Månedlig arkiv: januar 2014

Drivis: et øyeblikksbilde fra januar

Drivisen haster nedover elva, og vi står på Nidareid bru i sola, mot vinden, og ser isen drive under og forbi oss i svimlende fart, flak møter flak, sprø is møter hard, en skjør lyd av is som knuser tynnere, flakete is, den dumpe lyden av større flak som barker sammen, kniver om plassen, må fram, fram, fram, dras med strømmen, under brua, danner en propp, stopper opp, treffes av en ny ladning is, presses sammen, regrupperer, splittes opp på nytt, dras videre, videre, fortere, saktere, fortere igjen. Is i vekselstrøm.


Artikulasjonsutfordringer og euforisk kulde

Fra én dag til den neste slår januarkulda inn over byen, og jeg fryser midt i en bevegelse, fryser midt i alle bevegelser, inngår i en påtvungen hybriditet med ullgenser og stillongs, katalogiseres som en ull- og nylonbasert livsform med øyne som så vidt stikker opp over skjerfet.

På vei heim over Øya om ettermiddagen i elveluft og sno fryser ansiktet, kinnene, leppene midt i en samtale, og jeg klarer plutselig ikke fullføre ordet jeg begynte på; leppene lystrer ikke, vil ikke la seg forme, og jeg kommuniserer via strupelyder til vi legger om kursen og havner i le. Tar inn synet av gatelysgule Elvegata som speiler seg i svart elv med frostrøyk, så fint at det er helt latterlig. Brutal harmoni.

Det er torsdag, det er tirsdag, det er onsdag. Jeg mistet følelsen i fingrene i nærheten av Lerkendal et sted og har ledd i fire kvartaler sammenhengende mens jeg omhyggelig har plassert beina under meg på det glatte underlaget, fordypa i en kvasiseriøs samtale om intersubjektiv sjølgranskning og subjektiv empiri. Briljerer foran, bak og forbi forskremte femten år gamle jenter i boblejakke på vei til håndballtrening. Klubb Dragvoll.

400 meter fra blokka mi sier vi ha det, og jeg går heim til kald stue og tom kha gai på hurtigtast. Om kvelden strekker jeg valne fingre lengselsfullt mot vifteovnen i ei stue som holder 17 grader. Skriver med ei hånd, varmer den andre. Skifter hånd, gjentar prosessen.

Januar og kulde og livet er alltid ei spilleliste unna å tippe over i rein, uforfalska eufori.

 


Uanstrengt resiprositet

Vinrøde Converse mot et tørt, gruslagt fortau første lørdag i januar, siste lørdag før ny jobb, og det er en time siden jeg sto opp til mobilen som vibrerte med spørsmål om jeg hadde lyst til å henge i byen, og jeg svarte «Veldig!» og heiv meg i dusjen.

Det er sju grader i lufta, men vinden sender et kaldt gufs mot trassige strømpebukselegger mens vi går mot hverandre. På Skansen treffes vi, vinker overentusiastisk til hverandre på tjue meters avstand, men rekker nesten å gå forbi hverandre mens vi fikler med å skru av musikk og ta av hodetelefoner, og vi har rukket å le to ganger før vi sier hei.

Vi går gjennom Hospitalsløkkan og prater om familiene våre og iPadene deres, om jula og hva folk kalte seg på mIRC i 2001, om vinden, som aldri blåser nok, om bare fortau, entusiasme og butikkene vi aldri tør å gå inn i aleine. Vi er tøffere sammen.

I St. Olavs gate krysser vi trikkeskinnene, går innom Big Dipper og blar gjennom plater i tjue minutter, sjøl om ingen av oss har platespiller, uten at noen av oss synes det er noe rart i det. Vi rekker å miste hverandre på Outland tre ganger på ti minutter, fniser av kjøleskapsmagneter på Kremmerhuset og står som motvekt ekstra lenge i ledningslistreolen på Clas Ohlson mens vi prater så karslig og kyndig vi bare kan om drill og turtall og gipsplater og montering, men det er ingen andre i nærheten, og reolen blir ikke synlig imponert.

På impuls og med bankkontoens godkjenning tråler vi byen for platespillere, men snusleppa på Big Dipper selger meg to plater og er utsolgt for spillere fram til tirsdag, og på Soundgarden møtes vi av stengte dører og ei juletrekule som spinner rundt sin egen akse med 33 1/3 omdreininger pr. minutt.

Vi følger hverandre tre kvartaler heimover, og sier ha det med avtale om søndagstur dagen etter for å prate ferdig.

På heimveien, gjennom veiter, over brustein, med Paul Westerberg i bakgrunnen, wearing too much makeup, not near enough clothes, med en litt for tung pose i handa og ei uregjerlig ledningslist under armen, merker jeg at jeg har smilt bredt i fire timer i strekk uten å tenke over det, og idet jeg krysser trikkeskinnene i Ila, tenker jeg: «Nå! Nå i dette øyeblikket elsker jeg virkelig dette dumme, lille livet mitt.»

Og tilbake i sofaen tenker jeg på de tolv åra vi to har vært venner, på alle samtalene, alle mIRC-loggene, MSN-loggene, SMS-ene, de snart 13 000 facebookmeldingene, alle turene, alle julene, alle latterkulene, den motstrebende omverdenen vi alltid prøvde å forstå, alltid prøvde å få på gli, alltid prøvde å gli inn i, all den idiotiske einvegsloven og vanskelige tovegsloven vi har analysert og skåret grimaser av til hverandre, alle gangene vi har stått og frosset på et gatehjørne fordi vi må fortelle ferdig før vi går heim hver til vårt – «og, jo, forresten …», og enda en halvtime går –, og det står plutselig klart for meg: Det var oss det handla om hele tida. Det var dette som aldri sklei unna. Vennskap og uanstrengt resiprositet.