Stikkordarkiv: hverdagsliv

Unpause

Mars

Og sjøl om fortauene har vært bare hele vinteren gjennom, er det først når sola varmer igjen, at det føles virkelig, først nå byen våkner fra dvalen den hadde glemt den var i, rister litt forfjamsa på hodet, leiter opp småsko, skinnjakke, solbriller, oppdager byen igjen, går turer langs elva, kjøper kaffe på kiosken og sitter på en benk i sola og drikker den, og overalt der man går, er det folk å gå inn i, folk å betrakte – solosyklister, flokksyklister, unger som springer rundt, unger som sitter rett ut på fortauet og spiser sjokolade og deler hemmeligheter, kaffedrikkere, utepilsere, turgåere, turståere, kjærestepar, gamle damer med rullings og rullator.

Mars. Og jeg tiner midt i en bevegelse, trenger ikke lenger tvinge kinnene, munnen, leppene til å artikulere det jeg prøver å si, trenger ikke lenger tenke på å gå i le på vei heim om ettermiddagen, blir mer enn et par øyne som stikker opp over skjerfet, kjakene numne etter å ha ledd av de samme vitsene sia januar.

Mars. Og vinterstøvet virvles opp i ei soloppvarma leilighet, virvles opp og drysser ned i et kretsløp som bare midlertidig forstyrres av golvklut og gode intensjoner, en håplaus kamp. Hver gang jeg tviler på egen tiltrekningskraft, tenker jeg på støvet, støvet som generer seg sjøl på nytt og på nytt for å bekle livet mitt, trekkes mot meg som midd mot ei pute, danser rundt hodet mitt og føttene mine i triumf, overvinner meg igjen og igjen.

Mars. Krokus i et bed utafor Mercur. Kajakk i motvind på vei inn mot Skansen og armer som truer med å streike før vi når moloen. Søndagstur og sjølportrett med solbriller på vei ned trappa. Snapshots fra et liv i umerkelig endring.

 


Drivis: et øyeblikksbilde fra januar

Drivisen haster nedover elva, og vi står på Nidareid bru i sola, mot vinden, og ser isen drive under og forbi oss i svimlende fart, flak møter flak, sprø is møter hard, en skjør lyd av is som knuser tynnere, flakete is, den dumpe lyden av større flak som barker sammen, kniver om plassen, må fram, fram, fram, dras med strømmen, under brua, danner en propp, stopper opp, treffes av en ny ladning is, presses sammen, regrupperer, splittes opp på nytt, dras videre, videre, fortere, saktere, fortere igjen. Is i vekselstrøm.


Artikulasjonsutfordringer og euforisk kulde

Fra én dag til den neste slår januarkulda inn over byen, og jeg fryser midt i en bevegelse, fryser midt i alle bevegelser, inngår i en påtvungen hybriditet med ullgenser og stillongs, katalogiseres som en ull- og nylonbasert livsform med øyne som så vidt stikker opp over skjerfet.

På vei heim over Øya om ettermiddagen i elveluft og sno fryser ansiktet, kinnene, leppene midt i en samtale, og jeg klarer plutselig ikke fullføre ordet jeg begynte på; leppene lystrer ikke, vil ikke la seg forme, og jeg kommuniserer via strupelyder til vi legger om kursen og havner i le. Tar inn synet av gatelysgule Elvegata som speiler seg i svart elv med frostrøyk, så fint at det er helt latterlig. Brutal harmoni.

Det er torsdag, det er tirsdag, det er onsdag. Jeg mistet følelsen i fingrene i nærheten av Lerkendal et sted og har ledd i fire kvartaler sammenhengende mens jeg omhyggelig har plassert beina under meg på det glatte underlaget, fordypa i en kvasiseriøs samtale om intersubjektiv sjølgranskning og subjektiv empiri. Briljerer foran, bak og forbi forskremte femten år gamle jenter i boblejakke på vei til håndballtrening. Klubb Dragvoll.

400 meter fra blokka mi sier vi ha det, og jeg går heim til kald stue og tom kha gai på hurtigtast. Om kvelden strekker jeg valne fingre lengselsfullt mot vifteovnen i ei stue som holder 17 grader. Skriver med ei hånd, varmer den andre. Skifter hånd, gjentar prosessen.

