Stikkordarkiv: en sunn sjel i et sunt legeme

Enkelte ting forandrer seg aldri

Når halsen kiler av uforløst hoste, kroppen verker, nesa renner og hodet har stemplet ut for helga, er det bare én ting å gjøre.

Ut på nye eventyr.


Du har et kvarter

«Pasienten har diffust ubehag
øverst i magen
til høyre»
journalfører legen
Jeg har konkrete smerter
nederst i magen
til venstre
svarer jeg.
Svært konkrete.
Jeg er hysteriker.

Prøvene er fine. De er alltid fine.
(Typisk meg å alltid overprestere på prøver. Hva hjelper Miss Flinkis her, liksom?)
Jeg tror det er medisinen som gjør det, prøver jeg meg.
og leser høyt fra lista med bivirkninger
som jeg fant på felleskatalogen.no
Peker og fekter.
Se her, jeg har alt det her!
Legen smiler overbærende.
« Dette er den mest effektive medisinen.
Du må huske:
Alle medisiner har bivirkninger.
Så lenge den gjør det den skal gjøre, ser jeg ingen grunn til å skifte.»
Hysteriker.

Men.
Jeg er mer usikker, nå. Stemmen mer vaklende.
Punktene jeg øvde på foran speilet i går kveld faller fra hverandre.
Men.
Jeg har ikke noe sosialt liv.
(«Sorry. Jeg er kvalm og magen krangler. Blir heime i kveld. Hils alle og kos dere! Neste gang!»
Lagre som mal? Ja/Nei)
Men.
Jeg veit ikke om jeg klarer å fullføre studiene.
(Må lese må lese må skrive. Klarer ikke konse. Vondt. Trøtt. Kvalm. Dra heim. Pingle.)
Men.
Jeg sover dårlig.
Men.
Jeg ligger sammenkrøket på sofaen i senga på gulvet og gråter.
Jeg er så sliten.
Men.
Jeg kan ikke huske sist jeg ikke hadde vondt.
I en lengre periode av gangen.
Men!

«Du har et kvarter» minner legen meg på. Ser megetsigende på klokka på veggen.
Jeg nikker og reiser meg.
Ansiktet trekker seg sammen
Gnir meg unnskyldende på magen
Hysteriker. Jævla hypokonder. Går tretten på dusinet.
Du har et kvarter.
«Kanskje det hjelper om du går ned i vekt.»

Betaler i skranken.
238 kroner nærmere frikort.


Onsdag

Bruker opp forrådet av gratis Kleenex jeg fikk prakka på meg på gata i Bergen. Våknet i dag av å ikke få puste.

Leser om husløse kjenninger på nett her og her (rop ut om dere har et ledig husvære til dem. Da blir de glade).

Leser om gruvearbeidere som heises opp. Leser mest om de som står oppe og ser på.

Oppdager ny og oppdatert mal for oppgaveskriving. Justerer marger i oppgaven. Må endre alle sitater. Justerer igjen. Må endre på nytt. Skvetter hver gang Mail for Mac piper inn en ny mail i tilfelle veileder purrer på det kapitlet jeg lovte å levere i løpet av uka. Skvetter hver gang jeg hører noen i gangen. Håndverkere skal sette inn brannsirener i hele blokka. En gang i løpet av uka. Fnyser av oppgavemalen. Det er en beta-versjon. Fnyser av håndverkere. Nyser av forkjølelse.

Drømmer meg bort. Skal kanskje drikke mer kaffe snart.

 

 

 


Mens vi venter på bedre tider

Forkjølelsen sitter fortsatt i, det samme gjør mannevulkanlukta.

Jeg forsøker å jage bakteriene ute av syne og sinn ved gjentatt spilling av «Guten Morgen Sonnenschein» og kvalmende positivitet. Og ullsokker.

Jeg bruker samme strategi på masteroppgaven, for dem som lurer på det. Kanskje minus ullsokkene.

Sangen kan også finnes her, i filmen Sommer vorm Balkon, markedsført som en tysk komedie, noe som i praksis betyr at du bare føler deg mildt suicidal, og at du attpåtil ler et par ganger innimellom. Anbefales for alle tysk-film-nerder. Og for alle som på et tidspunkt har elsket Berlin.


Renselse

Sitter oppe og drikker vann og prøver å skylle bort noen hardnakkede bakterier fra svelget. Med lite hell.

Klokka nærmer seg midnatt og det er alt for seint, men jeg klarer ikke legge meg når det gjør vondt i halsen. Må prøve alt først. Halstabletter. Varm solbærsaft (for øvrig en sterkt undervurdert drikk). Te. Vann. Voodoo.

Jeg hadde gått tom for dusjsåpe og Body Shop i Östersund hadde bare småflasker, så her sitter jeg og lukter mann og vulkanutbrudd etter å ha sniklånt kjærestens vaskeremedier. Det føles trygt på en «vær din egen kjæreste»-måte. Likevel greit å vite at jeg er sjuk nok til å slippe å forlate huset i morgen. Kanskje noen lukter på meg og tror det er Den Store Transvestitt-dagen, og hvem vet hvilke konsekvenser dét kan sette i gang?

Vannglasset og hodet er tomt. På tide å finne senga.


Trondheim, Trondheim, koffer dro æ ifra dæ?

Østersund var gråkaldt og det blåste. Toget gikk aldri. Kaktus i halsen. Tog for buss mellom Storlien og Hommelvik. Havnet foran en kompisgjeng som tydelig var tøffere enn toget de satt på. Den ene skubbet vekk kofferten min fra kofferthylla og plasserte bagen sin der i stedet. Jeg skummet av raseri og hørte på Bon Jovi. Husket hvorfor jeg alltid har med meg musikk på offentlige transportmidler.

