Stikkordarkiv: en sunn sjel i et sunt legeme

Astarkvedjas ikke-patenterte treningsregime

Siden mange ingen av dere skriver inn og ber om treningstips, tenkte jeg jeg skulle poste mine.

1) Snakk mye og høylytt om hvor mye du gleder deg til å trene i kveld. Jo mer du prater om det, jo flauere blir det å trekke seg.

2) Trekk deg i siste liten. Trekk ei hette over hodet og skam deg i passende doser i en behagelig stol resten av kvelden mens du koser deg med bok og sjokolade.

3) Repeter punkt 1+2 til vinteren er over, isen er på vei bort, og linningen i skjørtet begynner å stramme.

4) Når punkt 3 er overstått, grav fram medlemskortet ditt til nest nærmeste treningssenter. Bruk kartsøk for å finne ut om det fortsatt ligger der det lå sist du var der. Ban deg vei til nevnte treningssenter.

5) Riktig treningstøy er viktig. Jeg anbefaler sko som sparker deg i hofta når du bærer treningsbagen fra bussen og til treningssenteret, tights som er bittelitt trange og gir deg synlig underbuksekant (alle respekterer underbuksebrukere), og t-skjorte i en rødtone – eventuelt gammelrosa eller sjokklilla – som matcher det rødsprengte ansiktet ditt.

6) Plasser deg og dine ubarberte legger på ei ellipsemaskin og stå der en halv time – ikke flytt deg derfra om så dommedag kommer! Rør deg med jevne mellomrom, gjerne taktfast og framover. Prøv å holde en jevn takt, husk å puste hvese inn og ut, og rett all edder og galle mot de ubrukelige beina dine, som ikke vil være med lenger, og mot lungene dine, som truer med å eksplodere eller rømme til Kina. Send dulgte, men hissige blikk mot vedkommende på ellipsemaskina ved siden av deg for å se hvem av dere som er i best form. Det kurerer all eventuell selvgodhet du måtte ha bygget opp i løpet av de første sju minuttene.

7) Hvis du er som meg og lett kjeder deg, anbefaler jeg å kombinere punkt 6 med noe å høre på, fortrinnsvis podcast eller lydbok. Og for all del – jeg kan ikke understreke det nok – ikke forsøk å snike inn noe dyp, oppbyggelig, filosofisk litteratur i treningsregimet ditt. Så lenge din eneste reaksjon til dype, reflekterende passasjer uansett bare er «åh, kjøss meg», kan du like gjerne høre på noen som planlegger å bedrive nettopp det. Smusslitteraturen er din venn.

8) Melkesyren er på vei inn, og lungene truer med kollaps, men det er fremdeles 15 minutter igjen. Observer hvordan hjernen din har inntatt rollen som en Don Rosa-figur, og faktisk bare kommuniserer med deg ved hjelp av utropstegn. Forsøk å konsentrere deg om lydboka.

!

!

!

!

!!!!!!!!!

9) Ellipsedelen er ferdig. Senk farten gradvis, og tørk av maskina etter deg.

10) Fjern det verste av svette fra øynene og mys på det styrkeprogrammet treningsveilederen gav deg i september. Forkast den hypereffektive øvelsen han har satt opp, og erstatt den med en mindre effektiv en, fordi maskina a) står nærmere b) er ledig c) har et mer komfortabelt sete og d) ikke er omringet av Store, Sterke (og dermed per definisjon Skumle) Menn (SS(S)M). Utfør øvelsen.

11) Gå til neste øvelse, en armøvelse denne gang. Demonstrer for hele rommet hvor (dominant) venstrehendt du er ved å utføre øvelsen ekstremt skeivt mens høyrehånda di skjelver som et ospeløv.

12) Fjern svette fra øynene. Les treningsskjema. Utfør neste øvelse mens du merker deg at alle kaloriene pulsklokka påstår du har svidd av, åpenbart må ha vært hentet fra hodet, for det føles merkelig lett.

13) Forkast de siste fire øvelsene og gå heim når rommet begynner å spinne.

14) Gjenta etter behov.

15) Lykke til.


