Robinson på badegolvet med lykkelige ankler: et øyeblikksbilde fra mai

Sol og skydekke krangler om best eksponering på den andre siden av verandavinduet, og jeg ifører meg pledd og dongerijakke over sommerkjolen og nekter for at jeg fryser, mens jeg drikker dagens første kopp kaffe. Det er lørdag. Det er mai. Trærne i nærmeste omkrets holder på å bli grønne. Lufta er skarp og klar.

Deler av meg tror dette blir en fin dag.

Det er et nytt år, det har vært et nytt år lenge. Etter et år i forlagseksil lever jeg livet som en Robinson igjen, hensatt til egne luner og egen arbeidskapasitet på andres oppdrag. Står opp til en tom leilighet, spiser havrenøtter med banan, scroller gjennom nettaviser med sviktende konsentrasjon eller leser noen kapitler i ei bok, stempler inn, pløyer gjennom fagmanus etter fagmanus i en fart som får hjertet til å dundre som ei symaskin, alltid redd for å sende for høye fakturaer, spiser laks med byggperler, sovner foran Twitter. Snakker høyt med meg selv innimellom for å prøve å opprettholde en slags personlighet. Bygger opp virksomheten igjen, side for side, oppdrag for oppdrag, etter ett års brakklegging. Vinterstormer, fravær og fusjoner har slitt hardt på kundegrunnlaget. Det meste må bygges opp fra scratch igjen. Det tar tid. Resultatet er usikkert. I mellomtida padler jeg mot strømmen og holder meg flytende på en blanding av trass og havre. Selvstendig næringsdrivende lykkesmed.

Lykkelig?

Lykkefølelsen ligger og skvalper rundt anklene et sted. Den fyller meg i korte blaff: med tanken på den neste kaffekoppen, den første slurken varm og bitter mot tunga; på slutten av hver yogatime, da jeg finner at jeg mot alle odds har overlevd, og ingen lemmer spontant har falt av, trass stadige trusler; i varmen fra en solstråle i nakken; i varmen av et smil som møter mitt; på kvelder med venner, mat og øl; hver gang jeg får mamma til å le over telefon; i det øyeblikket der jeg kan overgi hodet til puta etter en lang arbeidsdag og flyte inn i en nesten uavbrutt bevisstløshet. Den tømmes for hvert tilbakeslag, for hver lovende begynnelse som endte opp som et fata morgana, og jeg glir inn en popkulturell klisjé og tilbringer timer gråtende på badegolvet, lent mot en sekk skittentøy, ansiktet sårt av saltkorn, og veit ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom enda en dag som krever fornyet innsats av meg, nye krefter, fornyet konsentrasjon, nye forsyninger trass og havre.

Så pusser jeg tenner og glir atter inn i en nesten uavbrutt bevisstløshet, og når jeg våkner, skinner sola, og morgenen bringer fornyede løfter om kaffe og havrenøtter og solstråler i nakken.

Anklene mine tror dette kan bli en fin dag.

I mellomtida vasker jeg badegolvet.

Reklame