Trillekofferten gikk i stykker og jeg måtte hale en motvillig trillekoffert fylt med sko, klær og svensk kaffe fra Trondheim S og heim (godt og vel en halv time) etter ei svært glatt metallstang (restene av det som var et trillehåndtak etter at brorparten bestemte seg for å ta kvelden, ta ut skilsmisse fra resten av kofferten, definere sine egne grenser på bekostning av koffert-enheten, velg metafor selv) Klarte det ved hjelp av en svært eksplosiv og ustabil blanding av adrenalin, rent raseri og stahet. Tanken på den tidligere nevnte kompisgjengen hjelp helt klart her.

I dag: Er kaputt i nakke, høyre arm og nederst  på tommelleddet der jeg prøvde å holde grepet. Går greit så lenge jeg ikke løfter noe eller ser til venstre. Sikkert sunt å vri hele kroppen uansett. Har heldigvis ikke planer om å løfte noe annet enn kaffekoppen og glasset med varm solbærsaft i dag. Har iført meg flanellpysjbukse og lang ullundertrøye og planlegger å klemme vannet ut av Eilert Sundt en gang for alle.

Har egentlig hatt ei fin helg. Trenger bare litt tid.

Klikk på bildene for å gjøre dem større. Det lilla er en gummistrikk fra en aspargesbunt som jeg tilfeldigvis hadde rundt håndleddet. Jeg satte den på for å gjøre stanga mindre glatt å holde i. Det hjalp.


Little miss Nexium

«There’s a place where time stands still
If you keep taking these little pink pills»

Synger Elvis Costello mens jeg går på badet
Skrur av det barnesikre lokket.
Rister ut en stor, rosa tablett
Nexium AstraZenica enterotab.
40 mg.
Det er heavy.
Skrur på springen
Vil ha vannet lunkent, vil alltid ha vannet lunkent.
Krummer venstrehånda, samler opp vann
Legger nexiumen på tunga.
Svelger vannet. Kaster hodet bakover som en stork som har fanga fisk for å være sikker på at nexiumen glir ned (og så TrioBe-en som kleber seg til ganen og løser seg opp i munnen med en gang vannet treffer og av og til litt før)
Leste ei Det Beste-bok om polioepidemien i USA i 1955
Lightning in July (Utsolgt fra forlaget)
Og jenta i boka, hun var fløytist, og så ble hun lammet i halsen
Kunne aldri spille fløyte igjen
Måtte lære seg å svelge ved hjelp av tyngdekraften
Jeg tenker på det hver kveld
Mens jeg kaster hodet bakover og lar nexiumen gli nedover esophagus, spiserøret
Ned til magesekken der den hemmer syredannelsen
Minimerer tilbakefall av syre til esophagus
17%, sa de på St. Olavs
Du har 17% tilbakestrøming av syre.
Det regnes som sykelig
Så nå står jeg hver kveld foran speilet
Og kaster hodet bakover som en stork
Mens jeg tenker på fløytisten i boka. (Hun het Holly og hadde langt hår sånn som meg)
Og tenker på Elvis Costello
Og håper hver kveld på at hvis jeg fortsetter å ta de store rosa pillene
Vil jeg finne en plass der tida stå stille.
Og jeg vil bli meg igjen.


Clearly not meant to be…

Etter halvannen uke med treningsskulk, var det på høy tid å begynne igjen. Tenkte jeg. Da jeg først kom i gang, derimot, fikk jeg tegn på at det motsatte var tilfelle: Verden vil rett og slett ikke ha en veltrent Ástarkvedja.

Etter å ha svettet, hvest og pustet tungt som en brunstig okse i ti av totalt femten minutter på skimaskin med faretruende høy puls, kastet jeg et stjålent blikk på skjermen til skinaboen, som uhygienisk nok trente i tennissokker, uten sko. Han kom fem minutter etter meg og hadde alt tatt meg igjen. I tillegg vitnet pulsmålingene om at han hadde det riktig så trivelig. Konkurranse-instiktet mitt gråt. Det kom ut som svette.

Da jeg fant ut at knebøymaskina var ødelagt og dermed gjorde 140 kg til en lek, var jeg dum nok til å skifte maskin. Besvimelsesfaktoren økte momentant. Det motsatte skjedde med kulhetsfaktoren.

Alle de kule maskinene på treningsprogrammet mitt var opptatt av olme wannabekroppsbyggere i 30-årene, så jeg sjanglet mot mattene for å utføre den forhatte «Planken.» På vei ned på matta ble jeg høflig prikket på skulderen av merkeklærtreningsbaben som strekte ut mot en ribbevegg et par meter bort. «Unnskyld, men jeg holder på her.» Fnis. Det var nok ikke hver dag hun møtte noen hvis ansikt matchet treningstøyet.

Mitt siste håp var en ny runde på skimaskina. Til min store glede var det en ledig. Jeg hoppet (vel, stavret meg) opp og satte i gang. «Resuming workout» lyste skjermen mot meg. Jeg kikket panisk rundt meg. Hadde jeg stjålet maskina fra en wannabekroppsbygger eller en merkeklærbabe? Ingen meldte seg. Jeg fortsatte et par metaforiske meter framover, og merket at hodet ble lettere og lettere. Ikke et godt tegn.

«Hva skjer om man besvimer i skimaskina?», filosoferte jeg. Faller man sidelengs, drar med seg maskina i fallet og      skaper en dominoeffekt der jeg drar med meg skimaskin 2, fire stepmaskiner og søppelbøtta med desinfiserings-spray? Lysten til å prøve dette uteble. Jeg sjanglet inn i garderoben med plass til en eneste tanke i hodet. «Dette var bare ikke meant to be.»

Så dro jeg heim og spiste meg mett på Bixit Bar.