Lørdagslo

[Les: Lørdags- lo, ikke lørdag-slo]

Og jeg krampesitter i singlet på en litt for kjølig glassveranda og prøver å tvinge hjernen til å våkne fra sin dorske tilstand. Jeg er rammet av ukas sedvanlige tilfelle av lørdagsinfluensa, som innebærer at kroppen er fylt av bly og hjernen av sand. Jeg tror det er lo fra ei ukes språkvask som har samlet seg opp i hjernen og sakker all framdrift. Lørdags-lo. Mest kommafeil og denslags.

Sist helg løste jeg det med å sitte helt i ro og høre Agatha Christie-hørespill i halvmørket. I dag er det imidlertid strålende sol, så da må jeg finne på noe annet. Gå på butikken, for eksempel. Eller trene. Så langt har jeg bare løftet kaffekoppen, dog med mange repetisjoner. Jeg prøver å gjøre mental yoga, men hjernen er lite tøyelig. Jeg skvatt litt da jeg hørte en hund bjeffe energisk utafor her nå nettopp, men effekten var dessverre forbigående.

Tips mottas med takk.

PS: Takk til slike jenter, som linket til bloggen min i går! Hvis dere ikke leser bloggen hennes allerede (og dere er jo oppegående mennesker, så det gjør dere sikkert), gjør det!

 

 

 


Hårsår

Det er den tida på året igjen. Håret mitt holder på å gå til grunne. Tuppene spises sakte opp av det store flisemonsteret som kalles slitasje. Flokene trenger lengre tid og mer vold enn vanlig på å gres ut.

Hei, jeg heter Åsta Mari. Det er tretten måneder siden sist jeg var hos frisøren.

(hei, åsta mari)

Og jeg kvier meg. Jeg kvier meg til å bestille time, jeg kvier meg til å sitte i stolen, iført svart kappe og krage som stikker, med et speilbilde som alltid er mer eller mindre identisk med konfirmasjonsbildet mitt, midt imot, og et visst sosialt press på å smalltalke hengende over meg.

Jeg har mange gode egenskaper. Smalltalk finnes ikke blant dem. Det er visst en ikke uvanlig bieffekt av å vokse opp som enebarn med kyr som vesentlige samtalepartnere. Kyr bryr seg ikke om smalltalk. De er derimot veldig glad i skryt. Likevel tror jeg ikke frisøren blir spesielt imponert hvis jeg slår til med en «jåååå, så fiiiiiin kosse» og gir henne et par lette, men bestemte klapp på hofta. Awkward. Man kødder ikke med damer med saks og aggressiv betalingsterminal.

I mellomtida sitter jeg klistra foran Youtube og Google og taster inn «cut your own hair», «trim long hair» og «smalltalk while getting hair cut»  som en gal. Hvis jeg går forbi deg på gata med hår som Robert Smith (bilde), veit du hva som har skjedd.

Og det er helt greit. Jeg skjemmes ikke.

Bare ikke be meg smalltalke.


Pannekakebrunch

Jeg har vært så frokostlei i det siste. Runddansen med grovbrød, havregrøt, havregrøt, grovbrød, grovbrød begynner å bli… ja, hva skal man si? Tørr?

Havregrøtlaginga, der jeg stort sett måler opp havregryn og vann på gefühlen og hiver det i mikroen, har riktignok innebakt et spenningsmoment: Vil grøten koke over i dag eller ikke? (Etter to minutter: Vanligvis ikke, men det er fortsatt mer suppe enn grøt. Etter tre minutter: You betcha.) Spenningsmoment eller ikke, man blir lei. Det er altså med god grunn at jeg aldri har frokostblogget.

I dag slo jeg imidlertid til med pannekakefrokost, eller strengt tatt pannekakebrunch. Jeg har lest 101.cookbooks.com til øyet blir stort og vått i ei ukes tid, og følte meg rebelsk. En rask sjekk på dinmat.no og en rask titt i skap og skuffer forsikret meg om at det var gjennomførbart. Resultatet? Amerikanske pannekaker med plommebiter inni og mammas plomme-og eplesyltetøy på toppen. Kombiner dette med nytraktet kaffe i yndlingskoppen av rød emalje og M*A*S*H (Sesong 5: Movie Tonight, en yndlingsepisode) i DVD-spilleren og du har en stykk lykkelig Astarkvedja.

Nå skal jeg ut og gjøre joggeløypa utrygg for alle som finner på å gå foran meg. Hvis du hører noen pese som en rabiessyk hund (dersom de peser, jeg er strengt tatt ikke sikker) bak deg, er det sannsynligvis meg. Dersom noen passerer deg som et korallfarget lyn, er det nok heller noen andre.

Ha en fin søndag, alle sammen!


Det er derfor jeg aldri blir supermodell

Dagbladet skriver i dag om en nederlandsk turgåer i Spania som dro alene på tur. Det gikk ikke så bra, og hun tilbrakte  de neste 19 dagene i ei kløft, avskåret fra omverdenen. I kløfta overlevde hun etter sigende på vann fra elva, men var helt uten mat og ly.

Dagbladet skriver videre at kvinnen «tenkte på å spise maur, men klarte ikke å få seg til å gjøre det».

La oss oppsummere: Kvinnen tilbrakte altså, igjen: etter sigende, 19 dager mutters aleine i ei spansk kløft uten tilgang på mat, og klarte ikke få seg til å spise maur. Hadde det vært meg, kan jeg love dere at den fordømte kløfta hadde vært fysisk fri for både maur, planter, mose, gress og, i verste fall, spansk jord og smågrus nå.

 

 

 

 

 

 


Ila – Skansen – Kalvskinnet – Ilabekkparken: Sommerrute

Det er sommer og jeg vrikker meg bortover gata i løpetights, har ikke satt opp farten enda, passerer Kafé Filter i gangfart – det er fortsatt stengt, vinduene er dekket med gråpapir der noen har klippet til kikkhull, og en fyr står i døra og plyster etter meg når jeg passerer, mens Veronica Maggio synger

 

Snoriga armar och en randig kind

Glömmer aldrig bort min tonårssynd

 

og der passerer jeg huset til Anne B. og setter opp farten ved hjørnet av sykkelbutikken, galopperer ned bakken mot sjøen, forbi det lugubre gatekrysset, traver inn på sjøpromenaden, jogger forbi lugubre menn med lugubre blikk og hardt opparbeida ølmager, forbi økonomistuderende gutter og -jenter med engangsgrill og raybans, under brua som ble konstruet av han som bygde Golden Gate og som er freda, langs den golde grusørkenen som er Sandgata, opp den eviglange bakken fra Sandgata til Elvegata – forbi antikvariatet, over Kongens, forbi de kommunale boligene, skrår over gata ved Museumsparken der Cissi Klein fortsatt sitter på en benk, snart 70 år etter at hun ble drept ved ankomst til Auschwitz, 13 år gammel, men jeg skal bare skrå over gata, passere Gunnerus og spesialsamlingene, ta til høyre i Elvegata og det er varmt, så grusomt varmt at innvollene koker i kroppen og pulsklokka blinker 197 196 197 og jeg løper tjue meter før jeg stopper

 

Och jag blev en av dom som aldri kommit hem

 

rusler bortover Elvegata mens jeg hiver etter pusten og sender ironiske blikk til tilfeldige forbipasserende – «Hvorfor gjør jeg dette mot meg sjøl, sant?» – og det er fint, så fint som det bare er i Elvegata i juli, selv om det er varmt, selv om det hogger til i magen, selv om jeg ikke får puste, og Elvegata går over i Erling Skakkes og Voldgata og jeg må ha passert Ilen kirke og Rettsmuseet, selv om jeg etterpå ikke kan huske det, og jeg setter opp farten igjen, jogger parallelt med Kongens, krysser og sikter meg inn på Mellomila, der jeg alltid bekymrer meg for å bli overfalt, og det er så grusomt varmt og så grusomt vondt og jeg tror jeg skal besvime men jeg må bare fortsette må bare holde farten, må bare løpe videre løpe videre løpe videre, gjennom parken, over gangbrua med inskriberte hengelåser, din for alltid, må stoppe i den siste bakken og så er det slutt

 

för jag glömmer aldri bort vart du bor

 

for der bor jeg også.

 


Dagens middag: Reke- og valnøttwok

 

Ingredienser (til én sulten person):

1/2 løk

2 vårløk

En neve pillede reker (jeg brukte frosne)

Ca 1/4 paprika

Østerssaus

En liten neve valnøtter

(Sitron)

 

Framgangsmåte: Grovhakk løk og vårløk og surr i panne/gryte/wok i litt olje. Tilsett grovhakket paprika og la det fortsette å surre i et par minutter til. Tilsett en dæsj østerssaus. Bland inn reker og valnøtter og la det bli gjennomvarmt. Skvis eventuelt litt sitron over hvis du vil friske opp smaken.

Server med ønsket tilbehør (jeg brukte helkornspaghetti).

 

 


Parafrase over Wessel

Hun åt og drakk

 

var aldri glad

 

sine støvlehæler gikk hun skjeve

 

hun ingenting bestille gadd


 

til sist hun gadd ei heller leve

 


Neglofil fredagskveld

Det er kveld og mørkt ute og herlig dunkelt inne. Jeg småbiter litt på en negl, tar opp igjen kontakten med gamle venner som har flyttet, planlegger, gleder meg for første gang på lenge, selv om alle planer er ganske diffuse.

Må stadig kjenne på tannkjøttet med tunga, det er sårt og litt hovent etter at jeg endelig har begynt å bruke tanntråd, skyver tunga opp mot jekslene og presser, føler meg flink. Fikler med neglene, prøver å forme dem slik jeg vil ha dem, selv om jeg veit det er nytteløst, neglene lar seg ikke forme, men jeg prøver stadig, har presset på dem siden jeg var tolv, presser venstre langfinger mellom tommel og ringfinger, prøver å gjøre neglen smalere, veit ikke hvorfor, men det har vært et stadig ideal, har holdt seg gjennom pubertet og utdanningsløp, aldri blir neglene bra nok, de har rar form og er mjuke, kan bøyes veldig langt bakover bare de er lange nok, og jeg klipper dem ned og presser, klemmer, fikler.

Planlegger filmkveld med kjæresten. Monsterbedriften. Har ikke sett noe særlig Pixar før, må ta igjen det tapte nå, utnytte salg på Platekompaniet. Gleder meg. Har popcorn i skapet og glemte å ta Nexium i går, magesyra brenner i halsen, brystet, magen. Trenger ikke whisky i kveld.

 


Bare kall meg Hålke-Hildur

Snøen gir seg ikke, tiner og trampes ned, blir klumpete og fryser til is, og jeg jeg inntar «gammel dame med beinskjørhet»-ganglaget igjen, vurderer hvert skritt nøye, som et sjakktrekk, setter foten prøvende ned, prøver vekta på den, kjenner om det går, før jeg kan løfte den andre foten og begynner prosessen forfra igjen. Har ikke stolt på føttene mine siden forrige isperiode, fra oktober til april, klarer ikke stole på at det holder, at beina ikke sklir ut under meg, ankelen min husker den gangen jeg sklei og datt ned en bakke og vridde foten to omganger i fjor, derfor må jeg alltid planlegge neste skritt, klamrer meg til autovernet eller rekkverket på brua, busser kjører forbi, i fantasien min tuter de og pasasjerene klistrer seg til ruta for å se på fenomenet meg: Ei åtti år gammel dame på 23. Er veldig bevisst på hvor skjøre håndleddene min er, ei skeiv landing og knekk som en tørr kvist og instant pain (just shake and stir).

Vurderer å barrikadere meg inne med et lass hermetikk og frossenmiddager fram til snøen smelter og masteroppgaven skal leveres. Vurderer å søke hjelpemiddelsentralen om rullator/spark-hybrid, men tror jeg er for ung. Vurderer å nettshoppe brodder så jeg slipper å gå ut og risikere liv og lemmer  for å kjøpe. Vurderer å modifisere  støvlettene mine ved å montere på varmepistoler under hver sko. Vurderer å bruke verneutstyr hver gang jeg går ut. Vurderer å emigrere.

Bestiller pizza.