Uanstrengt resiprositet

Vinrøde Converse mot et tørt, gruslagt fortau første lørdag i januar, siste lørdag før ny jobb, og det er en time siden jeg sto opp til mobilen som vibrerte med spørsmål om jeg hadde lyst til å henge i byen, og jeg svarte «Veldig!» og heiv meg i dusjen.

Det er sju grader i lufta, men vinden sender et kaldt gufs mot trassige strømpebukselegger mens vi går mot hverandre. På Skansen treffes vi, vinker overentusiastisk til hverandre på tjue meters avstand, men rekker nesten å gå forbi hverandre mens vi fikler med å skru av musikk og ta av hodetelefoner, og vi har rukket å le to ganger før vi sier hei.

Vi går gjennom Hospitalsløkkan og prater om familiene våre og iPadene deres, om jula og hva folk kalte seg på mIRC i 2001, om vinden, som aldri blåser nok, om bare fortau, entusiasme og butikkene vi aldri tør å gå inn i aleine. Vi er tøffere sammen.

I St. Olavs gate krysser vi trikkeskinnene, går innom Big Dipper og blar gjennom plater i tjue minutter, sjøl om ingen av oss har platespiller, uten at noen av oss synes det er noe rart i det. Vi rekker å miste hverandre på Outland tre ganger på ti minutter, fniser av kjøleskapsmagneter på Kremmerhuset og står som motvekt ekstra lenge i ledningslistreolen på Clas Ohlson mens vi prater så karslig og kyndig vi bare kan om drill og turtall og gipsplater og montering, men det er ingen andre i nærheten, og reolen blir ikke synlig imponert.

På impuls og med bankkontoens godkjenning tråler vi byen for platespillere, men snusleppa på Big Dipper selger meg to plater og er utsolgt for spillere fram til tirsdag, og på Soundgarden møtes vi av stengte dører og ei juletrekule som spinner rundt sin egen akse med 33 1/3 omdreininger pr. minutt.

Vi følger hverandre tre kvartaler heimover, og sier ha det med avtale om søndagstur dagen etter for å prate ferdig.

På heimveien, gjennom veiter, over brustein, med Paul Westerberg i bakgrunnen, wearing too much makeup, not near enough clothes, med en litt for tung pose i handa og ei uregjerlig ledningslist under armen, merker jeg at jeg har smilt bredt i fire timer i strekk uten å tenke over det, og idet jeg krysser trikkeskinnene i Ila, tenker jeg: «Nå! Nå i dette øyeblikket elsker jeg virkelig dette dumme, lille livet mitt.»

Og tilbake i sofaen tenker jeg på de tolv åra vi to har vært venner, på alle samtalene, alle mIRC-loggene, MSN-loggene, SMS-ene, de snart 13 000 facebookmeldingene, alle turene, alle julene, alle latterkulene, den motstrebende omverdenen vi alltid prøvde å forstå, alltid prøvde å få på gli, alltid prøvde å gli inn i, all den idiotiske einvegsloven og vanskelige tovegsloven vi har analysert og skåret grimaser av til hverandre, alle gangene vi har stått og frosset på et gatehjørne fordi vi må fortelle ferdig før vi går heim hver til vårt – «og, jo, forresten …», og enda en halvtime går –, og det står plutselig klart for meg: Det var oss det handla om hele tida. Det var dette som aldri sklei unna. Vennskap og uanstrengt resiprositet.

Advertisements

5 responses to “Uanstrengt resiprositet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: