Monthly Archives: juli 2015

Fight or flight – joggingens uante farer

Det var sommer. 3T-medlemskapet mitt hadde i månedsvis tapt den mentale prioriteringskampen mot manusdeadliner og fakturerbare timer. Et halvt år med heimekontor og selvstendig næringsdrift hadde tilvent meg et liv der det meste av bekvemmeligheter var maksimalt fem meter unna og fritid var et rent fiktivt fenomen. De fire hundre metrene til og fra butikken hadde begynt å anta maratonmessige proporsjoner i hodet mitt. Googlehistorikken min hadde begynt å få en urovekkende stor mengde innslag av søk av typen «hvor lang tid tar det egentlig å utvikle muskelsvinn?».

Det var ingen vei utenom. Jeg måtte begynne å jogge igjen.

I motsetning til Springsteen, som sikkert er en åpenbaring i løpetights, er jeg definitivt ikke born to run. Dersom løpestil kan omtales som «viskos», er min defintivt det – den har et umiskjennelig sirupsaktig preg, både i seighet og treighet. Hvorvidt jeg er en åpenbaring i løpetights, er et heller åpent spørsmål. Jeg får ikke så mye tilbakemeldinger på den fronten. Den eneste tilbakemeldingen jeg noensinne har mottatt i joggesammenheng, kom ganske bardust på meg sist søndag.

Jeg traff henne i Nedre Ila – jeg i viskos glid med hvesende pust og podcast på øret, hun med et bedagelig, vaggende ganglag best kjent fra frittgående høns, der hun bredte seg ut midt på gangveien, mellomfornøyd uvitende om andre menneskers eksistens.

Det er en smal gangvei med gjerde på begge sider. Passering krever normalt en viss godvilje fra begge parter. Fru Vaggende Ila bevilget sine medmennesker en passeringsmargin på snaue halvmeteren. Det var knapt. Det kunne gå. Det kunne gå ganske akkurat.

Urutinert som jeg er i alt over gangfart, varslet jeg ikke min ankomst verken ved klemt, kremt eller lyssignaler, men jeg bevilget henne en etter forholdene sjenerøs vagge- og vinglemargin i passeringsøyeblikket før jeg hikstet videre i retning Ila, mot muligheten til å ligge flatt ut på stuegolvet og bli venner med lungene igjen.

Det så lenge ut til å ha gått bra. Jeg gled inn i podcastland igjen.

Jeg trodde jeg skulle slippe unna med det.

Jeg trodde feil.

Tjue meter etter passeringen ble jeg revet ut av podcastland av et rasende «HEY!» bak meg. Jeg ble i tvil. Skulle jeg svare? Burde jeg gjøre noe? Skulle jeg be om unnskyldning for noe? Uten noe klart svar løp jeg videre. Hun ga seg ikke. Hun fyrte av en ny salve. Det lød som en anklage.

«Æ E STØRRE ENN DÆ!»

Hva var dette? Ble jeg truet?

Det var fight or flight.

Med et forsprang på 40 meter våget jeg å kaste et kjapt blikk over skulderen og innså at Vaggende Ila hadde rett. Både i omfang og alder var hun definitivt større enn meg. Ut fra ansiktsuttrykket å dømme hadde hun heller ingen skrupler mot å bruke noen av delene mot meg.

Jeg gjorde det eneste fornuftige.

Jeg tok beina på nakken og beinfløy hele veien heim.