Tag Archives: byen jeg bor i

Slaget i Tordenskiolds gate og scener fra et ekteskap: epistler fra en tam torsdag

Rommet har vært lyst lenge da jeg våkner og kommanderer mobilalarmen til å slumre mens jeg vekselsvis halvsover, drømmer i ti minutter lange rykk, leser nyheter eller oppdaterer Twitter og krampaktig nyter sommerdynas perfekt tempererte klimasone til de fire sifrene som flasher mot meg, insinuerer at evakuering strengt tatt burde vært iverksatt for ti minutter siden. Kaldt gulv under føttene, putemerker på kinnet i speilet på badet, dødsforakt for alle ordtak som inneholder ordet «morgenstund».

Jeg går mot byen med kontoret i veska: Converse mot brustein, Eels og Säkert! mot trommehinnene, stål i brystet, stålull i hodet, kommareglene i fingrene. Prøver å kappgå med mannen som har bestemt seg for å dele fortau med meg (solbriller, hettejakke, irriterende selvtilfreds kroppsholdning, minst sju cm lengre bein enn meg); leder klart i oppløpet forbi Trondhjems Hospital, men må krysse gata og gi tapt ved Skibnes Arkitekter, og Selvtilfreds Hettejakke vinner slaget om Tordenskiolds gate med åtte meters margin. Jeg trøster meg med at han aldri får vite det.

Biblioteket er morgendovent og nesten mennesketomt. Kaffen i hånda mi skvulper over på vei opp trappa, og jeg legger munnen inntil og slurper overfloden fra lokket før jeg sender et ironisk blikk mot bibliotekets temautstilling om klimaendringer som hilsen til de to bøkene jeg språkvaska der. Jeg stopper og åpner den ene, balanserer kaffen i den ene hånda, blar opp i forordet og sjekker om han fortsatt takker kona for grundig korrektur. Det gjør han. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet over ikke å ha huska bryllupsdagen vår. På den andre side er han minst like ille. Han tror visst jeg heter Karin. Det må være derfor jeg aldri får blomstene hans.

Jeg sitter åtte timer på en halvgod stol i en halvfull lesesal, ser folk gå frem og tilbake over Peter Egges plass, prøver å avgjøre om de ser lykkelige ut, om de går mot noe eller fra noe. Tvinger blikket tilbake mot skjermen, lar liv vike for næring, vasker og fakturerer ut to oppdrag i rask rekkefølge, booker inn to nye. Jeg ligger omtrent akkurat på skjema. Klokka fem klapper jeg sammen maskina, surrer sammen strømadapteret, pakker sammen kontoret, hekter skuldrene ned fra ørene, smyger veskestroppen inn på plass mellom dem og går heim i kaldt solskinn.

Kveld og en sofa som elsker meg av hele sitt stoppede hjerte. Forventningen om morgendagens første kaffekopp sniker seg inn i hodet mitt, og jeg løfter blikket mot kveldssola som fortsatt skinner over Sverresborg. Plutselig virker fargene mykere.

Utenfor blokka blomstrer heggen. Det er snart helg.

Advertisements

Unpause

Mars

Og sjøl om fortauene har vært bare hele vinteren gjennom, er det først når sola varmer igjen, at det føles virkelig, først nå byen våkner fra dvalen den hadde glemt den var i, rister litt forfjamsa på hodet, leiter opp småsko, skinnjakke, solbriller, oppdager byen igjen, går turer langs elva, kjøper kaffe på kiosken og sitter på en benk i sola og drikker den, og overalt der man går, er det folk å gå inn i, folk å betrakte – solosyklister, flokksyklister, unger som springer rundt, unger som sitter rett ut på fortauet og spiser sjokolade og deler hemmeligheter, kaffedrikkere, utepilsere, turgåere, turståere, kjærestepar, gamle damer med rullings og rullator.

Mars. Og jeg tiner midt i en bevegelse, trenger ikke lenger tvinge kinnene, munnen, leppene til å artikulere det jeg prøver å si, trenger ikke lenger tenke på å gå i le på vei heim om ettermiddagen, blir mer enn et par øyne som stikker opp over skjerfet, kjakene numne etter å ha ledd av de samme vitsene sia januar.

Mars. Og vinterstøvet virvles opp i ei soloppvarma leilighet, virvles opp og drysser ned i et kretsløp som bare midlertidig forstyrres av golvklut og gode intensjoner, en håplaus kamp. Hver gang jeg tviler på egen tiltrekningskraft, tenker jeg på støvet, støvet som generer seg sjøl på nytt og på nytt for å bekle livet mitt, trekkes mot meg som midd mot ei pute, danser rundt hodet mitt og føttene mine i triumf, overvinner meg igjen og igjen.

Mars. Krokus i et bed utafor Mercur. Kajakk i motvind på vei inn mot Skansen og armer som truer med å streike før vi når moloen. Søndagstur og sjølportrett med solbriller på vei ned trappa. Snapshots fra et liv i umerkelig endring.

 


Drivis: et øyeblikksbilde fra januar

Drivisen haster nedover elva, og vi står på Nidareid bru i sola, mot vinden, og ser isen drive under og forbi oss i svimlende fart, flak møter flak, sprø is møter hard, en skjør lyd av is som knuser tynnere, flakete is, den dumpe lyden av større flak som barker sammen, kniver om plassen, må fram, fram, fram, dras med strømmen, under brua, danner en propp, stopper opp, treffes av en ny ladning is, presses sammen, regrupperer, splittes opp på nytt, dras videre, videre, fortere, saktere, fortere igjen. Is i vekselstrøm.


Artikulasjonsutfordringer og euforisk kulde

Fra én dag til den neste slår januarkulda inn over byen, og jeg fryser midt i en bevegelse, fryser midt i alle bevegelser, inngår i en påtvungen hybriditet med ullgenser og stillongs, katalogiseres som en ull- og nylonbasert livsform med øyne som så vidt stikker opp over skjerfet.

På vei heim over Øya om ettermiddagen i elveluft og sno fryser ansiktet, kinnene, leppene midt i en samtale, og jeg klarer plutselig ikke fullføre ordet jeg begynte på; leppene lystrer ikke, vil ikke la seg forme, og jeg kommuniserer via strupelyder til vi legger om kursen og havner i le. Tar inn synet av gatelysgule Elvegata som speiler seg i svart elv med frostrøyk, så fint at det er helt latterlig. Brutal harmoni.

Det er torsdag, det er tirsdag, det er onsdag. Jeg mistet følelsen i fingrene i nærheten av Lerkendal et sted og har ledd i fire kvartaler sammenhengende mens jeg omhyggelig har plassert beina under meg på det glatte underlaget, fordypa i en kvasiseriøs samtale om intersubjektiv sjølgranskning og subjektiv empiri. Briljerer foran, bak og forbi forskremte femten år gamle jenter i boblejakke på vei til håndballtrening. Klubb Dragvoll.

400 meter fra blokka mi sier vi ha det, og jeg går heim til kald stue og tom kha gai på hurtigtast. Om kvelden strekker jeg valne fingre lengselsfullt mot vifteovnen i ei stue som holder 17 grader. Skriver med ei hånd, varmer den andre. Skifter hånd, gjentar prosessen.

Januar og kulde og livet er alltid ei spilleliste unna å tippe over i rein, uforfalska eufori.

 


Morgenstund fra barnemunn

Man veit man bor nær en barnehage når man rives ut av behagelig morgendøs av oppspilte røster som roper noe du ikke kan fange, ispedd en klar barnestemme som gjentatte ganger utbasunerer:«Det er farlig! Det er farlig! Det er farlig!»

Hva skjer egentlig i barnehagen? Planlegger de et kupp? Forsøker de ganske enkelt å rømme (noe vi gjorde gjentatte ganger da jeg selv gikk i barnehage)? Er det en ny rutsjestil som bråmodne fireåringer ser på med bekymring?

Og sist, men ikke minst: Heter ungen Ludvig?


Hvem skal ut?

 

 


Ila – Skansen – Kalvskinnet – Ilabekkparken: Sommerrute

Det er sommer og jeg vrikker meg bortover gata i løpetights, har ikke satt opp farten enda, passerer Kafé Filter i gangfart – det er fortsatt stengt, vinduene er dekket med gråpapir der noen har klippet til kikkhull, og en fyr står i døra og plyster etter meg når jeg passerer, mens Veronica Maggio synger

 

Snoriga armar och en randig kind

Glömmer aldrig bort min tonårssynd

 

og der passerer jeg huset til Anne B. og setter opp farten ved hjørnet av sykkelbutikken, galopperer ned bakken mot sjøen, forbi det lugubre gatekrysset, traver inn på sjøpromenaden, jogger forbi lugubre menn med lugubre blikk og hardt opparbeida ølmager, forbi økonomistuderende gutter og -jenter med engangsgrill og raybans, under brua som ble konstruet av han som bygde Golden Gate og som er freda, langs den golde grusørkenen som er Sandgata, opp den eviglange bakken fra Sandgata til Elvegata – forbi antikvariatet, over Kongens, forbi de kommunale boligene, skrår over gata ved Museumsparken der Cissi Klein fortsatt sitter på en benk, snart 70 år etter at hun ble drept ved ankomst til Auschwitz, 13 år gammel, men jeg skal bare skrå over gata, passere Gunnerus og spesialsamlingene, ta til høyre i Elvegata og det er varmt, så grusomt varmt at innvollene koker i kroppen og pulsklokka blinker 197 196 197 og jeg løper tjue meter før jeg stopper

 

Och jag blev en av dom som aldri kommit hem

 

rusler bortover Elvegata mens jeg hiver etter pusten og sender ironiske blikk til tilfeldige forbipasserende – «Hvorfor gjør jeg dette mot meg sjøl, sant?» – og det er fint, så fint som det bare er i Elvegata i juli, selv om det er varmt, selv om det hogger til i magen, selv om jeg ikke får puste, og Elvegata går over i Erling Skakkes og Voldgata og jeg må ha passert Ilen kirke og Rettsmuseet, selv om jeg etterpå ikke kan huske det, og jeg setter opp farten igjen, jogger parallelt med Kongens, krysser og sikter meg inn på Mellomila, der jeg alltid bekymrer meg for å bli overfalt, og det er så grusomt varmt og så grusomt vondt og jeg tror jeg skal besvime men jeg må bare fortsette må bare holde farten, må bare løpe videre løpe videre løpe videre, gjennom parken, over gangbrua med inskriberte hengelåser, din for alltid, må stoppe i den siste bakken og så er det slutt

 

för jag glömmer aldri bort vart du bor

 

for der bor jeg også.

 


Til dere som insisterer på å kjøre motorsykkel med defekt lydpotte og som absolutt må akselerere når dere passerer blokka mi

Slutt!


Halla! Rødkål! – Bussdrama i én akt

Voiceover:     Fordelen med å ta buss i rushtida, er at det fort genererer nytt bloggmateriale.  I dag hadde jeg f.eks. gleden av å befinne meg på samme buss som en gjeng heavyrockere. Tenk langt hår, tenk rettetang, tenk skin og dongeri. Tenk Marian Keyes’ «real men» fra Rachel’s Holiday. Fnis litt. Da jeg ikke oppfattet noen av guttenes navn, velger jeg å kalle dem opp etter gitarakkordene i Tom Pettys «Free Fallin'», henholdsvis D, Dsus4 og Asus4. Hvis formateringa suger, kan teksten i sin helhet lastes ned som pdf her: Halla! Rødkål!

D og Dsus4 går gjennom midtgangen, på vei mot baksetet i bussen. D først, Dsus 4 etter. Dsus4 hilser på alle:

Dsus4:     – Halla! Halla! Halla!

Får ingen respons. Henvender seg til D i stedet, setter seg ved siden av ham i baksetet.

Dsus4:     – Ingen sier HALLA! til meg.

Asus4 ankommer bussen på samme måte som Dsus4. Hilser på alle:

Asus4:     – Halla! Halla! Halla!

Fortsatt null respons. Folk er slitne, ser ned i handleposene sine, ser ut av vinduet, tygger på skjerfet sitt, etc. Asus4 setter seg nest bakerst i bussen, ved siden av ei dame på rundt førtifem. Snur seg mot Dsus4. De hilser.

Asus4:        – Halla!
Dsus 4:      – Halla!
Klokka er nå halv fem, og bussen kan endelig kjøre fra Dronningens gate. D, Dsus4 og Asus4 bryter ut i spontan allsang:

Samstemt:     – En bussjåfør, en bussjåfør
det er en mann med godt humør.
Og har han ikke godt humør
da er han ingen bussjåfør.
En bussjåfør, en bussjåfør
det er en mann med godt humør.

 

D:             – …og ett tonefall høyere!

Dsus4:    – Et TONEFALL?

D fortsetter på samme vers, én oktav lysere. Og så enda en. I mellomtiden har Asus4 og Dsus4 begynt å prate. Dsus4 prøver å ta potetgull fra Asus4.

Asus4:     – Kjøp ditt eget! Du kjøpte ikke øl i Sverige, du kan ikke bare snylte
på meg. Kjøp rødkål til meg i stedet!

D blir med i samtalen.
D:                 – Og kålrabi!
Dsus4:        – Skal ikke ha kålrabi til ribbe, da!
D:                 – Nei, det er til pinnekjøtt, det.
Asus4:         – Du kan kjøpe rødkål likevel, jeg venter damebesøk i kveld. Jeg skal servere kjøttboller og rødkål.
D:                 – Og surkål.
Dsus4:          –Meatballs. My balls are made of meat. Ler.

D:        – Skal vi synge litt mer?

Han bryter ut i solo:

D:         – Row, row, row your boat
Gently down the stream
If you see a crocodile
Don’t forget to scream.

D vræler som ei jente.

Asus4 og Dsus4 ler. D gjentar prosessen og avslutter på ny med et velplassert hyl.

Bussen passerer nå sykkelbutikken ved Skansen.
Asus4 ser ut av vinduet. Utbryter:
Asus4:        – Skal ikke kjøpe sykkel, da? Trene litt?
Henvender seg til kvinnen i setet ved siden av seg, som til nå har sittet stille som et lys og sett ut vinduet.
Asus4:     – Trener du mye, eller?
Dame:        – Ehhhhvah?
Asus4:        – Trener du mye.
Dame:        – Ehhhhhnei.
Asus4:     – Nei, ikke jeg heller.

Voiceover:     Bussen stopper. Jeg går av. Bak meg hører jeg sang som sakte blir svakere og som til slutt klippes over av dørene som lukkes.

Row, row, row your boat….

 


Ville tilstander

Min kjære og jeg ankom Samfundet i god tid til Nærumtilbedelse, bare for å oppdage en halvkilometerlang kø som strakte seg rundt hjørnet og bortover hele fortauet. Vi stilte oss i den og havnet midt oppi en venninnegjeng som catchet up. Sju minutter og to ganske stive smil seinere, kom en sikkerhetsvakt ut og annonserte at Samfundet var fullt. Ingen fler slapp inn.

Vi virrer rundt litt og hadde vanskelig for å legge drømmen om Nærum på hylla. Til slutt resignerte vi og busset heim, etter et kortere opphold på Mikrobryggeriet. Vi hadde æren av å ta buss heim sammen med blant annet en gedigen iPod og  ei nonne med blått hår. De fem utgavene av Satan jeg så virre rundt i byen i løpet av kvelden, glimret heldigvis med sitt fravær.