Første søndag i advent

Lavt skydekke over Trondheim utsletter alt i over tretti meters høyde. Dagslyset er på vei bort klokka halv tre. Idet jeg åpner tekstdokumentet, kommer de første små snøfjonene. Før jeg begynner å skrive, snør det sidelengs. Det bølger seg. Bølge på bølge med adventsdryss. Dansende snøflak over våt asfalt. Virvel på virvel i den grå ettermiddagen. På leikeplassen løper en liten tass rundt og prøver å fange snøfnuggene med tunga. Jeg prøver å gjøre som da jeg var åtte: stille meg ved vinduet, se opp på den fallende snøen og late som det ikke er den som faller, men jeg som stiger, høyt, høyt over bakken, men det snør ikke beint nok, jeg kastes av i første sving og ramler i bekken.

Fnuggene blir mindre, færre, ettermiddagens gråhet mer påtakelig. Jeg tenker på å ta fram gul konditorfarge, gjøre alle D-vitamintablettene om til små soler, gjøre hver kveld på badet etter tannpussen til en solferie, men det blir bare teit, og den vil sikkert bare løse seg opp, og jeg er uansett ikke ei sånn jente som har gul konditorfarge i skapet, så jeg lar det ligge.

Skydekket letner, og jeg skimter bygningene på Gløshaugen. Første søndag i advent allerede. Jeg burde tenne lys. Jeg er ikke så god på burde. Jeg burde skifte spottene i taket på badet snart; alle fire har gått nå. Hvis jeg bytter ei pære hver søndag i advent, kan det regnes som en form for adventsaktivitet? Jeg tror ikke det finnes regler for sånt.

Skyene trekkes sakte unna. Et glimt av rosahvit og lyseblå himmel over hustakene. Mjukt dagslys over alt det grå.

Det var dette jeg venta på i dag.

Reklame