Skylden for min dårlige hårdag: en appell

Kjære nabo(er) på andre siden av veien.

Neste gang du finner det for godt å krangle/synge/gaule/ha lange samtaler med utestemme fra leiligheten din klokka halv tre på natta, kan du da vennligst enten:

a) dempe deg, så jeg kan fortsette med min høyst tiltrengte skjønnhetssøvn (den fotoseansen jeg foretok rett før leggetid i går og av åpenbare årsaker ikke legger ved her, var et klart bevis på hvor tiltrengt denne søvnen er for meg)?

b) rope litt høyere, så jeg kan forstå hva det dreier seg om. Hva var greia i natt, liksom? Krangla dere? Var noen av dere i reell fare for å bli drept? Blåøvde dere på en ny, norsk musikal? Hadde dere spontanfest (spontanfester natt til mandag er jo alltid en schlager…)?

Og ja, jeg sneik meg opp og iakttok dere fra soveromsvinduet mitt. Jeg så all veivinga med hendene. Jeg føler meg trygg på at alle dere involverte fortsatt er i live og oppegående (om enn ikke oppstått enda) i dag.

Ikke la det bli en neste gang. Det er deres skyld om jeg er stygg i dag.

 

Reklame

Hverdagshelt

Til vedkommende som endelig fikk skrudd av bilalarmen etter tre lange timer med «biiip biip-biip, biiip biip-biip» i natt:

Hva skal jeg si, du er min nye helt.

Ta kontakt, så skal du få eple.

 

Ønskes kjøpt: Sikkerhetslås og kjøttøks

Jeg ble revet ut av søndagsapatien da noen kontant ringte på dørklokka mi, for så å umiddelbart røske hardt i min heldigvis låste ytterdør. Det var skikkelig ubehagelig. Jeg følte meg utrygg. Og alle knivene mine er skitne etter middagslaginga.

Før jeg rakk å snike meg fram til kikkhullet for å ta vedkommende i øyesyn, hadde mr(s) X ringt på døra til naboen og angivelig forsvunnet inn dit.

Jeg har dermed brukt den siste halvtimen klistra til kikkhullet i håp om å få se vedkommende på returen.

Så langt har ingenting skjedd. Noen har tatt heisen forbi etasjen min og naboen over ommøblerer igjen.

Jeg har litt kink i nakken.

Utsikten min den siste halve timen

Fjerde november er en torsdag i år

Det begynner å bli mørkt tidligere. Allerede klokka kvart over fire må jeg anstrenge øynene når jeg prøver å se inn til naboene i naboblokka.

Jeg ser aldri noen ting uansett, bare fragmenter av levd liv. Gardiner. Lys som slås på. Bevegelser i vinduet. Blåskjæret fra TVen. Mennesker som står på verandaen og røyker og ser ut i lufta, mot meg.

Kvart på seks er det bekmørkt. På tide å tenne lys, spise klementiner, drikke kaffe, sjekke mobilen.

Jeg har fire ubesvarte anrop fra et telemarketingfirma. Jeg lurer på om noen ser meg nå.

Hva i huleste er egentlig Facebooktid?

Våknet og tenkte hvor fint det var at mobilen min gikk på Facebooktid og slik at vekkealarmen i alle fall ringte i tide. Våknet litt mer og lurte på hva i huleste Facebooktid var. Naboen mente i alle fall det var på tide å lufte pressluftboret. DRRRRRRRRRRRR DRRRRRRRRR DRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR

DRRRRRRRRRRRRRRRR DRRRRRRRRRRRRRRRRR DRRRRRRRRRRRRRRRRRRR

DRR

Vi kapitulerte til slutt og gikk en lang tur ut, via Gunnerus, Øya,  St.Olavs og Marienborg. Herlig høstvær og fortauene tina heldigvis i løpet av turen slik at vi kom unna turen uten knall og fall. Godt å få masteroppgaven på fysisk avstand av og til. Ble varta opp med kakao etterpå.

Nå har naboen heldigvis latt boret hvile igjen, så da er det tilbake til steinbruddet for meg. Facebooktid eller ikke facebooktid.

Nye naboer

Dette synet møtte meg da jeg så ut vinduet mitt i dag morges.

Jeg mistenker brødrene Dal.