Robinson på badegolvet med lykkelige ankler: et øyeblikksbilde fra mai

Sol og skydekke krangler om best eksponering på den andre siden av verandavinduet, og jeg ifører meg pledd og dongerijakke over sommerkjolen og nekter for at jeg fryser, mens jeg drikker dagens første kopp kaffe. Det er lørdag. Det er mai. Trærne i nærmeste omkrets holder på å bli grønne. Lufta er skarp og klar.

Deler av meg tror dette blir en fin dag.

Det er et nytt år, det har vært et nytt år lenge. Etter et år i forlagseksil lever jeg livet som en Robinson igjen, hensatt til egne luner og egen arbeidskapasitet på andres oppdrag. Står opp til en tom leilighet, spiser havrenøtter med banan, scroller gjennom nettaviser med sviktende konsentrasjon eller leser noen kapitler i ei bok, stempler inn, pløyer gjennom fagmanus etter fagmanus i en fart som får hjertet til å dundre som ei symaskin, alltid redd for å sende for høye fakturaer, spiser laks med byggperler, sovner foran Twitter. Snakker høyt med meg selv innimellom for å prøve å opprettholde en slags personlighet. Bygger opp virksomheten igjen, side for side, oppdrag for oppdrag, etter ett års brakklegging. Vinterstormer, fravær og fusjoner har slitt hardt på kundegrunnlaget. Det meste må bygges opp fra scratch igjen. Det tar tid. Resultatet er usikkert. I mellomtida padler jeg mot strømmen og holder meg flytende på en blanding av trass og havre. Selvstendig næringsdrivende lykkesmed.

Lykkelig?

Lykkefølelsen ligger og skvalper rundt anklene et sted. Den fyller meg i korte blaff: med tanken på den neste kaffekoppen, den første slurken varm og bitter mot tunga; på slutten av hver yogatime, da jeg finner at jeg mot alle odds har overlevd, og ingen lemmer spontant har falt av, trass stadige trusler; i varmen fra en solstråle i nakken; i varmen av et smil som møter mitt; på kvelder med venner, mat og øl; hver gang jeg får mamma til å le over telefon; i det øyeblikket der jeg kan overgi hodet til puta etter en lang arbeidsdag og flyte inn i en nesten uavbrutt bevisstløshet. Den tømmes for hvert tilbakeslag, for hver lovende begynnelse som endte opp som et fata morgana, og jeg glir inn en popkulturell klisjé og tilbringer timer gråtende på badegolvet, lent mot en sekk skittentøy, ansiktet sårt av saltkorn, og veit ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom enda en dag som krever fornyet innsats av meg, nye krefter, fornyet konsentrasjon, nye forsyninger trass og havre.

Så pusser jeg tenner og glir atter inn i en nesten uavbrutt bevisstløshet, og når jeg våkner, skinner sola, og morgenen bringer fornyede løfter om kaffe og havrenøtter og solstråler i nakken.

Anklene mine tror dette kan bli en fin dag.

I mellomtida vasker jeg badegolvet.

Advertisements

5 responses to “Robinson på badegolvet med lykkelige ankler: et øyeblikksbilde fra mai

  • peppigue

    Heja du. Kjenner meg igjen, men du virker noe mer i hakk enn meg. Føler du mye på om du er lykkelig? Trikset er vel å gi litt faen i alt, inkludert lykken. Tilstedeværelse her og nå er bra, men vi er skapt for å drømme også. Gjør som du vil. Du er fin som du er. Tror du bare trenger litt mer sosialisering. Slutt å tenk på det, bare gjør det. Tror de som evner å sosialisere når de er slitne og ikke helt på topp har et fortrinn på oss andre.

    Vet ikke helt om jeg treffer deg her, skriver kanskje mest til meg selv. Tudelu.

    • astarkvedja

      Njæ. Jeg liker egentlig ikke ordet «lykkelig». For meg virker det som et litt kunstig mål på livet. Og jeg tror ikke vi skal undervurdere betydningen av struktur på livet.

  • Jorun S Aune

    Veldig bra!

  • Iselin

    Veldig fint skrevet! ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: