Stikkordarkiv: trist

Systemprofilering

Jeg vil rydde i bokhylla. Jeg vil ha system.
Ei hylle til Tolstoj, Steinbeck, Dickens. De store gutta. De store fortellingene.De store bøkene.
Ei hylle til de unge indiekidza. Strømsborg. Lillegraven. Harstad. Carmona-Alvarez.
Ei hylle til chick-lit. Helst på soverommet, så ingen skal se den.
Ei hylle til bøker jeg leste fordi de var pensum
Ei hylle til bøker jeg leste fordi de var pensum og leste om igjen etterpå.
Ei hylle til heltene fra barndommen. L.M. Montgomery. C.S Lewis. Maria Gripe.
Ei hylle til de tyske bøkene mine. Helst synlig plassert, så jeg kan briefe.
Ei hylle til bøker jeg ennå ikke har lest, men ikke vil kaste ut ennå. The kite runner, the white tiger, trainspotting, do androids dream of electric sheep?
Og underveis slår det meg at jeg trenger flere hyller.

Hvor plasserer jeg Buddenbrooks? Under «tysk» eller under «klassikere»?
Kan jeg plassere Catch-22 sammen med Are Kalvø?
Tyske chick-lits (eller bro-lits) sammen med Buddenbrooks og Die Verlorende Ehre der Katharina Blum (oder: wie Gewalt entstehen und wohin sie fürhren kann)?

Det ender med at jeg sitter i sofaen og ser tv
I stedet for å rydde
I stedet for å lese «Krig og Fred».
I stedet for å leve.
Mens livet mitt ikke er i system
Regner det ute
Og jeg drikker ikke te.


Du har et kvarter

«Pasienten har diffust ubehag
øverst i magen
til høyre»
journalfører legen
Jeg har konkrete smerter
nederst i magen
til venstre
svarer jeg.
Svært konkrete.
Jeg er hysteriker.

Prøvene er fine. De er alltid fine.
(Typisk meg å alltid overprestere på prøver. Hva hjelper Miss Flinkis her, liksom?)
Jeg tror det er medisinen som gjør det, prøver jeg meg.
og leser høyt fra lista med bivirkninger
som jeg fant på felleskatalogen.no
Peker og fekter.
Se her, jeg har alt det her!
Legen smiler overbærende.
« Dette er den mest effektive medisinen.
Du må huske:
Alle medisiner har bivirkninger.
Så lenge den gjør det den skal gjøre, ser jeg ingen grunn til å skifte.»
Hysteriker.

Men.
Jeg er mer usikker, nå. Stemmen mer vaklende.
Punktene jeg øvde på foran speilet i går kveld faller fra hverandre.
Men.
Jeg har ikke noe sosialt liv.
(«Sorry. Jeg er kvalm og magen krangler. Blir heime i kveld. Hils alle og kos dere! Neste gang!»
Lagre som mal? Ja/Nei)
Men.
Jeg veit ikke om jeg klarer å fullføre studiene.
(Må lese må lese må skrive. Klarer ikke konse. Vondt. Trøtt. Kvalm. Dra heim. Pingle.)
Men.
Jeg sover dårlig.
Men.
Jeg ligger sammenkrøket på sofaen i senga på gulvet og gråter.
Jeg er så sliten.
Men.
Jeg kan ikke huske sist jeg ikke hadde vondt.
I en lengre periode av gangen.
Men!

«Du har et kvarter» minner legen meg på. Ser megetsigende på klokka på veggen.
Jeg nikker og reiser meg.
Ansiktet trekker seg sammen
Gnir meg unnskyldende på magen
Hysteriker. Jævla hypokonder. Går tretten på dusinet.
Du har et kvarter.
«Kanskje det hjelper om du går ned i vekt.»

Betaler i skranken.
238 kroner nærmere frikort.


Barn leker alene

Alle andre sier ikke det jeg har bestemt at de skal si.

Selv om jeg øvde i hele går.