Unpause

Mars

Og sjøl om fortauene har vært bare hele vinteren gjennom, er det først når sola varmer igjen, at det føles virkelig, først nå byen våkner fra dvalen den hadde glemt den var i, rister litt forfjamsa på hodet, leiter opp småsko, skinnjakke, solbriller, oppdager byen igjen, går turer langs elva, kjøper kaffe på kiosken og sitter på en benk i sola og drikker den, og overalt der man går, er det folk å gå inn i, folk å betrakte – solosyklister, flokksyklister, unger som springer rundt, unger som sitter rett ut på fortauet og spiser sjokolade og deler hemmeligheter, kaffedrikkere, utepilsere, turgåere, turståere, kjærestepar, gamle damer med rullings og rullator.

Mars. Og jeg tiner midt i en bevegelse, trenger ikke lenger tvinge kinnene, munnen, leppene til å artikulere det jeg prøver å si, trenger ikke lenger tenke på å gå i le på vei heim om ettermiddagen, blir mer enn et par øyne som stikker opp over skjerfet, kjakene numne etter å ha ledd av de samme vitsene sia januar.

Mars. Og vinterstøvet virvles opp i ei soloppvarma leilighet, virvles opp og drysser ned i et kretsløp som bare midlertidig forstyrres av golvklut og gode intensjoner, en håplaus kamp. Hver gang jeg tviler på egen tiltrekningskraft, tenker jeg på støvet, støvet som generer seg sjøl på nytt og på nytt for å bekle livet mitt, trekkes mot meg som midd mot ei pute, danser rundt hodet mitt og føttene mine i triumf, overvinner meg igjen og igjen.

Mars. Krokus i et bed utafor Mercur. Kajakk i motvind på vei inn mot Skansen og armer som truer med å streike før vi når moloen. Søndagstur og sjølportrett med solbriller på vei ned trappa. Snapshots fra et liv i umerkelig endring.