Januar og kulde og livet er alltid ei spilleliste unna å tippe over i rein, uforfalska eufori.

 


42 prosent lykke

En grå, vasstrukken mandag i september tar jeg NRKs lykkebarometer. Snittet oppgis å være 67 prosent. Den norske gjennomsnittsmannen og -kvinnen går altså rundt og er nesten nøyaktig to tredjedeler lykkelig. Jeg måler med tommestokk og får lengden fra tærne og til langt opp på ribbeina. Tredje bluseknapp nedenfra. Jeg ender opp med selvmedlidende 42 prosent. Etter tommestokken er jeg lykkelig fra tærne og til omtrent midt på låret. De resterende 58 prosentene – hofte, torso, hals, hode, uregjerlig hår – blir på lykkelige bein transportert rundt som en ulykkelig klump uten mål og meining i livet. En klump som vissnok er lite til stede i nået.

Jeg får streng, men vennlig beskjed fra moderkanalen – riktignok noe spissformulert – om å bli mer optimistisk og tenke mer på jobben min og de jeg har rundt meg. Sette meg mål. Leve mer i nået. Og så kjører de på med en fotballmetafor.

Lykkelig?

Ute blåser det i korte, bestemte kast. Det høstes. Det har kriblet i halsen i snart en måned. Jeg ligger an til å være mye aleine i høst, og jeg begynner alt å bli irritert av mitt eget konstante nærvær både i mitt eget liv og mitt eget hode, så MER mindfulness virker umiddelbart som en rimelig dårlig idé. Katastrofalt dårlig idé. Tvert imot er jeg en stor tilhenger av alt som heter tankeflukt. Bøker. Twitter. Wordfeud. Idiotiske mobilspill. Jobb.

Jeg tenker på jobben min. Sjøl om jeg elsker manus over det meste annet – kaffe unntatt – og fortsatt ikke helt kan tro at jeg faktisk klarte å lure systemet til å la meg livnære meg av å LESE BØKER, er det heller ikke til å stikke under en stol at frilanserlivet til tider er en ensom, frustrerende affære, der tidshorisonten sjelden er lenger enn et par uker fram i tid, og man ikke aner om man klarer å dekke forskudsskatten i november. Det er dessverre heller ikke alle manus som i uspråkvasket tilstand er preget av en åpenbar pageturnerkvalitet. Eller av åpenbar struktur. Eller av verb. Og da blir man frustrert og brøler inn i ei pute og har ingen påfallende lykkefølelse noe sted, sjøl ikke bak knærne.

Og med hodet begravd i puta tenker man på at man er enebarn, og at hvis man ikke har råflaks og får stabla sin egen familie på beina – det er jo på ingen måte gitt –, ender man opp helt aleine i verden når ens foreldre en grusom dag ikke er lenger. Lykkefølelsen er igjen ikke påfallende.
 
Men det går tross alt framover, tenker jeg på vei opp fra puta. Og jeg liker jo egentlig å krisemaksimere. Om man gjør det riktig, kan det være mye underholdning i god krisemaksimering, sjøl om også den har blitt noe mer sedat med åra. Da jeg var fire, fem, seks, sju år levde jeg for eksempel i konstant nærværende frykt for og overbevisning om å bli drept av storungene på skolebussen eller i friminuttene. Bare fordi de var store, og bare fordi de kunne. I første klasse sov jeg ikke om natta fordi jeg var redd for å måtte hoppe ut av vinduene ved brannøvelse. Å dø aleine om seksti år eller å ikke klare forskuddskatten virker tross alt litt bleikt i sammenligning. Sjøl ikke i mine mest krisemaksimerende øyeblikk ser jeg for meg skatteetaten anno 2013 eller sjukeheimen anno 2050 gjøre ende på meg med å hive meg ut av vinduet. Men tanken muntrer meg jo betraktelig opp.

Dette er meg nå. Jeg er 26 år, 42 prosent lykkelig, og akkurat nå syns jeg det er et helt ok resultat. Det er helt greit å tenke at dette året ikke er høydepunktet i livet mitt. Noen år er det nok å holde seg flytende mens man klager høylytt under stjernene over mangelen på lyse punkter i sitt liv og ler av egen krisemaksimering. Akkurat nå kan det meste løses med mat, søvn og grimaser i speilet. Nok nå.

Nok.


Sommeren i spillelister

Jeg kunne skrive side opp og side ned over sommeren (og dels har jeg også gjort det): om samlivsbrudd, tåke, regn, korte øyeblikk av eufori og følelsen av gress og mose under føttene. Om å sitte og se utover sjøen og tenke at dette er latterlig fint. Om å ha det fælt, om å ha det fint, om å jobbe for mye, om å grine over litteraturlister, om å stresse over restskatt, om barnelatter og å legge seg med en følelse av takknemlighet over å få være i slekt med de beste folka, om øl, kaffe og sushi med venner som har kjent deg siden du var 16, men fortsatt liker deg. Om å være så lei av eget hode at man bare vil kortslutte. Om å le hele veien fra Bare Blåbær og til Leüthenhaven og å si: «Dette. Dette er et øyeblikk!» og ikke for mitt bare liv huske hva øyeblikket var dagen etter, eller hva vi lo av. 

Men dette har i bunn og grunn vært en Spotify-sommer. Her har dere den:

Mai: Världens mäst långsomma kollapsHeimweh/Fernweh

Juni: Hei, veggen, Eelslife

Juli: 45:33 minutter nærmere dødenElvis Costello: Man Out Of Time

August: 1–2–3–dystr!August


Et blaff av eufori

Bilde

Den har vært grå og kald, sommeren min i år. Tunge skyer har lagt seg mjukt, men bestemt over Trøndelag. Adressa melder om den kaldeste juli siden 2004. Omstendighetene tatt i betraktning, har det virket mer enn passende. Kulde og dysterhet. Opparbeidet værsjuke.

Bilde

Men så: et solstreif etter ukevis uten. Lyseblå himmel, grønt gras bak blide lauvtrær. Trondheimsleia som ei ramme rundt. Fastlandet i sikte. Familie i umiddelbar nærhet. 

Sånn kan livet også være.

Mandagskveld og øyliv og et kort blaff av eufori.


Morgenstund fra barnemunn

Man veit man bor nær en barnehage når man rives ut av behagelig morgendøs av oppspilte røster som roper noe du ikke kan fange, ispedd en klar barnestemme som gjentatte ganger utbasunerer:«Det er farlig! Det er farlig! Det er farlig!»

Hva skjer egentlig i barnehagen? Planlegger de et kupp? Forsøker de ganske enkelt å rømme (noe vi gjorde gjentatte ganger da jeg selv gikk i barnehage)? Er det en ny rutsjestil som bråmodne fireåringer ser på med bekymring?

Og sist, men ikke minst: Heter ungen Ludvig?


The språkvasker

Introducing: The språkvasker. Trekk: Usårlig konsentrasjon, hørselvern/hodetelefoner, allestedsnærværende laptop (i fanget), begynnende konsentrasjonsrynke, ugredd hår surret stramt i hårtopp for ikke å være i veien, sløvt, småtrøtt, men konsentrert blikk, altfor lang Word-fil, grå lenestol (uvurderlig).

Våpen: Finn-Erik Vinjes Skriveregler (leses best speilvendt). Mastergrad i norsk. Enorme mengder kaffe, pastiller og tyggispakker (ikke avbildet). Diverse faglitteratur (ikke avbildet). En uendelig mengde kommaer til innsetting passende steder i manus (et lite utvalg: ,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,, og ,).
God helg!

Astarkvedjas ikke-patenterte treningsregime

Siden mange ingen av dere skriver inn og ber om treningstips, tenkte jeg jeg skulle poste mine.

1) Snakk mye og høylytt om hvor mye du gleder deg til å trene i kveld. Jo mer du prater om det, jo flauere blir det å trekke seg.

2) Trekk deg i siste liten. Trekk ei hette over hodet og skam deg i passende doser i en behagelig stol resten av kvelden mens du koser deg med bok og sjokolade.

3) Repeter punkt 1+2 til vinteren er over, isen er på vei bort, og linningen i skjørtet begynner å stramme.

4) Når punkt 3 er overstått, grav fram medlemskortet ditt til nest nærmeste treningssenter. Bruk kartsøk for å finne ut om det fortsatt ligger der det lå sist du var der. Ban deg vei til nevnte treningssenter.

5) Riktig treningstøy er viktig. Jeg anbefaler sko som sparker deg i hofta når du bærer treningsbagen fra bussen og til treningssenteret, tights som er bittelitt trange og gir deg synlig underbuksekant (alle respekterer underbuksebrukere), og t-skjorte i en rødtone – eventuelt gammelrosa eller sjokklilla – som matcher det rødsprengte ansiktet ditt.

6) Plasser deg og dine ubarberte legger på ei ellipsemaskin og stå der en halv time – ikke flytt deg derfra om så dommedag kommer! Rør deg med jevne mellomrom, gjerne taktfast og framover. Prøv å holde en jevn takt, husk å puste hvese inn og ut, og rett all edder og galle mot de ubrukelige beina dine, som ikke vil være med lenger, og mot lungene dine, som truer med å eksplodere eller rømme til Kina. Send dulgte, men hissige blikk mot vedkommende på ellipsemaskina ved siden av deg for å se hvem av dere som er i best form. Det kurerer all eventuell selvgodhet du måtte ha bygget opp i løpet av de første sju minuttene.

7) Hvis du er som meg og lett kjeder deg, anbefaler jeg å kombinere punkt 6 med noe å høre på, fortrinnsvis podcast eller lydbok. Og for all del – jeg kan ikke understreke det nok – ikke forsøk å snike inn noe dyp, oppbyggelig, filosofisk litteratur i treningsregimet ditt. Så lenge din eneste reaksjon til dype, reflekterende passasjer uansett bare er «åh, kjøss meg», kan du like gjerne høre på noen som planlegger å bedrive nettopp det. Smusslitteraturen er din venn.

8) Melkesyren er på vei inn, og lungene truer med kollaps, men det er fremdeles 15 minutter igjen. Observer hvordan hjernen din har inntatt rollen som en Don Rosa-figur, og faktisk bare kommuniserer med deg ved hjelp av utropstegn. Forsøk å konsentrere deg om lydboka.

!

!

!

!

!!!!!!!!!

9) Ellipsedelen er ferdig. Senk farten gradvis, og tørk av maskina etter deg.

10) Fjern det verste av svette fra øynene og mys på det styrkeprogrammet treningsveilederen gav deg i september. Forkast den hypereffektive øvelsen han har satt opp, og erstatt den med en mindre effektiv en, fordi maskina a) står nærmere b) er ledig c) har et mer komfortabelt sete og d) ikke er omringet av Store, Sterke (og dermed per definisjon Skumle) Menn (SS(S)M). Utfør øvelsen.

11) Gå til neste øvelse, en armøvelse denne gang. Demonstrer for hele rommet hvor (dominant) venstrehendt du er ved å utføre øvelsen ekstremt skeivt mens høyrehånda di skjelver som et ospeløv.

12) Fjern svette fra øynene. Les treningsskjema. Utfør neste øvelse mens du merker deg at alle kaloriene pulsklokka påstår du har svidd av, åpenbart må ha vært hentet fra hodet, for det føles merkelig lett.

13) Forkast de siste fire øvelsene og gå heim når rommet begynner å spinne.

14) Gjenta etter behov.

15) Lykke til.


Lørdagslo

[Les: Lørdags- lo, ikke lørdag-slo]

Og jeg krampesitter i singlet på en litt for kjølig glassveranda og prøver å tvinge hjernen til å våkne fra sin dorske tilstand. Jeg er rammet av ukas sedvanlige tilfelle av lørdagsinfluensa, som innebærer at kroppen er fylt av bly og hjernen av sand. Jeg tror det er lo fra ei ukes språkvask som har samlet seg opp i hjernen og sakker all framdrift. Lørdags-lo. Mest kommafeil og denslags.

Sist helg løste jeg det med å sitte helt i ro og høre Agatha Christie-hørespill i halvmørket. I dag er det imidlertid strålende sol, så da må jeg finne på noe annet. Gå på butikken, for eksempel. Eller trene. Så langt har jeg bare løftet kaffekoppen, dog med mange repetisjoner. Jeg prøver å gjøre mental yoga, men hjernen er lite tøyelig. Jeg skvatt litt da jeg hørte en hund bjeffe energisk utafor her nå nettopp, men effekten var dessverre forbigående.

Tips mottas med takk.

PS: Takk til slike jenter, som linket til bloggen min i går! Hvis dere ikke leser bloggen hennes allerede (og dere er jo oppegående mennesker, så det gjør dere sikkert), gjør det!