Stikkordarkiv: helse

Lørdagslo

[Les: Lørdags- lo, ikke lørdag-slo]

Og jeg krampesitter i singlet på en litt for kjølig glassveranda og prøver å tvinge hjernen til å våkne fra sin dorske tilstand. Jeg er rammet av ukas sedvanlige tilfelle av lørdagsinfluensa, som innebærer at kroppen er fylt av bly og hjernen av sand. Jeg tror det er lo fra ei ukes språkvask som har samlet seg opp i hjernen og sakker all framdrift. Lørdags-lo. Mest kommafeil og denslags.

Sist helg løste jeg det med å sitte helt i ro og høre Agatha Christie-hørespill i halvmørket. I dag er det imidlertid strålende sol, så da må jeg finne på noe annet. Gå på butikken, for eksempel. Eller trene. Så langt har jeg bare løftet kaffekoppen, dog med mange repetisjoner. Jeg prøver å gjøre mental yoga, men hjernen er lite tøyelig. Jeg skvatt litt da jeg hørte en hund bjeffe energisk utafor her nå nettopp, men effekten var dessverre forbigående.

Tips mottas med takk.

PS: Takk til slike jenter, som linket til bloggen min i går! Hvis dere ikke leser bloggen hennes allerede (og dere er jo oppegående mennesker, så det gjør dere sikkert), gjør det!

 

 

 


Enkelte ting forandrer seg aldri

Når halsen kiler av uforløst hoste, kroppen verker, nesa renner og hodet har stemplet ut for helga, er det bare én ting å gjøre.

Ut på nye eventyr.


Du har et kvarter

«Pasienten har diffust ubehag
øverst i magen
til høyre»
journalfører legen
Jeg har konkrete smerter
nederst i magen
til venstre
svarer jeg.
Svært konkrete.
Jeg er hysteriker.

Prøvene er fine. De er alltid fine.
(Typisk meg å alltid overprestere på prøver. Hva hjelper Miss Flinkis her, liksom?)
Jeg tror det er medisinen som gjør det, prøver jeg meg.
og leser høyt fra lista med bivirkninger
som jeg fant på felleskatalogen.no
Peker og fekter.
Se her, jeg har alt det her!
Legen smiler overbærende.
« Dette er den mest effektive medisinen.
Du må huske:
Alle medisiner har bivirkninger.
Så lenge den gjør det den skal gjøre, ser jeg ingen grunn til å skifte.»
Hysteriker.

Men.
Jeg er mer usikker, nå. Stemmen mer vaklende.
Punktene jeg øvde på foran speilet i går kveld faller fra hverandre.
Men.
Jeg har ikke noe sosialt liv.
(«Sorry. Jeg er kvalm og magen krangler. Blir heime i kveld. Hils alle og kos dere! Neste gang!»
Lagre som mal? Ja/Nei)
Men.
Jeg veit ikke om jeg klarer å fullføre studiene.
(Må lese må lese må skrive. Klarer ikke konse. Vondt. Trøtt. Kvalm. Dra heim. Pingle.)
Men.
Jeg sover dårlig.
Men.
Jeg ligger sammenkrøket på sofaen i senga på gulvet og gråter.
Jeg er så sliten.
Men.
Jeg kan ikke huske sist jeg ikke hadde vondt.
I en lengre periode av gangen.
Men!

«Du har et kvarter» minner legen meg på. Ser megetsigende på klokka på veggen.
Jeg nikker og reiser meg.
Ansiktet trekker seg sammen
Gnir meg unnskyldende på magen
Hysteriker. Jævla hypokonder. Går tretten på dusinet.
Du har et kvarter.
«Kanskje det hjelper om du går ned i vekt.»

Betaler i skranken.
238 kroner nærmere frikort.


Onsdag

Bruker opp forrådet av gratis Kleenex jeg fikk prakka på meg på gata i Bergen. Våknet i dag av å ikke få puste.

Leser om husløse kjenninger på nett her og her (rop ut om dere har et ledig husvære til dem. Da blir de glade).

Leser om gruvearbeidere som heises opp. Leser mest om de som står oppe og ser på.

Oppdager ny og oppdatert mal for oppgaveskriving. Justerer marger i oppgaven. Må endre alle sitater. Justerer igjen. Må endre på nytt. Skvetter hver gang Mail for Mac piper inn en ny mail i tilfelle veileder purrer på det kapitlet jeg lovte å levere i løpet av uka. Skvetter hver gang jeg hører noen i gangen. Håndverkere skal sette inn brannsirener i hele blokka. En gang i løpet av uka. Fnyser av oppgavemalen. Det er en beta-versjon. Fnyser av håndverkere. Nyser av forkjølelse.

Drømmer meg bort. Skal kanskje drikke mer kaffe snart.

 

 

 


Little miss Nexium

«There’s a place where time stands still
If you keep taking these little pink pills»

Synger Elvis Costello mens jeg går på badet
Skrur av det barnesikre lokket.
Rister ut en stor, rosa tablett
Nexium AstraZenica enterotab.
40 mg.
Det er heavy.
Skrur på springen
Vil ha vannet lunkent, vil alltid ha vannet lunkent.
Krummer venstrehånda, samler opp vann
Legger nexiumen på tunga.
Svelger vannet. Kaster hodet bakover som en stork som har fanga fisk for å være sikker på at nexiumen glir ned (og så TrioBe-en som kleber seg til ganen og løser seg opp i munnen med en gang vannet treffer og av og til litt før)
Leste ei Det Beste-bok om polioepidemien i USA i 1955
Lightning in July (Utsolgt fra forlaget)
Og jenta i boka, hun var fløytist, og så ble hun lammet i halsen
Kunne aldri spille fløyte igjen
Måtte lære seg å svelge ved hjelp av tyngdekraften
Jeg tenker på det hver kveld
Mens jeg kaster hodet bakover og lar nexiumen gli nedover esophagus, spiserøret
Ned til magesekken der den hemmer syredannelsen
Minimerer tilbakefall av syre til esophagus
17%, sa de på St. Olavs
Du har 17% tilbakestrøming av syre.
Det regnes som sykelig
Så nå står jeg hver kveld foran speilet
Og kaster hodet bakover som en stork
Mens jeg tenker på fløytisten i boka. (Hun het Holly og hadde langt hår sånn som meg)
Og tenker på Elvis Costello
Og håper hver kveld på at hvis jeg fortsetter å ta de store rosa pillene
Vil jeg finne en plass der tida stå stille.
Og jeg vil bli meg igjen.