Artikulasjonsutfordringer og euforisk kulde

Fra én dag til den neste slår januarkulda inn over byen, og jeg fryser midt i en bevegelse, fryser midt i alle bevegelser, inngår i en påtvungen hybriditet med ullgenser og stillongs, katalogiseres som en ull- og nylonbasert livsform med øyne som så vidt stikker opp over skjerfet.

På vei heim over Øya om ettermiddagen i elveluft og sno fryser ansiktet, kinnene, leppene midt i en samtale, og jeg klarer plutselig ikke fullføre ordet jeg begynte på; leppene lystrer ikke, vil ikke la seg forme, og jeg kommuniserer via strupelyder til vi legger om kursen og havner i le. Tar inn synet av gatelysgule Elvegata som speiler seg i svart elv med frostrøyk, så fint at det er helt latterlig. Brutal harmoni.

Det er torsdag, det er tirsdag, det er onsdag. Jeg mistet følelsen i fingrene i nærheten av Lerkendal et sted og har ledd i fire kvartaler sammenhengende mens jeg omhyggelig har plassert beina under meg på det glatte underlaget, fordypa i en kvasiseriøs samtale om intersubjektiv sjølgranskning og subjektiv empiri. Briljerer foran, bak og forbi forskremte femten år gamle jenter i boblejakke på vei til håndballtrening. Klubb Dragvoll.

400 meter fra blokka mi sier vi ha det, og jeg går heim til kald stue og tom kha gai på hurtigtast. Om kvelden strekker jeg valne fingre lengselsfullt mot vifteovnen i ei stue som holder 17 grader. Skriver med ei hånd, varmer den andre. Skifter hånd, gjentar prosessen.

Januar og kulde og livet er alltid ei spilleliste unna å tippe over i rein, uforfalska eufori.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: