne henger det siste rustrøde eller gule lauvet, som etter to måneder fortsatt klarer å gjøre meg djupt og inderlig betatt. Når jeg følger mamma til båten etter snarvisitt med påfølgende kaféfrokost, trenger kulda seg inn gjennom det tynne jakkestoffet, og fingrene stivner i et dødsgrep med tommelen festa til touchskjermen på mobilen når jeg stopper for å ta bilde av Skansen bru. Sesongbetont symbiose.

Bilde

November. Og jeg? Jeg ser ut gjennom uvaska vinduer, kler meg som en tømmerhogger, tenker for mye, har en uutgreelig floke i nakken, kaffe på kanna, en voksende manusbunke og et liv på Twitter, har fått to ord i inn i ordboka og har blitt headhunta til drømmevikariatet neste år. Ser man nøye etter, kan man se konturene av et begynnende smil.