I forgot about words

Jeg elsket bokstavene lenge før jeg skjønte hva de betød.

Et klart bilde:
Jeg sitter ved siden av mamma ved kjøkkenbordet, sola inn fra venstre, meg til høyre, ansiktet vendt mot kjøkkenbordet. Mamma skriver brev, jeg følger med, dingler med det ene beinet, støtter hodet i hendene, ser pennen gli over papiret, forventningsfull.

Hver gang hun skriver brilletegnet, fniser jeg. Det kommer ofte. Jeg skjønner ikke hvorfor hun er så opptatt av briller.

og
og
og
og

Det første ordet jeg elsket. Brillene som holder teksten sammen.

Som så mange andre lærte jeg å skrive før jeg lærte å lese.
Mitt første litterære framstøt: Ordene «RIV HER», møysommelig kopiert fra siden av den tomme smøreska jeg hadde dradd frem fra vedkorga. Fornøyd med resultatet triver jeg arket, løper inn til mamma i stua, klar for skryt, vifter arket foran ansiktet hennes og spør hva det står. Hun gløtter opp fra Adresseavisen og sier hun ikke vet. Knust av dette første møtet med litteraturkritikk og forrige generasjons åpenbart varierende grad av leseferdigheter haler mitt fireårige jeg smøreska opp fra vedkorga igjen og slenger originalkilden anklagende på bordet foran henne: «Men det står jo her!» Mamma legger ned avisa, dechiffrerer og forklarer. Skuffelsen brer seg i mitt første bevisste møte med sakprosa. Rommet virkelig ikke de kryptiske tegnene på smøreska større mysterier enn dette? Sveket av ordene krøller jeg arket sammen og sverger å holde meg til tegning.

Ordene vant meg over igjen. Plutselig en dag åpnet de seg, og slik jeg hadde mistenkt, røpet de hemmeligheter langt større enn smøreska kunne holde. Ordene ga meg leikekamerater og dro meg med ut på eventyr til steder som ikke sto på kartet. Sammen med ordene løste jeg mysterier, overvant onde fyrster, overlevde skipsforlis og mytteri, svik og tapt kjærlighet. Jeg så tordivelen fly i skumringen mens lufta dirret av spenning. Jeg hvisket «God natt, mister Tom» med klump i halsen mens bombene haglet over et krigsrammet London. Jeg slet meg gjennom tenårene sammen med Bjørg Vik, Anne Karin Elstad og en etter hvert heftig understreket utgave av Prozac Nation. Jeg overlevde alle nervepirrende eksamensperioder med en massiv dose selvmedisinering i form av nervepirrende Agatha Christie-romaner ut fra en teori om at likt fordriver likt. Før blekket på mastervitnemålet hadde rukket å tørke, begynte jeg som språkvasker på fulltid. Ordene hadde reddet meg igjen.

Årene gikk.
Plutselig flommet ordene over.
Men de hadde ikke lenger magi i seg.
De hadde sveket meg igjen.
Igjen ble ordene kun tegn på en side, tegn som måtte sjekkes, slås opp, sorteres i riktig rekkefølge, erstattes av andre tegn, så omsettes i inntekt.

I get home and kick my books
Fuck you knowledge*

Plutselig sluttet ordene å gi mening. Det ene substansløse ordet fulgte det andre, fant sammen og dannet innholdsløse setninger, semantiske og grammatiske monstrum, oppblåste papirtigre, med hoder som spriket i alle retninger, glefset hånlig mot alle forsøk på å kobles til naboen, brilletegn eller ikke, og understreket poenget med å bite seg selv ettertrykkelig i halen. Lik sagamonstre motsatte de seg alle forsøk å splittes opp, reformeres og blåses nytt liv i.

Før hadde ordene slåss for meg. Nå sloss jeg mot dem.

Og jeg glemte ordene.
Jeg glemte hva ord gjør.
Jeg var så opptatt med å kjempe mot dem, av å forsøke å temme dem, at jeg glemte at ord slett ikke lar seg temme, men stadig må erobres.

Jeg glemte at den eneste måten å erobre dem på er ved å la dem sluke meg på nytt og på nytt, glemme alt annet, la dem ta meg i hånda og viljeløst gå dit de fører meg.

Jeg glemte at erobrede ord ikke kan stues bort i mørket, ikke kan låses inn og holdes fanget, men må lekes med, utfordres, presses til det ytterste for å holdes agile.

Jeg elsket ordene lenge før jeg erobret dem.

Jeg er klar for å leke.