Stikkordarkiv: musikk

Ukuleleblogg

I dag ankom endelig min lilla ukulele, som ble bestilt fra ebay for noen uker siden. Den ser nærmest svart ut på bildet, men stol på meg, den er lilla.

Jeg skvatt ganske bra da jeg så Lou Reed vise seg i lakken, men roet meg da jeg innså at det bare var t-skjorta mi som speilte seg. Det ville vært litt merkelig om han begynte å sende meg meldinger fra det hinsidige før han døde. Men han poka meg på Facebook en gang. Kors på halsen.

Nå har jeg omtrent stemt den om til venstrehendt-modus, og har forsøk å spille meg gjennom noen sanger. «Row, row, row your boat» (utelukkende akkorden C) er så langt en schlager. Jeg har også forsøkt «Take on me,» men innser at det kan ta ei stund før jeg mestrer den. Ei god stund. I mellomtida deler jeg en video av noen som mestrer den langt bedre:

Reklamer

Sonntagabend für anfänger

Søndag kveld allerede. Kapitlet er nesten ferdigskrevet. Det føles veldig rart å tenke på at rundt 10-15 % av masteroppgaven nå er staket ut, ikke ferdig, på langt nær perfekt, men rammene er satt og formuleringene kverner rundt og spikrer seg i hodet mitt. Middagen er fortært og oppvasken tatt. Besøk har kommet og gått, vi lo så vi skreik, naboene hørte oss sikkert, lurte på hva som var så moro, vi så den tyske serien vi alltid ser sammen, forviklingene ble verre og verre, vi trekker paralleller til våre egne liv og leser Elle etterpå for å få litt avstand igjen. Bytter gamle dameblader og snakker om tyske romaner. Livet virker plutselig passe stort igjen. Ikke for lite eller for stort som det ofte gjør ellers, det passer som en gammel ullgenser som har blitt vasket på litt for høy temperatur sånn at den har krympet seg slik jeg ofte krymper meg og passer både over bolen og i ermene. Spiser brødskive med ridderost og lager te mens jeg tenker på at åtti til hundre sider egentlig ikke er mye når man  skal prøve å si noe og at ett ord kan være nok når livet er Fint. Hører  «You tripped at every step» for hundrede gang og får fortsatt et kick hver gang han kommer til «in another world of/gin and cigarettes, those /coctail cabinets put /mud in your eye», tar seg inn igjen, kommer inn på sporet. Henter meg heim. Og jeg er akkurat der jeg vil være i et lite øyeblikk.


Sunday Girl

Skriver oppgave. Kapittel skal inn til veileder pr. mail i morgen den dag. Kjører Duckmobilen rundt på skrivebordet for inspirasjon. I bakgrunnen står NRK1 på, en dokumentar om kjæledyr og psykofarmaka. Savner morderpusekatten min som bor hos mamma og pappa og ikke er  pusekatt i mer enn fem sekunder av gangen før han hogger til. Anyway. Mens jeg koser meg med oppgave og skriver fotnote på fotnote om yrkesbetegnelser fra 1700-tallet (rakker, skarpretter, bøddel, klutesamler), kan dere kose dere med allsang. Dry your eyes, Sunday Girls.


Spotifyin’ it: Masteroppgaven

Masteroppgaven (Astarkvedja 2011) er under utarbeidelse (til tross for lumske forsøk på å nekte meg informasjon).

Her er det foreløpige soundtracket: Masteroppgave 2011.

Gjerne kom med tips i sjangeren «Musikk å være frustrert/fornøyd/stressa/gråteferdig/effektiv til.»

Tilbake til steinbruddet.


Mens vi venter på bedre tider

Forkjølelsen sitter fortsatt i, det samme gjør mannevulkanlukta.

Jeg forsøker å jage bakteriene ute av syne og sinn ved gjentatt spilling av «Guten Morgen Sonnenschein» og kvalmende positivitet. Og ullsokker.

Jeg bruker samme strategi på masteroppgaven, for dem som lurer på det. Kanskje minus ullsokkene.

Sangen kan også finnes her, i filmen Sommer vorm Balkon, markedsført som en tysk komedie, noe som i praksis betyr at du bare føler deg mildt suicidal, og at du attpåtil ler et par ganger innimellom. Anbefales for alle tysk-film-nerder. Og for alle som på et tidspunkt har elsket Berlin.


Fashionably late

Vi har stått opp midt på natta for å ta flyet og havner i Kristiansand en time før lunsj. Vi går rundt i byen på måfå og kikker på sko, før vi sjekker inn,  spiser en fancy hotellunsjmiddag med dessertbuffet og hører på foredrag om språk og samfunn til lenge etter at det har blitt mørkt ute. Den interne klokka mi har for lengst gått i spinn, og jeg aner ikke hvor lenge jeg har vært våken. Vi spiser en ny middag, raider en ny dessertbuffet og ramler ut inngangsdøra for å se oss mette på livet.

Konserten er nesten slutt, så vi diskuterer oss til gratis inngang på de siste sju minuttene. Et mørkt rom. På ei opplyst scene står ei lyshåret jente og lager alle lydene selv, lar dem gå i loop mens hun legger vokal over. Effekten er suggererende. Jeg tvinger opp øynene, prøver intenst å merke meg navnet. Lingvistikkstudenten foran seg snur seg mot meg og lager «Ikke dårlig»-grimaser. Jeg nikker samstemt, storøyd, døsig. Applaus. Konserten slutter. Jeg deserterer gruppa mi og stuper i seng mens jeg laster ned albumet fra iTunes på iPoden. Må gjøre det mens jeg fortsatt husker navnet. Lucy Swann.


Lydbølgenes manna

Kveld allerede, og jeg hører på Elvis Costello inni hodet mitt mens jeg drikker grønn te med sitron.

«You tripped at every step,»  om og om igjen.

Vil krype inn i teksten og bli der ei stund.

God natt.

(For eventuelle interesserte, her er henholdsvis Spotifylink og link til teksten. Enjoy.)